Klimakvoter en del av løsningen
Å behandle skog separat fra andre utslipp fordi tiltak i skog kan reverseres, er gårsdagens løsning. Haakon Riekeles i Dagens Næringsliv.
Publisert: 6. august 2016
Å behandle skog separat fra andre utslipp fordi tiltak i skog kan reverseres, er gårsdagens løsning.
Lars Haltbrekken og Lars Løvold advarer i DN 4. juli mot at regnskogsatsingen kan bli en del av klimakvotemarkedet. De bør heller se hvilke muligheter handel av utslippsrettigheter kan gi for å finansiere tiltak mot avskoging og for en mer ambisiøs klimapolitikk internasjonalt.
Artikkelforfatterne har rett i at Norges regnskogsatsing er en suksess. For tre milliarder kroner i året bidrar vi til utslippsreduksjoner på rundt 35 millioner tonn CO2 i året, tilsvarende 70 prosent av Norges fossile utslipp, og mer enn 100 prosent av Norges utslipp når opptak fra vår egen skog regnes med.
Men på tross av suksessen er fortsatt lille Norge den desidert største kilden til finansiering av tiltak mot avskoging. Og fortsatt er det i all hovedsak i Brasil man ser reduksjoner i avskoging og utslipp. Hvis kampen mot avskoging skal lykkes, trengs det en større innsats i flere regnskogsland og mer penger fra flere kilder for å motivere til den innsatsen. På tross av det utvilsomme behovet for mer penger, er artikkelforfatterne mot en kvotehandel som vil gjøre at det lønner seg for privat sektor og stater å bidra.
Mange miljøaktivister er mot kvotehandel på generelt grunnlag. Det begrunnes gjerne med at erfaringene fra handel med kvoter under Kyotoavtalen (CDM) ikke har vært gode.
Et problem har vært at det er vanskelig å vite om utslippsreduksjonene er reelle på grunn av et svakt regelverk. Men det internasjonale regelverket blir stadig bedre, både for CDM-kvoter og regnskogbevaring. Det har også vært vanskelig å vite om en utslippsreduksjon som selges i et land kommer i tillegg til det landet uansett ville gjort, når landet ikke har noen fastsatt klimaforpliktelse. Parisavtalen vil løse det ved at alle land etterhvert vil ha etterprøvbare klimaforpliktelser, og ved å sikre at når land selger kvoter, skal utslippsreduksjonen kun telles én gang.
Et annet problem med CDM er at prisen har vært for lav, slik at kjøperne ikke har særlige incentiver til å redusere egne utslipp. Den lave prisen er forårsaket av lav etterspørsel, som igjen er forårsaket av altfor lavt ambisjonsnivå i verdens klimapolitikk. Kvotehandel bidrar til kostnadseffektivitet, men kostnadseffektivitet i seg selv har liten verdi når de totale utslippskuttene er altfor lave. Når vi skal lage regler etter Parisavtalen, kan vi ikke ta utgangspunkt i at ambisjonsnivået fortsatt vil være lavt. Problemene med CDM kan ikke brukes som argument mot all kvotehandel.
Erfaringene fra Norge, med stadig mer ambisiøse innenlandske klimamål som ikke nås, viser dessuten at høye ambisjoner uten tilgang på kostnadseffektive tiltak er en oppskrift på brutte løfter. Mange billige og nødvendige utslippsreduksjoner, som for eksempel regnskogtiltak, finnes i land som ikke selv har råd til å gjennomføre tiltakene. Kvotehandel kan løse det problemet ved at man frikobler hvem som betaler for utslippsreduksjonene fra hvor utslippsreduksjonene skjer.
Artikkelforfatterne oppgir to grunner til å være særlig mot kvotehandel med regnskog: at regnskogbevaring skal komme på bekostning av utslippskutt fra fossile kilder og at utslippskutt fra skogtiltak er reversible.
Å behandle skog separat fra andre utslipp fordi tiltak i skog kan reverseres, slik artikkelforfatterne vil, er gårsdagens løsning. De fleste land har, i motsetning til Norge og EU, utslippsforpliktelser hvor opptak og utslipp fra skogsektoren behandles sammen med de fossile utslippene. Det gjelder blant annet Brasil. Det er bra fordi de da tar ansvar for utviklingen i regnskogen. Men det betyr at når Norge finansierer tiltak mot avskoging i Brasil, gir det Brasil mindre behov for å redusere utslipp fra sin egen oljeproduksjon, industri eller transportsektor. Det er ingen prinsipiell eller faktisk forskjell for klimaet om Brasil selger deler av utslippsreduksjonene fra regnskogtiltak så de i stedet motregnes utslipp i internasjonal luftfart eller utslipp i andre land. Det vesentlige er at den totale innsatsen i hvert enkelt land og i verden som helhet er høy nok til å nå klimamålene.
Regler som tar høyde for at tiltak i skog kan reverseres, og som sørger for at en slik reversering straffer seg, trengs uansett om utslippsreduksjonene selges mellom land eller ikke. Argumentene mot regnskogsatsing som del av kvotehandelen holder derfor ikke.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv torsdag 4. august 2016.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
