Møter ikke meg selv i døren
Å spille på markedsincentivene for å nå de mål våre demokratiske organer vedtar, bør være utgangspunktet, fordi det normalt gir de beste og mest ressursvennlige resultatene. Steinar Juel svarer Ola Innset i Dagens Næringsliv.
Publisert: 23. september 2020
I et innlegg 18. september mener historiker Ola Innset at jeg i kronikken jeg hadde i DN 15. september møter meg selv i døren, fordi jeg mener sentrale planer er langt dårligere enn å bruke incentivene i markedsøkonomien til for eksempel å få ned miljøskadelige utslipp. For da må man også ha en plan, skriver Innset.
Det burde fremgå av kronikken hva jeg mener med sentral plan. Det er at man på statlig plan sier at vi skal gå over til en bestemt, eller noen bestemte, teknologiske løsninger, og at staten skal gi støtte for å fremme disse løsningene. Slike planer mener jeg normalt vil gi langt dårligere løsninger enn om Stortinget og regjeringen, for å nå vedtatt klimamål, vedtar at avgiftene på utslipp settes til x kroner, og at de vil økes til y kroner i løpet av ti år. Da vil næringslivet installere de løsningene som er mest effektive per krone for å få ned utslippene. Det vil også gjøre at det blir lønnsomt for noen å utvikle alternative produkter eller produksjonsmåter. Vi forbrukere vil samtidig kjøpe mindre av de produktene som i produksjon og bruk forårsaker store utslipp, og vi vil bli mottagelig for nye miljøvennlige produkter.
Det er stor forskjell på om Stortinget og regjeringen vedtar klimamål som følges med avgiftsvedtak, og om de vedtar at miljøproblemene skal løses med å satse på bestemte teknologier som det så gis støtte til. Å spille på markedsincentivene for å nå de mål våre demokratiske organer vedtar, bør være utgangspunktet, fordi det normalt gir de beste og mest ressursvennlige resultatene. Så vil det selvsagt kunne være unntak hvor andre virkemidler heller bør brukes.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 21. september 2020.