Kvotemarkedet: Norges viktigste klimatiltak
Norsk klimapolitikk er helt avhengig av et velfungerende kvotemarked. Norsk industri trenger like vilkår som resten av Europa. Det er derfor ikke noe alternativ til å bruke kvotemarkedet som virkemiddel. Alle som bryr seg om at utslippene fra industrien og oljenæringen i Norge, bør derfor være opptatt av kvotemarkedet, skriver Haakon Riekeles.
Publisert: 13. november 2017
Uten noe debatt i Norge og uten deltakelse fra norske politikere, ble Norges viktigste klimatiltak, kvotemarkedet i EU, reformert denne uken. Kvotemarkedet dekker halvparten av norske utslipp, og er mye viktigere enn mange av symboltiltakene som dominerer klimadebatten i Norge. Derfor hadde denne beslutningen fortjent både mer oppmerksomhet, og at norske politikere var med på å fatte beslutningen i EU.
For dem som er opptatt av klima er det mye å glede seg over i avtalen mellom Europaparlamentet og medlemslandene.
Kvotemarkedet setter et tak på utslippene fra industrien og kraftproduksjon i Europa, som reduseres år for år. Hittil har reduksjonen vært på 1,74 prosentpoeng per år. Nå er det besluttet at de skal ned med 2,2 prosentpoeng per år fra og med 2019.
Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men den årlige utslippsreduksjonen blir på 48 millioner tonn, nesten like mye som Norges totale utslipp. Det sikrer at EU er i rute for å nå klimamålene for 2030.
Utslippstaket omgjøres til kvoter, som delvis auksjoneres ut og delvis deles ut til de delene av industrien som konkurrerer mest med utlandet. Hvor mye som deles ut gratis påvirker ikke nivået på utslippene, det bestemmes av utslippstaket, men å dele ut mange kvoter gratis bryter med prinsippet om at forurenser skal betale. Det er derfor gledelig at andelen kvoter som skal auksjoneres ut økes til 57 prosent.
Kvotemarkedet har de siste årene fungert dårlig. Klimamålene i Europa har blitt nådd, og vel så det, men fordi utslippene i årene etter finanskrisen var mye lavere enn forventet, har det bygd seg opp et stort overskudd av kvoter. Det har gjort at prisen på kvoter har vært svært lav, som gjør at kvotesystemet ikke gir incentiver til utvikling og implementering av ny klimavennlig teknologi.
For å redusere overskuddet har man tidligere vedtatt å utsette salget av flere hundre millioner kvoter og at disse kvotene skal plasseres i en reserve så lenge det er for mange kvoter tilgjengelig i markedet. Denne uken ble man enig om å doble andelen kvoter som kan plasseres i reserven årlig.
Kvotereserven kan stabilisere tilbud og etterspørsel på kort sikt, men hvis kvotene selges igjen, så har kvotereserven bare utsatt utslippene. Derfor er det viktig at man ble enige om at man fra 2023 skal begrense gyldigheten til kvotene i reserven. Det kan bety mange hundre millioner tonn i utslippstillatelser som aldri blir brukt.
Den tydeligste testen på om man har lyktes med å få et strammere kvotemarked er prisen kvotene selges for i markedet. De siste årene har kvoteprisen vært svært lav, på det minste kostet det under fire euro å slippe ut ett tonn med CO₂. I det siste har dette gradvis bedret seg, og prisen har klatret opp til nesten åtte euro.
Analytikere tror at prisen kan nå så mye som 35 euro innen 2023, som følge av enigheten som nå ble fattet. Det tilsvarer omtrent den prisen på utslipp internasjonale eksperter har konkludert med at kan være tilstrekkelig for å nå verdens klimamål. Norske bilister betaler 458 kroner per tonn CO₂ de slipper ut. Det er hverken rettferdig eller effektiv klimapolitikk at industrien skal betale vesentlig mindre. En kvotepris på 35 euro betyr at forskjellen blir vesentlig mindre.
Norsk klimapolitikk er helt avhengig av et velfungerende kvotemarked. Norsk industri trenger like vilkår som resten av Europa. Det er derfor ikke noe alternativ til å bruke kvotemarkedet som virkemiddel. Alle som bryr seg om at utslippene fra industrien og oljenæringen i Norge, bør derfor være opptatt av kvotemarkedet.
Artikkelen er publisert hos Dagbladet 11.11.17.
Relatert
Myten om den domstolstyrte klimapolitikken
Mer av oljeprofitten bør gå til investeringer i det grønne skiftet
Bistandsblogg: Kan vi bruke Oljefondet klokere?
Oljefondet bør få investere i fornybar energi i utviklingsland
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.