Grønne sertifikater – dyrt og feilslått

Publisert: 15. august 2015

Av Mats Kirkebirkeland, rådgiver i Civita.

Målet for ethvert klimatiltak må være å bidra til reduserte klimagassutslipp. Den mest effektive måten å gjøre det på, er å bruke virkemidler som er rettet direkte mot utslippene. Et eksempel på slike virkemidler er klimakvotemarkeder som EUs såkalte Emission Trading System (ETS), hvor man har satt et tak på tillatte utslipp. Dermed vil knapphet på utslippstillatelser gjøre at markedet finner frem til hvordan utslippene best kan reduseres. Et annet eksempel er klimaavgifter, der private aktører får et økonomisk incentiv til å redusere sine utslipp.

Elsertifikatordningen, populært kalt «grønne sertifikater», er, i motsetning til disse et indirekte virkemiddel, der man subsidierer utslippsfri kraft. Subsidiering av fornybar kraftproduksjon gir økt fornybar kraftproduksjon. Men bidrar det til å redusere klimagassutslipp, nasjonalt og globalt?

Globalt vet vi at en politikk for å redusere klimagassutslipp vil måtte bidra til redusert fossil energiproduksjon, noe som igjen skaper behov for økt fornybar energiproduksjon. Det er imidlertid langt fra sikkert om man kan snu dette resonnementet på hodet, og at utbygging av mer fornybar energi med nødvendighet vil føre til reduserte klimagassutslipp.

Den grønne elsertifikatordningen er en av Norges største klimasatsinger. Da er det urovekkende at det hersker stor usikkerhet om hvorvidt ordningen faktisk vil bidra til en reduksjon i globale klimagassutslipp. Stort sett all tilgjengelig forskning viser at ordningen i beste fall kan ha en positiv klimaeffekt på lang sikt, mens det på kort og mellomlang sikt er liten tvil om at ordningen ikke har positiv klimaeffekt. Enkelte studier viser at ordningen faktisk kan ha en negativ effekt på klimaet.

Økonomer advarte sterkt mot denne type klimapolitikk. De grønne sertifikatene har utløst milliardinvesteringer i ny kraftproduksjon og nettkapasitet i et marked som ikke etterspurte mer energi, og som fra før av var et av de mest klimanøytrale og velfungerende kraftmarkedene i verden.

I 2013 kostet ordningen med grønne sertifikater norske strømforbrukere 1,2 milliarder kroner. Ut fra et enkelt regnestykke for tidsperioden frem til 2035, tilsvarer dette cirka 26 milliarder 2013-kroner. Det samfunnsøkonomiske tapet er blitt beregnet til mange hundre milliarder kroner frem til år 2035, når ordningen etter planen blir avsluttet.

Norske strømkunder har altså fått en «skjult» klimaskatt utenfor statsbudsjettet, på mange titalls milliarder kroner, for å benytte seg av elektrisitet, der opphavet i hovedsak er klimanøytral, norsk vannkraftproduksjon.

Dette strider mot ideen om at den som forurenser skal betale kostnaden for utslippene, et prinsipp som er relativt godt forankret, både ut fra et klimarettferdighetsperspektiv og som en politikk som skaper riktige incentiver for endret adferd og som faktisk medfører en reduksjon av klimagassutslipp.

Konsekvensen av en mengde ny kraftproduksjon inn i et marked der det ikke har vært en tilsvarende økning i etterspørselen, vil føre til kraftoverskudd og svært lave kraftpriser i det nordiske elektrisitetsmarkedet, både på kort og mellomlang sikt. Lavere kraftpriser reduserer lønnsomheten i all kraftproduksjon. Det gjør at sertifikatprisen må være desto høyere for å utløse den nye fornybare kraften som systemet skal legge til rette for. Kraftproduksjonen som utløses, er ikke bedriftsøkonomisk lønnsom uten sertifikater. Det reduserer også lønnsomheten i eksisterende fornybar kraftproduksjon.

Begrunnelsene for å innføre sertifikatordningen varierer, avhengig av hvem og når man spør. Mye tyder på at hensyn til lokale investeringer, arbeidsplasser og distriktspolitikk har kommet høyere på formålslisten enn en reell reduksjon i klimagassutslipp.

Men skal man ta klimaproblemet på alvor, trengs klare mål og en mest mulig effektiv politikk, som faktisk bidrar til en reduksjon i globale klimagassutslipp. I et nylig publisert Civita-notat viser jeg at de grønne sertifikatene som er innført i Norge og Sverige, ikke er i denne kategorien.

Artikkelen er på trykk i Finansavisen 15.8.15. Se også notatet kronikken baserer seg på: Civita-notat_20_2015