Bør bekymre seg vel så mye for venstresidens klimapolitikk
Riekeles og Kirkebirkeland svarer i Aftenposten: Stærk avfeier en politikk basert på klimaavgifter som «politisk science fiction». Det er det liten grunn til.
Publisert: 3. august 2017
Bjørn Stærk skriver 30. juli at «høyresiden» ikke snakker om klima. Interessant nok nevner han ingen politikere, sannsynligvis fordi det ville ødelagt tesen hans.
Det er ikke vår rolle å forsvare høyresiden, men siden vi nevnes vil vi gjerne redegjøre for hva vi i Civita faktisk har ment om klima.Vårt utgangspunkt er at klimapolitikken må sørge for riktige incentiver, slik at de valgene bedrifter og enkeltpersoner tar, gir lavere utslipp. Derfor er en pris på utslipp, gjennom kvoter og avgifter, klart viktigst.
Dette er ikke bare et ideologisk standpunkt, det er støttet av FNs klimapanel (IPCC), av IEA, IMF, Verdensbanken og de fleste økonomer.
Stærk avfeier en politikk basert på klimaavgifter som «politisk science fiction». Det er det liten grunn til. Stadig flere land iverksetter karbonprising. Kina vil snart lansere et nasjonalt kvotemarked, som kan bli verdens desidert største klimatiltak. Norge er et av landene som har kommet lengst i å innføre pris på utslipp, med godt over 80 prosent av utslippene ilagt en pris. Dette har gitt betydelig resultater.
Det er anslått at CO₂-avgiften på norsk oljevirksomhet alene har bidratt til at utslippene i Norge er mer enn 20 prosentpoeng under det de ville vært uten avgift. Civita er tilnærmet alene om å ha foreslått at også landbruket, den klart største sektoren som fortsatt er fritatt, skal ilegges klimaavgifter.
Avgifter har liten innvirkning på utslippene hvis nivået er for lavt. Riktignok er noen norske klimaavgifter på nivå med det IEA sier togradersmålet krever, men avgifter kun i lille Norge gir lite teknologiutvikling og dermed mindre effekt. Hvis Norge skal nå sine klimamål, må derfor avgiftene øke. Civita har blant annet tatt til orde for å stramme inn på EUs kvotemarkedet og øke drivstoffavgiftene.
Pris på utslipp er langt fra det eneste som betyr noe. Det finnes mange eksempler på andre tiltak med god effekt. Men ofte virker disse tiltakene fordi man godtar høye kostnader for samfunnet, og fordi man skyver regningen over på staten og skattebetalerne. Det kan gi resultater på enkeltområder, men er neppe en strategi som er bærekraftig når utslippene skal reduseres så mye som togradersmålet krever.
Mer problematisk enn klimapolitikk som virker til en høy kostnad, er politikk som ikke har noen virkning på utslippene. Stærk kritiserer oss for å bruke energi på det. Vi mener det er viktig. Tiltak uten effekt fremmes fordi de er mer populære og enklere å innføre enn tiltak som virker. Både denne og forrige regjering har for eksempel skrytt av stadig økte bevilgninger til Enova, selv om det er tvilsomt om det faktisk reduserer utslipp. Å påpeke det kan både frigjøre midler til andre formål og tvinge politikere som vil ha troverdighet på klima, til å gå inn for tiltakene som virker.
I Norge har klimadebatten en ekstra dimensjon, på grunn av vår oljeavhengighet. Vi i Civita har blant annet stilt spørsmål ved om det er riktig for Norge å øke sin eksponering til olje gjennom Statoils utenlandssatsing, og har påpekt at Perspektivmeldingen er dyster lesning for dem som tror norsk oljebransje vil bli upåvirket av en verden som når togradersmålet, eller det mer krevende 1,5-gradersmålet.
Det er bra at Stærk er kritisk til høyresidens klimapolitikk. Men han bør bekymre seg vel så mye for venstresiden. Sp har vært den tydeligste motstanderen av høyere klimaavgifter, og Ap går til valg på billig bensin i distriktene. Det alene kan gjøre det tilnærmet umulig å nå de klimamålene Norge har for 2030. Det er mer alvorlig enn at noen kommentatorer skriver mindre om klima enn Stærk ønsker.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 1.8.17.
Relatert
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Klimakrisen trenger nye løsninger
Klimafinansiering er en investering i vår felles fremtid
Klimaforkjemperne må se utover egne landegrenser
