Innvandring og integrering

Selv om det er Sylvi Listhaug som sier det, er stram innvandringspolitikk fortsatt viktig for integreringen

Sammenhengen mellom stram innvandringspolitikk og god integrering har hatt bred politisk oppslutning, og det bør den på mange måter fortsette å ha, uavhengig av hva man mener om Listhaug.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 2. september 2017

At stram innvandringspolitikk kan henge sammen med god integrering, burde ikke være spesielt kontroversielt. Hvis tilstrømmingen av innvandrere blir for høy, kan det gjøre integreringen vanskeligere. Hvilken type innvandring det er snakk om, arbeidsinnvandrere eller asylsøkere, har selvsagt også betydning, men likevel har volumet noe å si.

Høy innvandring skaper utfordringer blant annet på arbeidsmarkedet, for velferdsstaten og for infrastruktur. I en skoleklasse eller i et nærmiljø kan det være lettere å integrere noen få innvandrere med spesielle behov enn mange. Det gjelder selvsagt ikke bare innvandrere – å få til sosial mobilitet for etnisk norske med svak sosioøkonomisk bakgrunn er lettere når de ikke blir for mange på ett sted.

At det er en sammenheng mellom stram innvandringspolitikk og god integrering i det norske samfunnet, er noe det på mange måter har vært tverrpolitisk enighet om i mange år. I Norge har vi en sammenpresset lønnsstruktur som tilsier at man må ha ganske høy kompetanse for å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er høy arbeidsdeltakelse og tillit som danner grunnlaget for velferden.

Dagens statsråd med ansvar for innvandring og integrering, Sylvi Listhaug, kalles ofte for en kontroversiell statsråd. Mediene elsker i alle fall å fremstille henne som kontroversiell.

Aftenpostens sak i dag er blåst opp på avisens forside med «Strammer inn mer enn hun integrerer». Inni avisen er overskriften at Listhaug er «70 prosent innstrammingsminister og 17 prosent integreringsminister». Men til slutt i saken kommer Sylvi Listhaug til orde og sier det som er helt opplagt: «Å få kontroll på tilstrømningen har mye å si for hvor godt vi greier å integrere.»

Vinklingen til Aftenposten er problematisk. Den bygger opp rundt ideen om at Listhaug er spesielt kontroversiell. Sett i lys av flyktningkrisen er nettopp sammenhengen mellom stram innvandringespolitikk og god integrering høyst ukontroversiell i norsk politikk. Uavhengig av flyktningkrisen er det mange, deriblant ansatte i Civita, som har vært opptatt av å vise hva som fungerer med norsk integrering – for eksempel hvor godt det går med andre generasjon.

Dette er viktig å få frem blant annet for å unngå polarisering. Det er ikke sikkert integreringen hadde gått såpass bra som den tross alt gjør, hvis innvandringen hadde vært mye høyere.

Strengere regler for å få opphold i Norge trenger da heller ikke å svekke integreringen. For eksempel er det å gjøre det «lettere å utvise utlendinger som har begått alvorlig kriminalitet» et innstrammingstiltak som kan bidra til at de som får og fortjener opphold blir lettere å integrere.

Motsetningen som Aftenposten setter opp, tjener på mange måter bare en tolkning av hvordan Listhaug håndterer sin statsrådspost.

Minerva har de siste dagene drøftet hvorvidt Sylvi Listhaug er en type politiker som er mer interessert i å markere egen politikk enn å samle flertall for stram innvandringspolitikk. Redaktør Nils August Andresen har noen gode poenger, men sammenhengen mellom stram innvandringspolitikk og god integrering oppheves ikke av Listhaug sin politikerstil.

Norsk innvandringsdebatt har på mange måter vært bra de siste tiårene. En vanlig analyse av offentlighetene i Norge, Sverige og Danmark er at norsk innvandringsdebatt er lite polarisert, at den legges lokk på i Sverige, og at den har vært hardest i Danmark.

Det er mange grunner til at den har vært så god i Norge, men viktige årsaker er at Fremskrittspartiet er et moderat parti, og at deres innvandringskritiske stemme ikke bare kontant blir avvist. Den har snarere blitt adoptert i stor grad av de andre partiene og da særlig Arbeiderpartiet, men også Høyre og Senterpartiet.

Felles for disse partiene er at de er de eneste partiene som kan drømme om tosifret oppslutning på valgdagen 11. september. Partier som i varierende grad taler mot en stram innvandringspolitikk, vingler rundt sperregrensen.

I en interessant kronikk i VG i går skriver sosialdemokraten Anne Holt at hun vurderer å stemme SV ved årets valg. En av årsakene er at hun mener Arbeiderpartiet har blitt for opptatt av retorikken i innvandringspolitikken.

Ja, Fremskrittspartiet tenderer til å bruke sterk retorikk, men Arbeiderpartiets stadig hardere angrep på Listhaug og Høyres regjeringssamarbeid med Frp dekker over hvor streng innvandringspolitikk Ap egentlig har selv. Men det kan samtidig tenkes at Ap mister velgere til H og Frp av samme grunn. Velgere ønsker kanskje en tydeliggjøring av Arbeiderpartiets «strenge, men rettferdige» asylpolitikk fremfor upresise angrep på regjeringen for at den visstnok gjør Norge til et kaldere samfunn.

Vi går kanskje fra en offentlighet hvor Fremskrittspartiet over mange år stadig har mistet mer av sakseierskapet til innvandring, til at de – godt hjulpet av den tabloide logikken mellom Listhaug og media – vinner den tilbake.

Fremskrittspartiet har likevel egentlig aldri hatt monopol på innvandring som politisk sak. Det var LO som presset frem innvandringsstoppen på 70-tallet. Sammenhengen mellom stram innvandringspolitikk og god integrering har hatt bred politisk oppslutning, og det bør den på mange måter fortsette å ha, uavhengig av hva man mener om Listhaug.

Saken er publisert hos Minerva 31.8.17.

Publisert: 16. august 2022