Mustafa Hasan kommer ikke til å bli den siste som opplever urettferdighet
Mustafa Hasan kan endelig puste ut etter en årelang kamp mot utlendingsmyndighetene. Det blir ikke lenge til asylpolitikkens neste offer må holde pusten.
Publisert: 8. februar 2022
Mustafa får bli i Norge. Det har utlendingsmyndighetene omsider gått med på. Samtidig avviser de at dette vil få betydning for lignende saker. Da bør ikke politikerne ha noe annet valg enn å kikke UNE i kortene.
Siden Mustafa kom hit for fjorten år siden har han kjempet mot en inhuman asylpolitikk og sin egen deportasjon; en politikk som har behandlet ham som et ledd i en komplisert ligning hvor såkalte innvandringsregulerende hensyn for ofte trumfer.
Denne gangen var det Mustafa og fornuften som kunne krones med en seier, fordi humanitære hensyn endelig ble vektet tyngre enn de innvandringsregulerende hensynene.
Det skulle bare mangle. Mustafa har bodd i Norge siden 2008. Han kom hit da han var seks år, og har gått på norsk skole siden det. Av de asylbarna som bor i Norge, og som har hatt plikt til å reise ut av landet, er Mustafa den som har vært her lengst.
Liten barmhjertighet å få
Da Hasan-familien kom til Norge i 2008, søkte familiens enslige, høygravide mor om asyl som palestinsk flyktning. Hun oppga ikke den gang at hun hadde jordansk statsborgerskap, som hun senere sier er et resultat av tvangsekteskap med hennes fetter.
Etter at utlendingsmyndighetene oppdaget det jordanske statsborgerskapet, var det liten barmhjertighet å få. I 2012 får familien sitt første varsel om tilbakekall av oppholdstillatelsen, og i årene fremover gjør UNE gjentatte vedtak som splitter familien. Det klarer de til slutt. Moren tar med seg yngste datter og flykter fra Norge. Igjen sitter 14 år gamle Mustafa med storebroren sin.
Storebroren får etter hvert oppholdstillatelse, men for Mustafa fortsetter kampen. UNE setter nye utreisefrister, hvorav de første betyr at han må forlate Norge før han har fått fullført videregående skole. Det er uforståelig strengt og hjerteløst. Gjennom flere runder, over flere år, har UNE satt frister for når Mustafa skulle reise fra landet han har vokst opp i, til et land han knapt husker.
Når Mustafa fyller 18 år i august 2020, behandles han som voksen av utlendingsmyndighetene. For ham betyr det at lovens vern om lengeværende asylbarn plutselig ikke gjelder lenger, selv om han først og fremst har tilknytning til Norge gjennom sitt liv som barn her.
I fjor vinner Mustafa i retten mot staten og UNE. Retten mener at UNEs avslag ikke er gyldige og må behandles på nytt. Nå vet vi resultatet: Mustafa får bli.
Liberaliseringene som ingen husker
Det har tatt lang tid å konkludere med det åpenbare. Underfundig blir det nesten, hvis vi husker tilbake til regelendringene Stortinget gjorde for lengeværende asylbarn i 2014. De ser utlendingsmyndighetene ut til å ha lagt liten vekt på.
Grovt sagt kan man som asylsøker få oppholdstillatelse på to måter:
- Dersom du søker asyl og er forfulgt eller står i fare for å utsettes for dødsstraff, tortur og annen umenneskelig behandling.
- Dersom du har en sterk tilknytning til Norge, eller det foreligger sterke menneskelige hensyn.
Det er punkt nummer to som er relevant for Mustafa. Når man vurderer opphold etter disse kriteriene, kan man også legge vekt på innvandringsregulerende hensyn, som for eksempel hvilken presedens det setter, og hensynet til kontroll over landets grenser. Det er altså slike innvandringsregulerende hensyn utlendingsmyndighetene har lagt vekt på når de ikke ønsket å gi Mustafa opphold.
UNE begrunner et av vedtakene sine med at de har «lagt til grunn at deres lange oppholdstid tilsier at det foreligger sterke menneskelige hensyn. Det er deretter lagt til grunn at det vil være til barnas beste om de gir tillatelse til å bli i Norge. UNE har, etter en grundig avveining mot andre hensyn, lagt til grunn at de meget sterke innvandringsregulerende hensyn slår igjennom og medfører at de ikke gis oppholdstillatelser her».
De meget sterke innvandringsregulerende hensyn det her siktes til, er at moren ikke oppga riktig informasjon på asylintervju. I 2008.
Har forfulgt Hasan i årevis
I 2014 liberaliserte regjeringen, etter forhandlinger med Venstre og KrF, regelverket for lengeværende asylbarn. Endringene sa at tilknytningen til asylsøkeren skulle vektes mye tyngre mot såkalte innvandringsregulerende hensyn enn det hadde vært gjort tidligere. Man skulle i større grad legge vekt på barnets tilknytning til venner og nærmiljø, hvilket språk barnet snakker, og hvordan den psykiske helsesituasjonen er.
Jo sterkere et barns tilknytning er, desto mer skal det til for å deportere det. At moren oppga uriktig informasjon er, ifølge loven, et klart argument mot opphold. Men at det skal veie tyngre enn Mustafas tilknytning her, fremstår som brutalt og unødvendig. Etter annen praksis hos utlendingsmyndighetene vil det i utgangspunktet foreligge sterke menneskelige hensyn når en familie med barn har oppholdt seg i Norge i om lag fire og et halvt år eller lenger, og barnet har gått minst ett år på skole. De kriteriene oppfyller Mustafa med god margin.
Med regelendringene i 2014 sendte Justisdepartementet ut et rundskriv om hvordan de skulle forstås:
«I noen tilfeller vil det være uforsvarlig å gi avslag på en søknad om oppholdstillatelse selv om foreldrene aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet».
Det er nettopp et slikt uforsvarlig vedtak som har forfulgt Mustafa i årevis. Han kommer ikke til å bli den siste som opplever det.
UNE bekrefter at beslutningen ikke vil få betydning for andre saker. Dersom de fastholder praksisen, vil vi få flere saker hvor man insisterer på å kaste ut barn med lang botid i Norge, selv om politikerne mener at lengeværende barn skal ha et særlig sterkt vern.
Det har vært merkelig stille fra Venstre og KrF i denne saken. Det er tross alt partiene som forhandlet frem et mer humant regelverk. Ved å sitte med hendene i fanget, lar de utlendingsmyndighetene tolke regelverket i strengeste forstand – helt uten politisk kontroll.
Dersom man ikke reagerer på den åpenbare urettferdigheten som har forfulgt Mustafa, så kommer flere slike saker. Det er hverken legitimiteten til asylsystemet eller skjebnen til enkeltindividet tjent med.
Innlegget er publisert hos Nettavisen 5.2.2022.
Relatert
Tips til norsklærere
Å hjelpe i nærområdet er ikke moralsk forkastelig
Norsken, svensken og dansken trenger litt løsningsorientert samtaleterapi
Har MDG gått i «FrP-fellen»?
Integrering på speed
