SV sender regningen til de fattige
SV ser flyktningkrisen som en mulighet til å stramme inn en type innvandring partiet ikke er særlig begeistret for – arbeidsinnvandringen. Torstein Ulserød i Agenda Magasin:
Publisert: 16. november 2015
Av Torstein Ulserød, jurist i Civita
I forbindelse med flyktningstrømmen Norge og Europa nå opplever, har de fleste erkjent at det ikke er mulig å håndtere dette samtidig som alt annet skal fortsette som før. Selv om det er stor uenighet om hvor dramatiske konsekvenser det vil få, er de fleste enige om at en mangedobling av antall flyktninger på kort tid har en økonomisk kostnad, i hvert fall på kort sikt, og kanskje også andre negative konsekvenser, for samfunnet. SV har vært blant dem som har rast mot forslag om kutt i bistand, med henvisning til at dette er å la verdens fattige «betale asylregningen».
Nå har SV foreslått at Norge skal stanse arbeidsinnvandringen fra EØS, fordi arbeidsmarkedet i Norge er «ekstra presset» med flere arbeidsløse kombinert med mange flyktninger. Forslaget er oppsiktsvekkende av minst to grunner. For det første er det underlig at dette kommer fra et parti som med stor patos fordømmer kutt i bistand, trygdeutbetalinger og andre tiltak som angivelig rammer vanskeligstilte grupper.
Forslaget om å stoppe arbeidsinnvandringen er utvilsomt et tiltak som rammer en gruppe som i hvert fall i stor grad er vesentlig dårligere stilt enn nordmenn, nemlig arbeidssøkende fra Europa for øvrig, først og fremst østeuropeere. SV har altså tilsynelatende ingen problemer med å la noen som er fattigere enn oss «betale regningen» når de opplever situasjonen her hjemme som «presset». Hvilken logikk dette bygger på, er ikke helt lett å skjønne når man ser forslaget i sammenheng med kritikken mot kutt i bistand.
Men forslaget om å stanse arbeidsinnvandringen er ikke bare merkelig fra et parti som angivelig er tuftet på solidaritet. Det bygger også på helt gale premisser. «Hovedpoenget», er nemlig, ifølge SVs Kirsti Bergstø, at det nå er «mange som skal inkluderes» i det norske arbeidsmarkedet. Det ser altså ut til å være et premiss her om at det nå blir fullt på arbeidsmarkedet, og da må vi stanse arbeidsinnvandringen. Dette resonnementet bygger på en tankegang der arbeidsmarkedet og økonomien ses som et nullsumspill der det er en gitt mengde jobber å fordele. Men slik er det heldigvis ikke.
Hadde det vært det, ville vi fortsatt hatt en levestandard omtrent som den vi hadde for rundt 200 år siden, og kvinners inntreden i arbeidslivet ville gått utover mennene. Dessuten er det godtdokumentert empirisk at arbeidsinnvandring som oftest øker den økonomiske veksten og reduserer ulikheten globalt. Det er også godt dokumentert at arbeidsinnvandringen til Norge de siste årene, som i all hovedsak dreier seg om den EØS-innvandringen SV vil stoppe, hittil har vært økonomisk gunstig for Norge. Man skulle tro dette ble sett på som positivt i en ekstraordinær situasjon med sterkt press på offentlige budsjetter, ikke minst av et parti som nødig vil kutte offentlige utgifter.
Så hvorfor kommer SV med dette forslaget? Det kan selvsagt skyldes manglende forståelse av hvordan arbeidsmarkedet og økonomien for øvrig fungerer. Men det kan også skyldes at SV ser «presset» fra flyktningkrisen som en mulighet til å stramme inn en type innvandring SV ikke er særlig begeistret for. I SVs partiprogram fremheves det at partiet vil «at Norge skal være et mangfoldig samfunn som mennesker fra andre land ønsker å være en del av», og partiet anerkjenner at menneskers «søken etter et nytt og bedre liv alltid vil eksistere».
Men SV er også bekymret for «den frie flyten av arbeidskraft i EØS-området» fordi denne innvandringen, ifølge partiet, «misbrukes altfor ofte til å tvinge fram dårligere lønninger og mer utrygge arbeidsforhold.» Derfor ønsker SV «sterkere kontroll med arbeidsinnvandringen». SV er ikke alene om skepsisen mot arbeidsinnvandring. Den såkalte innvandringsstoppen vi fikk i Norge på 1970-tallet ble drevet frem av LO og Arbeiderpartiet nettopp for å begrense arbeidsinnvandringen, og streng regulering av slik innvandring har vært gjeldende politikk siden den gang, med EØS-innvandringen som unntaket.
Men til forskjell fra Arbeiderpartiet, profilerer SV seg gjerne som liberale i innvandringspolitikken. Det er i beste fall bare halve sannheten. SV er glad i innvandrere som trenger beskyttelse, omsorg, kurs og inkluderingsprogrammer i offentlig regi. SV er ikke like glad i innvandrere som utsetter norske arbeidstakere for «urettferdig konkurranse», som det het i den rødgrønne regjeringens handlingsplan mot «sosial dumping». Knapt noen vil være uenig i at det er viktig å hindre «sosial dumping», i betydningen uforsvarlige arbeidsforhold.
Men kampen mot «sosial dumping» handler også om noe annet, nemlig å hindre at utlendinger i Norge skal få lov å tilby sin arbeidskraft til en (litt) lavere pris enn norske arbeidstakere. Det er selvsagt legitimt å ville begrense arbeidsinnvandringen for at norske arbeidstakere skal slippe brysom konkurranse. Men ingen kan påstå at det er hensynet til arbeidssøkende utlendinger som motiverer en slik politikk.
Når SV og venstresiden for øvrig vil «diskutere reguleringer for å sikre et godt og anstendig arbeidsliv», skal vi huske at det er noen som er fattigere enn oss nordmenn som først og fremst betaler regningen for disse reguleringene. Men fordi konkurranse, også på arbeidsmarkedet, i sum er et gode for samfunnet, er det også slik at vi alle på sikt er med å betale regningen for den restriktive arbeidsinnvandringspolitikken SV ønsker.
Innlegget var publisert i Agenda Magasin mandag 16. november 2015.
Relatert
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
En innvandringspolitikk for det kommende århundre
Hvor ble det av nordmannen?
Høyre-lederen hadde rett. Jeg tok feil.
Lønnsoppgjørene må bidra til å skaffe arbeidskraft
