Innvandring

Seriøs proteksjonisme fra Ap

Aps nye vilje til å regulere arbeidsmarkedet vil ikke bare svekke potensielle arbeidsinnvandreres muligheter. Den vil svekke norske bedrifters konkurransekraft. Torstein Ulserød i Minerva.

Torstein Ulserød

Publisert: 30. november 2018

EØS-avtalen har, ifølge en fersk meningsmåling, aldri hatt større oppslutning i befolkningen. Men oppslutningen om avtalen er for tiden under press i fagbevegelsen. Som i mange EU-land er det konsekvensene av den frie bevegelsen av arbeidskraft mellom landene som er bakgrunnen for bekymringen vi ser i Norge.

I Aftenposten 25.11. slår Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik fast at løsningen ikke er å si opp EØS-avtalen. Men hun «skjønner godt hvorfor mange arbeidsfolk er rasende», siden EØS-avtalen fører til at «rettigheter som er viktige for et seriøst arbeidsliv, kommer under press».

Tajiks budskap er at EØS-avtalen bidrar til en «brutal virkelighet». Men dette skyldes ikke EØS. Det skyldes at vi har en regjering som ikke er opptatt av å «ha kontroll over markedet.» Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre følger opp i samme spor i en kronikk på NRK Ytring 27.11., der han ber næringsministeren «få orden i norsk arbeidsliv».

Historien Ap nå forteller, handler om at norsk arbeidsliv er «useriøst» og i uorden på grunn av EØS, men at det er regjeringen som har skylden. Og det er bare sosialdemokratisk regulering og konsesjoner til fagbevegelsen som kan bringe orden og seriøsitet tilbake.

Dette er kjent retorikk fra Arbeiderpartiet i debatten om arbeidslivet. Det nye er hvor langt Ap nå er villig til å gå, både når det gjelder å karikere virkningene av EØS-avtalen, beskrive norsk arbeidsliv som nærmest uregulert, og når det gjelder hvor omfattende konsesjoner partiet er villig til å gi fagbevegelsen.

Det er bred enighet om at EØS-avtalen, herunder den nye arbeidsinnvandringen fra midten av 2000-tallet, har vært positiv for norsk økonomi – og for norske arbeidstakere og de mange arbeidstakerne fra EU-land som har kommet til Norge for å arbeide. Samtidig er det klart at utvidelsen av EU østover, som er årsaken til den nye arbeidsinnvandringen til Norge, var et radikalt solidaritetsprosjekt. Det har på makronivå bidratt til økt velstand for alle involverte. Men som alle former for globalisering, fører det også til at noen, i hvert fall på kort sikt, taper.

Som Brochmann II-utvalget skrev om konsekvensene av EØS-innvandringen: «De som taper, har så langt vært i mindretall, men opplever enkeltvis et konkret og betydelig tap. De som vinner er mange, men gevinstene for den enkelte blir liten og uopplevd. Insentivene for de som taper til å kjempe for sine interesser, er dermed langt sterkere enn for de som vinner.»

Det er viktig å anerkjenne problemene til de som taper på økt konkurranse i arbeidsmarkedet, og det er kanskje mulig å føre en politikk som på en bedre måte ivaretar hensynene til åpenhet, konkurransekraft og trygghet samtidig. Men hvis det fantes en enkel løsning på dette, hadde ikke dette vært et så betent politisk spørsmål.

I stedet for å bidra til en balansert debatt om disse viktige spørsmålene, velger Ap nå å tegne et tendensiøst og overdrevent negativt bilde av norsk arbeidsliv.

Tajiks fremste «bevis» på hvordan kombinasjonen av EØS og påstått manglende reguleringsvilje fra regjeringens side nå skaper et useriøst arbeidsliv, er den såkalte verftssaken, som i en årrekke har versert mellom fagbevegelsen og arbeidsgiversiden i Norge.

Saken handler om allmenngjøring av arbeidsvilkår, det vil si felles krav som gjelder alle som utfører arbeid i Norge, uavhengig av om de er ansatt i en norsk bedrift eller innleid. Etter at Høyesterett i 2013 avgjorde saken i favør av fagbevegelsen, har ESA (EFTAs overvåkingsorgan), etter klage fra NHO, konkludert med at Norge etter EØS-avtalen ikke har anledning til å kreve at norske bedrifter må betale reise-, kost og losjiutgifter til utenlandske utsendte arbeidstakere i Norge, og den norske tariffnemnda har innrettet seg etter ESAs syn. Det er dette som gjør at Tajik skjønner at «arbeidsfolk blir rasende» og vil si opp EØS-avtalen.

Kort og upresist kan Høyesteretts konklusjon i saken oppsummeres med at retten mente at det var klart at bestemmelser om dekning av utgifter til reise, kost og losji for utsendte arbeidstakere var nødvendig for å sikre den norske arbeidslivsmodellen, og dermed såkalt offentlig orden i det norske samfunnet, blant annet av hensyn til ønsket om å bekjempe sosial dumping.

Man kan likevel spørre seg om det står til troende at vil vi åpne for sosial dumping i en slik grad at det truer grunnleggende samfunnshensyn, dersom utenlandske arbeidstakere ikke får dekket reise- og oppholdsutgifter. Høyesterett mente altså det. Men ESA er uenig.

Når ikke utsendte arbeidstakere får dekket reise, kost og losji, driver det, ifølge Tajik, frem en konkurranse på lønn og arbeidsvilkår, heller enn kvalitet og kompetanse. Det har hun i noen grad rett i. Men det er også et poeng i denne saken at dekning av utgifter til reise, kost og losji er en lite relevant problemstilling for norske verftsarbeidere, mens dette vil gjelde alle utsendte utenlandske arbeidstakere.

Dermed fører allmenngjøring av denne typen ordninger til at det fort blir betydelig dyrere å bruke utenlandsk arbeidskraft enn norsk, som i utgangspunktet har konkurransefortrinn.

I så fall er det mer nærliggende å se dette som et proteksjonistisk tiltak, enn som et tiltak for å fremme en rettferdig konkurranse på kvalitet og kompetanse.

Tajik skriver videre om hvordan venstresiden vil ha nødvendige reguleringer der høyresiden vegrer seg. Men hun vedgår at venstresiden ikke alltid har levert. Nå vil hun levere.

Arbeiderpartiet har for eksempel nylig fremmet forslag i Stortinget om at adgang til såkalt gjennomsnittsberegning av arbeidstid innenfor allmenngjorte områder forbeholdes virksomheter som er bundet av landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett.

Allerede i dag er adgangen til å avtale alternative arbeidstidsordninger begrenset når det gjelder avtale med den enkelte og med tillitsvalgte etter godkjenning fra Arbeidstilsynet, mens den er ubegrenset når slike avtaler gjøres med sentrale fagforeninger.

Nå ønsker Ap å fjerne enhver mulighet til å inngå slike avtaler for andre enn sentrale fagforeninger, og i praksis frata mange bedrifter mulighet for gjennomsnittsberegning av arbeidstid.

Gjennomsnittsberegning av arbeidstid benyttes i en rekke bransjer for å møte varierende arbeidskraftbehov, og mange arbeidstakere ønsker å kunne jobbe mye i perioder mot å opparbeide fritid. Blant annet ønsker mange utenlandske arbeidstakere dette.

EØS-innvandringen til Norge de senere årene har gitt jobbmuligheter og bedrede livssjanser for titusenvis av EU-borgere. Aps nye reguleringsvilje vil styrke norske fagorganiserte arbeidstakere på bekostning av potensielle arbeidsinnvandreres muligheter. Den svekker også norske bedrifters konkurransekraft.

Det er helt legitimt å kjempe for fagforeningsinteresser. Men det er ikke useriøst også å ta hensyn til andre interesser og verdier.

Innlegget var publisert i Minerva torsdag 29. november 2018.