Innvandring og integrering

Reiseutgifter og sosial dumping

Sosial dumping er et upresist og sterkt politisert begrep, som tilslører høyst reelle interessemotsetninger og verdikonflikter. Det er derfor oppsiktsvekkende at Høyesterett bygger sin argumentasjon på dette uten den minste antydning til problematisering av den virkelighetsforståelsen, skriver Morten Kinander og Torstein Ulserød.

Morten Kinander

Torstein Ulserød

Publisert: 15. januar 2017

Den såkalte verftssaken, som i en årrekke har versert mellom fagbevegelsen og arbeidsgiversiden i Norge, har handlet om allmenngjøring av arbeidsvilkår, det vil si felles krav som gjelder alle som utfører arbeid i Norge, uavhengig av om de er ansatt i en norsk bedrift eller innleid, som tiltak for å bekjempe sosial dumping.

Etter at Høyesterett i 2013 avgjorde saken i favør av fagbevegelsen, har saken nå tatt en ny vending, ved at ESA (EFTAs overvåkingsorgan) i oktober i fjor åpnet sak mot Norge for brudd på EØS-avtalens regler for utstasjonerte arbeidstakere, etter klage fra NHO. ESA mener, kort oppsummert, at Norge etter EØS-avtalen ikke har anledning til å kreve at norske bedrifter må betale reise-, kost og losjiutgifter til utenlandske arbeidstakere i Norge

Norsk Industri mener saken er av stor betydning for norsk eksportindustris konkurranseevne, og har varslet erstatningskrav mot den norske stat, om ikke regjeringen snur.

Fagbevegelsen ser på sin side saken som en konflikt mellom EØS-avtalen og selve den norske arbeidslivsmodellen. LO har advart mot mer uro i norsk arbeidsliv og økt konfliktnivå hvis regjeringen bøyer av for ESA.

Det såkalte åpningsbrevet fra ESA er første skritt i en traktatsbruddsak mot et EØS/EFTA-land, og regjeringen har frist til midten av januar til å svare på kritikken fra ESA, før saken eventuelt tas videre ved at saken går til EFTA-domstolen.

I svaret til ESAs foreløpige vurdering i saken fra 2015, nøyde den norske regjeringen seg med å vise til Høyesteretts grundige behandling, og at regjeringen hadde oppfordret partene i arbeidslivet til dialog om saken. Som om det nærmest skulle være umulig å ha innvendinger mot Høyesteretts komplekse vurderinger, og at regjeringen er henvist til å håpe at partene kan finne en løsning. Dette er imidlertid som en posisjon som er preget av i overkant stor ærbødighet overfor både Høyesterett og den norske arbeidslivsmodellen. Ikke alle Høyesterettsdommer er like overbevisende begrunnet, og dette er et eksempel på en dom der Høyesterett har forlatt den harde jussen og i stor grad bedrevet synsing om samfunnsøkonomiske konsekvenser, basert på premisser lagt av venstresiden og fagbevegelsen.

I dommen fra 2013 konkluderte Høyesterett enstemmig med at såkalt delvis allmenngjøring av Verkstedoverenskomsten for skips- og verftsindustrien, som blant annet inneholder bestemmelser om minstelønn, overtidstillegg og dekning av reiseutgifter, ikke var i strid med EØS-retten, og at Tariffnemndas forskrift om slik allmenngjøring dermed er gyldig. Allmenngjøring innebærer at en tariffavtale gjøres gjeldende for alle arbeidstakere som utfører slikt arbeid som tariffavtalen omfatter, også uorganiserte og utenlandske arbeidstakere. Uten slik allmenngjøring dekkes kun fagorganiserte av tariffavtalen.

Men hvorfor skulle Tariffnemndas vedtak om allmenngjøring stride mot EØS-retten, slik ESA mener?

Det følger av EØS-avtalen at det ikke skal legges restriksjoner på adgangen til å yte tjenester over landegrensene innenfor EØS-området. Det er ingen uenighet om at en allmenngjort tariffavtale som sikrer en utsendt arbeidstaker bedre lønns- og arbeidsvilkår enn han ville fått i hjemlandet, er en restriksjon som i utgangspunktet er ulovlig. Statene kan imidlertid på visse områder gi sine egne regler om arbeidsvilkår forrang, dvs at slike regler kan være gyldige selv om de er i strid med hovedregelen om fri bevegelse av tjenester over landegrensene.

Men egne bestemmelser om reise-, kost og losji er bare i tråd med EØS-retten dersom de er nødvendig for å ivareta offentlig orden.

Høyesterett mente at det var klart at bestemmelser om dekning av utgifter til reise, kost og losji for utsendte arbeidstakere ivaretar hensynet til offentlig orden (). Men hvorfor er det så klart at det er en sammenheng mellom reiseutgifter og offentlig orden i det norske samfunnet?

Offentlig orden er et vilkår som skal tolkes strengt. Det følger av EFTA-domstolens, og EU-domstolens, praksis at den offentlige orden kun kan påberopes når det foreligger en virkelig og tilstrækkelig alvorlig trussel mod et grundlæggende samfundshensyn.

Utgangspunktet for å vurdere om vi har en slik alvorlig trussel mot et grunnleggende samfunnshensyn, må tas i den norske arbeidslivs- og lønnsforhandlingsmodellen, mente Høyesterett. Spørsmålet var altså 1) om stabiliteten i den norske arbeidslivsmodellen er et grunnleggende samfunnshensyn, og 2) om det vil være en trussel mot denne modellen dersom allmenngjøring av tariffavtalens bestemmelser om rett til dekning av utgifter til reise, kost og losji for utsendte arbeidstakere ikke tillates.

Høyesterett viste til at modellen for lønnsdannelse har lange tradisjoner og er en del av vårt samfunnssystem, og videre at modellen er avgjørende for å ha kontroll på lønnsveksten, og dermed stabiliteten i norsk økonomi. Modellen er derfor en grunnleggende samfunnsordning, mente Høyesterett.

Høyesterett begrunnet sitt syn om at manglende allmenngjøring er en trussel mot offentlig orden, med samfunnsøkonomiske analyser som ble fremlagt i saken og regjeringens (dvs. den rødgrønne regjeringens) uttalelser om betydningen av kampen mot sosial dumping i diverse forarbeider.

Uærbødig sagt er det skrivebordsempirisme som dominerer når de aller fleste dommere uttaler seg – som de innimellom gjør – om samfunnet. Så også i dette tilfellet.

Inntrykket av at dommen også er basert på politisk synsing, blir dessuten påtrengende når Høyesterett til slutt bemerker at det i totalbedømmelsen også legges vekt på at bestemmelsene vi står overfor etter sitt innhold er ment å sikre den sosiale beskyttelsen av utsendte arbeidstakere.

Denne totalbedømmelsen ser ut til å være basert utelukkende på den rødgrønne regjeringens postulater om sosial dumping, slik disse kommer til uttrykk i de nevnte forarbeidene. Kamp mot sosial dumping er basert på at dette angivelig er i alles interesse. Men det er ikke sant. Noen taper på kamp mot sosial dumping. Det gjelder bedrifter som taper konkurranseevne fordi det blir dyrere å ansette i Norge, noe hele samfunnet selvfølgelig vil merke konsekvensene av i stadig større grad etter hvert som oljeinntektene faller. Men det gjelder også utenlandske arbeidstakere som taper i konkurransen om jobber i Norge. De er henvist til å finne sosial beskyttelse andre steder enn innenfor den grunnleggende samfunnsordningen Høyesterett verner om.

Kampen mot sosial dumping, slik denne ble definert av den rødgrønne regjeringen, har etter hvert vunnet bred aksept i det politiske miljøet i Norge. Også representanter for Høyre-Frp-regjeringen fremhever til stadighet dette som viktig.

Sosial dumping er like fullt både et upresist og sterkt politisert begrep, som tilslører høyst reelle interessemotsetninger og verdikonflikter. Det er derfor oppsiktsvekkende at Høyesterett bygger sin argumentasjon på dette uten den minste antydning til problematisering av den virkelighetsforståelsen, og de sterke (fagforenings-)interessene, som ligger til grunn for bruken av begrepet.

Spørsmålet man bør stille seg er om det står til troende at dersom utenlandske arbeidstakere ikke får dekket reise- og oppholdsutgifter, vil vi åpne for sosial dumping til en slik grad at det truer grunnleggende samfunnshensyn.

Norges Høyesterett ser ut til å mene det. Men regjeringen er på ingen måte bundet til å stille seg bak en slik vurdering, og har også andre muligheter enn å toe sine hender å håpe at arbeidslivets parter løser saken.

Innlegget er publisert hos VG 13.1.17.