Den autoritære maren
Det er grunn til å tro at kultur spiller en større rolle enn fremtidsoptimistene har forestilt seg – både for de som kommer til Europa og de som allerede bor i Europa. Bård Larsen på Minervanett.no.
Publisert: 6. november 2016
Det er grunn til å tro at kultur spiller en større rolle enn fremtidsoptimistene har forestilt seg – både for de som kommer til Europa og de som allerede bor i Europa.
Autoritære populister har vind i seilene om dagen. Mens det fra et liberalt ståsted er innlysende og nødvendig å ta sterk avstand fra den autoritære og antipluralistiske vendingen i Europa, bør fremveksten av populisme også være et varsel til europeiske politikere.
Europas liberale står overfor flere farer: Å ”idiotforklare” populismens velgermasse, eller gå på akkord med grunnleggende liberale prinsipper.
Er ”folk flest” autoritære?
Liberal filosofi og rettstenkning er på mange vis både abstrakt og teoretisk. Kanskje kan fremveksten av en ny bølge europeisk autoritarisme også forklares med at mange mennesker ikke er så opptatt av politikk? De ser verden slik de oppfatter den, og ikke slik den ideelt sett – altså i teorien – burde være.
I en global sammenheng er vi bortskjemte, men ofte uten å være klar over det selv. Kanskje er det slik at politikkens ansvar og eneste mål i manges øyne er å løse alle menneskelige problemer – og at vi har blitt for godt vant til det, som forbrukere av varer, arbeid og velferd? At frustrasjonsterskelen er lav, slik at det ikke er så viktig hvem som fikser det som er ødelagt?
Idealistiske politikere kan altså havne i skvis mellom det prinsipielle og ”det praktiske”. Det er en historisk kjensgjerning at liberalt demokrati er sårbart i krisetider. Underforstått: Det er livsnødvendig for det liberale demokratiet at økonomien er noenlunde på stell, at sysselsettingen ikke er for lav og at befolkningen har tillit til stat og myndigheter.
Ikke minst er det viktig at folk føler tilhørighet. Hvis staten svikter, svikter oppslutningen om demokratene. Det er tilhørighetsmomentet som er populismens styrke. De taler på vegne av folket, mot alle som ikke vil dem vel, mot elitene. Problemet er selvsagt at populistene fremme inklusjon gjennom eksklusjon. Dessverre er historien spekket med eksempler på at grupper og samfunn styrkes innad ved å rakke ned på andre.
Selvpiskeren og den rettskafne
Europeerens fortelling om seg selv er ofte også selvmotsigende. På en god dag er vi stolte over oss selv, og på en dårlig dag ser vi bare elendighet. Vi er flegmatikere og sangvinikere i samme drag. I god europeisk opplysningsånd har får vi fått tvilen inn med morsmelka: Vi kan snakke varmt om det frie samfunn og velferd, men også snakke oss kalde over hvor grunnleggende urettferdig og predatorisk historien vår er.
Ikke sjelden får vi høre at Europa er skylden i all verdens lidelse, en slags eurosentrisme i revers. Det var dette den franske filosofen Pascal Bruckner tenkte på da han skrev at man ikke ustraffet kan dressere hele generasjoner til ”selvpisking”. Derfor er Europa i seg selv blitt selvmotsigende: På den ene siden selvpinende. På den andre siden forestillingen om en ny type sivilisasjon, basert på menneskerettigheter, velferdsstaten, dialog og åpenhet.
Selvkritikk, som i som storstilt ikonoklasme, kan også ha sin pris. Fra enkelte kretser har det blitt hamret løs på det liberale demokratiet i mange tiår. På tross av liten velgeroppslutning har venstreintellektuelle i Europa hatt forholdsmessig stor innflytelse, med narrativ som har bidratt til å svekke tilliten og den historiske bevisstheten om det liberale prosjektet. Dårlig samvittighet på Vestens vegne har festet seg i felleseuropeisk forståelse.
Pessimismens inntog
Og det er kanskje her pessimistene blant oss melder sin ankomst: Med Putin er den kalde krigens motsetninger kommet tilbake, om enn i lett-utgave. Har liberale i dag den tro, styrke og indre samhold som i sin tid var en forutsetning for å stå imot autoritære krefter? Kan de liberale demokratiene være i alvorlig trøbbel?
I 1989 introduserte den verdenskjente statsviteren Francis Fukuyama det velkjente og fremtidsoptimistiske essayet The End of History. Bakteppet var Sovjetunionens fall og det liberale demokratiet, menneskerettighetene og markedsøkonomien som seierherrer.
I et intervju med Fukuyama i Information i september 2016 virket fremtidsoptimismen som fordunstet, med uttalelser som at ”Vesten har gått inn i en helt ny politisk epoke”, at det ”har begynt å bryte sammen” og at det hele er forferdelig”. Den politiske samtalen, som har vært innrammet ”på midten”, og knyttet til sentrale folkelige bevegelser og institusjoner, er nå er i oppløsning, mente Fukuyama.
Et stykke på vei forstår Fukuyama populismens oppslutning: ” … den ”forferdelige” epoke, vi står i nå, [inneholder] også små glimt av rettferdighet.” Fukuyama mener det nærmest er uunngåelig at de høyrepopulistiske partiene i Europa vil fortsette å vokse: ”De ønsker å beholde landets kultur, noe som ikke er helt urimelig. Migrantene kommer til å bli sinte og misfornøyde. Det må Europa være bedre forberedt på.”
Ideologier i villrede
Etterkrigstiden medførte at etablerte ideologier som liberalismen og sosialdemokratiet fornyet seg i takt med en rivende økonomisk, demografisk og sosial utvikling. Andre ideologier og idésett kom til med globaliseringen og akademisk modernitetskritikk. Populismen er ikke utelukkende et fenomen som kan forstås sosioøkonomisk. Den kan også forklares som motkultur eller motideologi.
At ideologiene er døde er altså fremdeles en overdrivelse. Under migrasjonskrisen har ulike posisjoner blitt tydeligere. I rolige oppgangstider vil politikken gjerne samle seg i sentrum. Hvis det blir vanskeligere, vil gjerne de ideologiske skillelinjene bli klarere. På lang sikt kan disse materialisere seg i praktisk politikk og mindre konsensus. Derfor kan det være verdt å se litt nærmere på noen av disse hovedtendensene og hvordan dette kan tolkes i lys av nasjonalkonservativ motkultur.
Gammel og ny venstreside
Et dreiepunkt i den dominerende venstrediskursen har de siste tretti årene vært å finne i to til dels motsetningsfulle forhold: På den ene siden en venstreside forankret i fagbevegelsen og tradisjonell klassekamp, på den andre siden en mer akademisk venstreside forankret i multikulturalisme og globalisering.
Sistnevnte kan muligens forklare at venstresiden (til venstre for sosialdemokratiet) totalt sett har hatt marginal oppslutning blant lavinntektsgrupper i lang tid. Litt slemt sagt har mange venstreradikale, særlig fra middelklassen, snudd ryggen til en arbeiderklasse som har snudd ryggen til sosialismen, og fagbevegelsen er derfor byttet ut med miljøbevegelse, feminisme og kulturpolitikk. Det har ikke blitt bedre av at høyrepopulismens kjernevelgere i stor grad er å finne i lavinntektsgrupper.
Problemer knyttet til høy innvandring har tradisjonelt blitt oppfattet som et klassespørsmål og ikke et kulturspørsmål. Men på deler av venstresiden har det skjedd en dreining fra religionskritikk og internasjonal klassekamp mot kulturalisme (som gjør individet til representant for ulike kulturer).
Det har også spredd seg forestillinger om at vestlige kulturer, særlig innenfor en nasjonalstatlig ramme, er plastiske og forgjengelige konstruksjoner, mens fremmede kulturer er autentiske og ”underdogs”. Det har åpenbart mye med makt, historie og hegemonier å gjøre.
Men dagens venstreside er delt i synet på kulturens betydning. Der noen betrakter velferdsstaten innenfor rammen av det nasjonalstatlige, har andre en mer global tilnærming. Derfor ser vi en venstreside hvor noen betrakter islam som en offergruppe, og andre som en potent global maktfaktor. Der hvor noen ser på Muhammed-karikaturene som å sparke nedover, mener andre det (også) er å sparke makta i skinnleggen på øverlandsk vis.
Den klassiske, fagforeningsbaserte venstresiden har problemer med å akseptere migrasjonens (og særlig arbeidsinnvandringens) press på arbeidsmarked og lønnsvilkår. Den flere uker lange lokførerstreiken i Norge høsten 2016 var også et tydelig eksempel på proteksjonisme, der fagforeningen er kritisk til arbeidsinnvandring og ikke ønsker kamp om norske arbeidsplasser.
Den slovenske ideologen Slavoj Žižek, har frontet en temmelig innvandringskritisk og nasjonal venstreside. Her hjemme har avisa Klassekampen profilert et syn på innvandring som har mer til felles med Senterpartiets enn SVs.
Mer moderat er tidligere leder av Sosialistisk Ungdom, Andreas Halse, representativ for den tradisjonelle, klasseanalytiske, religionskritiske og universalistiske venstresiden. Det samme kan sies om SVerne Bård Vegar Solhjell og Ketil Raknes, som høstet mye kritikk fra venstrehold etter VG-kronikken Fem prinsipp for religion i nye Noreg, der de hevdet at ”Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam.”
Kulturvendingen på venstresiden
En lengre debatt i England rundt den profilerte liberale muslimen Maajid Nawaz er symptomatisk for kulturvendingen på venstresiden. Nawaz er leder for The Quilliam Foundation, hvis formål er å forebygge ekstremisme og radikalisering samt utvikle en vestlig liberal islam. Han blir angrepet fra venstresiden for å kolportere vestlige «etnosentriske» ideer om menneskerettigheter og liberalisme. Gjennomgangstonen i kritikken synes ironisk nok å være at han bryter med fastlagte stereotypier. I den venstreorienterte avisen The Guardian skrev journalisten David Shariatmadarinoe av et rent karakterdrap mot Nawaz. Shariatmadari gikk langt i å antyde at Nawaz var en kokosnøtt, altså brun utenpå og hvit inni. En vanlig hersketeknikk i den mest radikale formen for identitetspolitikk. «Ikke alle muslimer ønsker å utrykke seg i det offentlige gjennom sin religiøse identitet», repliserte Nawaz.
Nawaz hudflettet fra sin side det han kalte ”den regressive venstresiden”, som setter kulturell identitet foran universelle verdier. Han skrev at venstresiden, i frykt for å gå høyresidens ærend, stilltiende tolererer islamisme. Han viser til at The Guardian ved flere anledninger har knyttet til seg unge muslimske stemmer som ved nærmere ettersyn forsvarte terrorbombingene i London, Al Qaida eller ikke ville fordømme IS. Kampanjen mot Nawaz toppet seg i oktober 2016 da den venstreorienterte amerikanske aktivistbevegelsen Southern Poverty Law Center førte ham opp på en liste over ”anti-muslimske ekstremister”. I følge journalisten Nick Cohen var dette i praksis å utstede en fatwa mot Nawaz, som lenge har levd under trusler fra radikale islamister.
I sum har alt dette resultert i en real hodepine i mange (ikke bare på venstresiden) europeeres kultursyn som tross alt ikke vil gi slipp på nådeløs religions- og tradisjonskritikk av egne geistlige og reaksjonære.
Samtidig utsettes mange muslimer i Europa for hatkriminalitet, stigmatisering og latterliggjøring. Ønsket omsorg for og forsvar av minoriteter (særlig muslimer) bidrar – paradoksalt og selv om det ikke er intensjonen – til å forsterke minoritetenes utenforskap, der de helst ikke skal underlegges samme forventninger og krav som ”andre” borgere.
I stedet for å hamre løs på muslimer, må vi gi islam i Europa den tid den trenger for å integreres inn et liberalt og sekulært fellesskap, mener mange: Det løser seg.
Kritikerne vil hevde at så lenge vi ikke kan omtale eller kritisere islam like uanstrengt som det vi kan gjøre med kristendommen, vil islam aldri bli en integrert del av ”det norske”, og i alle fall ikke en del av den liberalt sekulære offentlige samtale og kritikk.
Liberalisme vs. kulturkonservatisme
Høyresidens og kanskje også sosialdemokratiets motsetninger sammenfaller til en viss grad med motsetningene på venstresiden. De skarpeste kritikere vil hevde at liberalismen undervurderer menneskets ”natur” og undergraver menneskelige kulturelle fellesskap og erstatter det med rene teorier om atomistiske individer (fri flyt av mennesker og kapital), hvor mye er spørsmål om tid (det løser seg).
De konservatives nye leder i England, Theresa May, som kom til posisjon på en bølge av populisme og EU-motstand, uttrykte det i klare ordelag: ”Hvis du tror du er en ‘verdensborger’, er du en borger av ingensteds. Du forstår ikke hva ordet borgerskap betyr.”
En del kritikk av (noen sider ved) liberalismen hevder at den er dårlig rustet til å innfri frihet og likhet for alle borgere i møte med den flerkulturelle virkeligheten. At individualismen isolerer individet så mye, at det blir vanskelig å opprettholde den solidaritet og tillit som er nødvendig for at et fritt demokratisk samfunn kan fungere.
Her ligger altså en advarsel mot det paradoksale i at individualisme gjennom multikulturell utglidning på sikt kan uthule de rettsstatsprinsipper som den liberale staten er tuftet på.
Konservative kritikere av liberalismen vil mene at et nasjonalt fellesskap ikke alene kan forstås som et institusjonelt og politisk fellesskap, men også et kulturelt fellesskap. Konservativ ideologi kjennetegnes av det engelskmennene kaller ”small steps”: At mennesker forandrer seg mindre, og i saktere rotasjon enn teorier, og at samfunn kan bevare og samtidig endre seg.
En naturlig følge av dette er usikkerhet rundt innvandring i et for høyt tempo, samt at tvilen vil være sterkere om innvandrerne har en kulturell bakgrunn fjernt fra det de oppfatter som europeiske verdier og kultur.
En ganske sammensatt og ømfintlig offentlig diskusjon gjør vektlegging av kulturforskjeller til en risikosport. Mange vil oppfatte den som rasistisk, kanskje mer i prinsippet enn målt i realiteter.
Kultur i stedet for rase
I den nye høyreradikale bølgen har fortidens raseteorier blitt byttet ut med mer raffinerte begreper og metoder. Rase har blitt byttet ut mot kultur, fortrinnsvis muslimsk kultur. Skismaet i den høyreradikale kulturkampen er altså ikke basert på evaluering av etnisitet og rase, men av religion og levesett, mellom opprinnelseskultur og det fremmedkulturelle.
Den høyreradikale vendingen har ført til relativt støyende og polariserte debatter i akademia og i mediene rundt om. Særlig i Sverige har det ballet på seg. Fordi Sverigedemokraterna så tydelig forfekter en identitær ideologi, har selve ideen om kulturens betydning i samfunnsutviklingen med jevne mellomrom blitt sablet ned som uhyrlige, nesten fascistiske tenkemåter.
Det var Sveriges tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt som uttalte de ikke altfor veloverveide ordene «Ursvenskt är bara barbariet. Resten av utvecklingen har kommit utifrån.» Her ligger noe av klangbunnen i høyrepopulismen: At majoritetsbefolkningen får høre at egen kultur er konstruert, eller også falsk og lite verneverdig, og at de er rasister om de foreslår noe annet. Slik sett kommer høyrepopulistriske demagoger til dekket bord: Elitene vil deg vondt! De vil tre multikultralisme ned over ørene på deg!
Etter masseovergrepene i Köln oppsto også en debatt om medienes, politikernes og embetsverkets håndtering av saken. Her gikk man langt i å dekke over gjerningsmennenes bakgrunn, noe som resulterte i spredning av utrykket ”lügenpresse”, løgnpressen. I stedet ble det overlatt til høyreradikale og agendadrevne nettsteder å formidle ”sannheter”, filtrert gjennom fremmedfiendtlighet og alarmisme. Taushet bidrar også til – og gir en viss grad av legitimitet til – fortellinger om ”eliter” som har noe å skjule.
Fra idealisme til realisme
Tabula rasa i sin mest idealiserte form er det lett å finne eksempler på. Journalist og forfatter Marte Michelet skrev for eksempel i 2009: ”Og hva vet vi om folk med muslimsk bakgrunn? Jo, at de, akkurat som folk med kristen bakgrunn, er og kan bli alt mulig rart.” Denne formen for sosial og kulturell mobilitet er for så vidt også tilfelle, men det er langt fra en absolutt norm. Da ville verden sett annerledes og ganske mye enklere ut.
Utgangspunktet er heller ikke det beste.
All kultur er konstruert, det ligger i begrepets språklige betydning: Kultur som det motsatte av natur. Marcel Prousts På sporet av den tapte tid og fottøyet Crocser begge ”kulturelle” produkter i ordets videste betydning. Altså kognitive, menneskeskapte konstruksjoner. Men det gir ikke særlig mening eller dybde å sammenstille dem og anskueliggjøre dem som atomiserte slektninger.
Vi er sosiale skapninger, og vi har siden vi har kunnet stå oppreist, funnet fellesskap i nære omgivelser. Det er bare i teori at vi ikke føler større slektskap, omsorg og identitet med familie, nærmiljø og egen kulturkrets enn med globale fellesskap og politiske institusjoner.
Det er grunn til å tro at kultur, både for de som kommer til Europa og de som allerede bor i Europa, spiller en større rolle enn de mest svorne fremtidsoptimister har forestilt seg. Herunder også at mange føler større tilhørighet og identitet til egen nasjonalstat, på tross av at moderne nasjonalstaters kultur og verdier ikke er en entydig størrelse.
Samfunnet kan endre seg raskere enn kulturen og enkeltmenneskers referanserammer. For eksempel kan teknologi og globalisering endre de økonomiske forutsetningene for et arbeiderklassesamfunn mye raskere enn medlemmene av det samfunnet kan tilpasse seg. Dette kjernespørsmålet rommer altså det engelske begrepet culture matters, utledet av argumentet om at samfunnsutvikling og tillit mellom stat og borgere også er kulturelt betinget. Det burde heller ikke være en fremmed tanke for de som har studert velferdsstatens historie.
Det er en stund siden fortellingen om velferdsstaten alene ble overlatt til politiske kannestøpere. Blant historikere er det i dag allment akseptert at den ble til i en symbiose av politisk dynamikk og de lange linjers kulturelle og sosiologiske utvikling.
Innlegget var publisert på Minervanett.no lørdag 5. november 2016.
Relatert
Det danske eksperiment
Erna har mer å frykte
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Hvorfor prioriteres landbruk i norsk bistand?
Norge må innse at verden er endret
