Å hjelpe i nærområdet er ikke moralsk forkastelig

Internasjonal leder i Unge Venstre, Katja Busuttil, svarer 24. mars på min artikkel om radioprogrammet «Norsken, svensken og dansken».

Kristin Clemet

Publisert: 28. mars 2022

I programmet ble det pekt på at befolkningen – og delvis også norsken, svensken og dansken selv – har andre og mer positive holdninger til å ta imot flyktninger fra Ukraina enn de har når det kommer flyktninger fra fjernere himmelstrøk.

Norsken, svensken og dansken syns dette var problematisk – mens jeg ikke syns det er så rart. Jeg mener også at det stort sett er mest hensiktsmessig, også av hensyn til flyktningene selv, å hjelpe folk i nærheten av hjemlandet, dersom det er mulig.

Busuttil er enig i at Norge ikke kan hjelpe alle, men ønsker tydeligvis ikke at prinsippet om i størst mulig grad å hjelpe i nærområdet skal være styrende for hvordan vi hjelper. Dessverre kommer det ikke tydelig frem hvilke andre kriterier som i stedet skal danne grunnlag for de prioriteringene vi må gjøre.

Jeg er helt enig i at vi har et ansvar for å hjelpe så mange som mulig, noe jeg også skrev i min opprinnelige artikkel. Jeg er dessuten enig med Busuttil i at negative holdninger til integreringsevnen til enkelte innvandrergrupper i seg selv kan skade integreringen.

Til syvende og sist er likevel også mottak av flyktninger et ressursspørsmål. Da kan det ikke være uten betydning at vi ofte kan hjelpe mange flere, dersom vi får til gode felleseuropeiske løsninger, der noen integreres i Europa, mens mange flere kan hjelpes i nærområdene.

Jeg er ellers helt enig med Busuttil i at det er positivt at flere nå uttrykker liberale holdninger til å hjelpe mennesker på flukt, og jeg deler håpet om at de positive holdningene skal bre seg også til andre grupper. Kanskje er det å tørre å prioritere noe av det viktigste vi kan gjøre for å bidra til at det skjer.

Innlegget er publisert i Minerva 26.3.2022.