Å åpne våre hjerter (og vår lommebok)

50 milliarder kroner kan virke som et stort tall, men er likevel ikke verre enn en årlig omprioritering av rundt 10 milliarder kroner på et statsbudsjett som i år er på 1162,4 milliarder kroner, skriver Mats Kirkebirkeland hos Minerva.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 21. oktober 2015

Av Mats Kirkebirkeland, rådgiver i Civita.

Jag vill påminna er om att vi är en nation som har stått upp och varit öppna förr i tider då människor har utstått svår prövning. Vi har nu människor som flyr i antal som liknar det vi hade under Balkan-krisen i början av 1990-talet.

Nu vädjar jag till svenska folket om tålamod, om att öppna era hjärtan för att se människor i stark stress med hot mot det egna livet som flyr, flyr mot Europa, flyr mot frihet, flyr mot bättre förhållanden. Visa den öppenheten.

Sitatet over er hentet fra Moderaternas tidligere leder og statsminister Fredrik Reinfeldts tale i den svenske valgkampen i 2014. Under pressekonferansen etterpå fikk Reinfeldt spørsmål om kostnadene for flyktningestrømmen.

Reinfeldt lovet ikke velgerne andre satsinger. Kostnadene ved innvandringsstrømmen ville bli såpass store, at hele handlingsrommet i fremtidige svenske statsbudsjetter ville gå til innvandringsfeltet.

Tidligere i vinter ba det svenske migrasjonsverket regjeringen om en ekstrabevilgning på 18 milliarder kroner de neste fem årene, ettersom man forventet 10.000 flere asylankomster i året, sammenlignet med forrige prognose. Anslaget frem mot 2019 ble oppjustert til 350.000 asylsøkere, med en estimert kostnad på 157 milliarder svenske kroner. Disse anslagene kom før den europeiske «flyktningskrisen» i sommer og høst.

Hittil i år har 86.233 mennesker søkt asyl i Sverige. I september alene søkte 24.306 mennesker asyl i nabolandet. Flyktingsstrømmen har ikke stoppet opp. Over 9300 asylsøkere ankom de siste syv dagene før 15. oktober. Svenske myndigheter anslår at det totale antallet kan bli 150.000 asylsøkere innen nyttår.

Sverige står opp for sin identitet som landet for mennesker i nød, og har fortsatt å holde både hjerte og lommebok åpne under flyktingskrisen. Hva gjør Norge?

I september uttalte en representant for det svenske migrasjonsverket, at det store flertallet som har kommet, ikke har søkt asyl i Sverige. – De vil videre til Finland eller Norge.

Dette skaper hodebry for statsminister Erna Solberg. Første setning i delen om Høyres overordnede asyl- og flyktningpolitikk i Høyres inneværende stortingsprogram , lyder som følger:

Norge har en plikt til å hjelpe mennesker i nød og til å gi beskyttelse fra forfølgelse.

Når Norge har en plikt, betyr dette både en juridisk(bundet) og en moralsk (frivillig) plikt. Ved inngåelsen av avtalen om ta imot 8000 ekstra kvoteflyktninger, vektla Solberg denne moralske og frivillige plikten til å hjelpe sårbare mennesker i nød. Den samme moralske plikten gjelder for bevilgningene til nødhjelp. Men det er vår juridiske plikt som virkelig skaper problemer for statsminister Solberg.

UDI anslår at det vil komme mellom 20.000 og 25.000 asylsøkere i 2015, og mer enn 30.000 i 2016. I tilegg er det planlagt å hente 5000 syriske kvoteflyktinger. Til tross for de høye tallene, oppgir UDI at man legger kriseplaner for at det kan komme betydelig flere.

Basert på prognosene til UDI, og med anslag om at 40.000-50.000 vil få opphold, oppgir Solberg at utgiftene i løpet av fem år vil bli på mellom 40 og 50 milliarder kroner.

Om vår plikt føles sterk nok, kan altså en omprioritering på 0,86 prosent av statsbudsjettet for 2015 dekke inn mye av de umiddelbare kostnadene for asylstrømmen. Til sammenligning er statsbudsjettet for 2016 foreslått økt til 1216,6 milliarder kroner, en økning på 54,2 milliarder. Man kan altså fortsatt ha realvekst (nominell vekst minus estimert prisvekst) i statsbudsjettet, til tross for økte kostnader som følge av asylveksten.

Men det betyr at noen vil få mindre. Spørsmålet er hvem?

Per Olaf Lundteigen, stortingsrepresentant fra Senterpartiet, mente i sommer at Norge bør ta på seg en større forpliktelse overfor asylsøkere og flyktninger, og foreslo ingen (eller lav) lønnsvekst hos alle ansatte i offentlig sektor, estimert til å gi en besparelse på 15 milliarder kroner årlig.

Lundteigens forlag fikk imidlertid UNIO-leder Anders Folkestad til å steile. At det var akkurat hans medlemmer som skulle ”betale”, var uhørt.

Reaksjonen fra Folkestad er et typisk eksempel på hvilke problemer Solberg vil møte ved å faktisk prioritere noe bort, for å skaffe finansiering til den store asylstrømmen.

KrF har allerede varslet bråk under høstens budsjettforhandlinger, når FrP har foreslått å finansiere deler av asylkostnadene fra bistandsbudsjettet. Videre har KrF også varslet liten begeistring for Solberg-regjeringens foreslåtte skattelette på 9,1 milliarder kroner for 2016. Utgiftveksten innenfor satsinger som samferdsel, utdanning og forsvar er også stor. Det kan tenkes at noen valgløfter om fortsatt høy vekst (og lettelser) bør legges i skuffen.

Men lite tyder på at så vil skje. Solberg har allerede varslet at regjeringen vil finansiere mye av asylregningen ved å tappe mer av oljefondet. Selv om forbruket er lavere enn handlingsregelens fireprosentsbane, så advarer Øystein Thøgersen, NHH-professoren som ledet ekspertutvalget som ga en sterk anbefaling til regjeringen om å bremse innfasingen av oljepenger i statsbudsjettet, kraftig. Allerede før asylregningen er betalt, mener professoren at Erna Solberg og Siv Jensen bryter fartsgrensen for oljepengeforbruk.

Det høye oljepengeforbruket bidrar til å svekke Solberg-regjeringens lovnader om en stabil styringsregjering. Ettersom asylstrømmen ikke ser ut til å stoppe med det første, og asylsøkere som allerede er kommet (både de med og uten opphold) vil koste staten mange milliarder i flere fremtidige statsbudsjetter, bør Høyre og Frp bruke tiden frem mot neste stortingsvalg til å utrede og diskutere seg frem til en bedre politikk for integrering og bosetning av asylsøkere. Kanskje bør en del god borgerlig politikk, som kutt i sykelønn, subsidier og særfradrag, hentes opp av skuffene.

Det som i midlertidig aldri kan legges i skuffen er vår moralske og juridiske plikt til å være en trygg havn for mennesker som flykter fra forfølgelse og krig. En studie av både Norges og Europas moderne historie bør egentlig være nok bevis, for at vi, i vårt liberale og demokratiske samfunn, bør strekke oss nærmest uendelig langt, før vi gir slipp på våre juridiske og moralske forpliktelser.

Vi bør derfor åpne vår lommebok, uten å bruke av fremtidige norske generasjoners sparebøsse. Og sist, men definitivt ikke minst, bør vi også åpne våre hjerter.

Innlegget er publisert hos Minerva 21.10.15.

Publisert: 8. januar 2024