Økonomi

Hjemfallsinstituttet er utgått på dato

Det er ingen tvil om at forvaltningen av norske petroleumsressurser, der staten og private aktører sitter i samme båt, har vært en stor suksess. Hvorfor kan man ikke ha en lignende modell for eierskapet til norsk vannkraft?

Mats Kirkebirkeland

Publisert: 6. mars 2016

Ved inngangen til 1900-tallet var nærmest alle store vannkraftutbygginger finansiert og eid av utenlandske aktører. Dette kunne ikke den nylige selvstendige nasjonen akseptere. Konsesjonsloven – de såkalte «panikklovene» – ble vedtatt av Stortinget i 1906, og senere utvidet i 1909 og 1917. Formålet var å hindre at norske kraftressurser skulle være i utenlandsk eierskap, ved at private kraftverk skulle «hjemfalle» vederlagsfritt til staten, etter en gitt tid.

I dag er nærmere 90 prosent av norske kraftressurser eid og kontrollert av det offentlige. Statkraft, som er eid av staten, kontrollerer rundt 40 prosent, mens 50 prosent av kraftressursene kontrolleres av et hundretalls fylkeskommunale og kommunalt eide kraftselskaper.

Høsten 2015, i lys av negative hendelser som Terra-skandalen og Kraft & Kultur-saken, skrev jeg et notat for Civita. I notatet er jeg sterkt kritisk til hvordan offentlig eide kraftselskaper har tapt flere milliarder i petroleumsselskaper, i telebransjen og en rekke andre feilinvesteringer som kan karakteriseres som utenfor et kraftselskaps kjernevirksomhet.

Samtidig er kraftutbytter blitt en naturlig del av kommunenes og fylkeskommunenes inntektsgrunnlag. Regjeringens håndtering av Statkraft i budsjettforhandlingene i 2015 er et eksempel på at staten ikke nødvendigvis er en bedre eier.

Som følge av politiske føringer, økonomisk vekst, demografisk utvikling og klimaendringene, vil den norske kraftsektoren møte store utfordringer med tilhørende investeringsbehov i tiden fremover.

Mitt forslag er at dagens eierskapsgrense, der private aktører kun kan eie inntil en tredjedel av et kraftselskap og kraftverk, i likhet med hjemfallsinstituttet, bør oppheves. Man bør hente inspirasjon fra dagens oljeskatteregime, der en høyere grunnrenteskatt kombineres med et marked med mange konkurrerende private aktører.

Private eiere kan finansiere sektorens kapitalbehov, bidra med effektivitetskrav og en økt profesjonalisering som kan hindre (over)investering i de mest risikable prosjektene. Spesielt gjelder dette dersom ideen om at norsk vannkraftskompetanse og kapital skal bidra til gode klimainvesteringer i utlandet, slik Høyre, med sitt forslag om å delprivatisere den internasjonale delen av Statkraft, argumenterer for.

Det er nemlig ingen tvil om at forvaltningen av norske petroleumsressurser, der staten og private aktører sitter i samme båt, har vært en stor suksess. Hvorfor kan man ikke ha en lignende modell for eierskapet til norsk vannkraft?

Innlegget er på trykk i Finansavisen 5.3.16. Se også:

Civita-notat nr. 29 2015: En bedre forvaltning av norske vannkraftressurser

Dette notatet har en kritisk gjennomgang av eierskapet til landets kraftsektor. Hvordan forvalter lokale offentlige aktører de enorme verdiene som vannkraften representerer? Kan private aktører og en fjerning av hjemfallsretten forbedre dagens forvaltningsregime?

De norske kraftressursene representerer enorme verdier og er i hovedsak kontrollert av offentlige aktører. Samtidig er kraftforsyning en viktig del av samfunnets infrastruktur og beredskap. De siste årene har offentlig eide kraftselskaper investert milliarder i virksomheter og prosjekter utenfor et kraftselskaps kjernevirksomhet. Man har også avdekket en rekke investerings-skandaler og lovbrudd. Det gjør det aktuelt å problematisere det offentlige eierskapet i kraft-bransjen:

Finnes det et forvaltningsregime for den norske kraftsektoren, som kan forvalte kraft-ressursene bedre enn de blir forvaltet under dagens lovverk, ved å sikre fellesskapets rettmessige andel av verdiene, samtidig som det ivaretar hensynet til samfunnssikkerhet?

Private aktører er nærmest stengt ute av kraftsektoren som følge av hjemfallsinstituttet. Mye tyder imidlertid på at private aktørers begrensede muligheter til å eie norske kraftressurser må endres. Samfunnets andel av verdiene kan sikres bedre gjennom å endre skatteregimet til kraftsektoren. Andre samfunnshensyn kan også bevares med en liberalisering.