Helter ved forhandlingsbordet

Dersom en nasjonal krise ikke er grunn nok til å gi arbeidsgiverne økt styringsrett for å sikre rasjonell drift, kan man spørre seg hva som skal til. Torstein Ulserød i Minerva.

Torstein Ulserød

Publisert: 26. april 2020

Koronapandemien og tiltakene som er iverksatt for å bekjempe den, påvirker nær sagt alle samfunnsområder. Ikke minst er arbeidslivet preget av situasjonen. Rekordmange arbeidstakere er permittert eller har rett og slett mistet arbeidsplassen sin de siste ukene. Samtidig er det et økt behov for arbeidskraft i flere bransjer. For å imøtekomme behovet for mer fleksibel bruk av arbeidskraften, gir den såkalte koronaloven regjeringen fullmakt til å gjøre unntak fra blant annet arbeidsmiljøloven. Det kan for eksempel gjelde reglene om arbeidstid, noe som kanskje særlig er aktuelt i helsevesenet, som også proposisjonen til koronaloven trekker frem.

Det er imidlertid forutsatt i lovproposisjonen, og i stortingskomiteens innstilling, at det først er hvis arbeidslivets organisasjoner ikke finner løsninger, at det kan bli aktuelt å forskriftsfeste unntak med hjemmel i fullmaktsloven. Og både regjeringen og Stortingets koronakomité har forutsatt at eventuelle unntak i forskrift ligger innenfor rammen av hva som kan avtales lokalt eller ved dispensasjon fra arbeidstilsynet. Dette innebærer at særlig omfattende unntak som utgangspunkt vil kreve godkjenning fra sentrale fagforeninger.

Omfattende unntak fra arbeidsmiljølovens normalbestemmelser er også under normale omstendigheter nødvendig for å få på plass vanlige turnuser og vaktplaner i helsevesenet. Ettersom dette bare er mulig gjennom avtale med fagforeningene, er arbeidstidsordninger i helsevesenet en kontinuerlig forhandlingsarena. Dette systemet har vært dysfunksjonelt lenge og er blant annet en sentral årsak til de mye omtalte problemene med deltidsarbeid i helsevesenet. Dersom en nasjonal krise av de dimensjonene vi nå står oppe i, ikke er grunn nok til å gi arbeidsgiverne økt styringsrett for å sikre rasjonell drift, kan man spørre seg hva som skal til. I en situasjon der det gjøres omfattende inngrep i en lang rekke sentrale rettigheter med et pennestrøk, er det ikke innlysende at fagforeningenes rett til å forhandle om alle sentrale aspekter ved organisering av arbeidstiden skal være uberørt.

Så kan man si at samarbeid med partene kanskje gir større legitimitet og bedre samarbeidsklima enn direktiver. Og den forhandlingsbaserte norske arbeidslivsmodellen har også under koronakrisen fungert, i den forstand at partene har blitt enige om ordninger som gir mer fleksibilitet til å organisere arbeidstiden i helsevesenet. Legeforeningen har for eksempel gått med på at prinsippet om såkalt rullerende vakter, som har vært et stridstema mellom partene i årevis, kan fravikes.

Men disse avtalene har en pris. Det er nemlig også inngått avtaler med samtlige relevante fagforeninger om forhøyede overtidssatser i forbindelse med koronakrisen. Det fremgår av avtalen om forhøyede overtidssatser mellom arbeidsgiverforeningen Spekter og Norsk Sykepleierforbund at denne avtalen sikrer at det «ikke lenger er tvist om forståelsen» av avtalen om arbeidstid som ble inngått i mars i år. Til sammenligning ble det for drøyt for de fleste da Politiets Fellesforbund fremmet krav om ekstra overtidsbetaling i forbindelse med 22. juli-terroren. Raymond Johansen, som da var partisekretær i Arbeiderpartiet, var rystet, og uttalte til Aftenposten at det ikke var tid for å forhandle om kompensasjon midt under en nasjonal krise. Daværende leder i Norsk sykepleierforbund uttalte at «sykepleierne slapp det de hadde i hendene 22. juli. Jeg tror ikke mange tenkte på hvilken lønn de skulle få. Vi har valgt vårt yrke ut fra et sterkt ønske om å hjelpe andre mennesker.» I den krisen vi nå står oppe i, ser det ut til at sykepleierne og de andre yrkesgruppene ved sykehusene har tenkt på lønn. De har i hvert fall fått avtaler som sikrer dem høyere utbetalinger, på toppen av ordninger som allerede i utgangspunktet gir generøse tillegg for overtidsarbeid.

Det er en annen type krise vi nå står i enn den vi opplevde 22. juli 2011. Situasjonen vil trolig vare lenge, og det er ingen tvil om at mange ansatte i helsevesenet har en krevende jobb nå. Det er ikke vanskelig å unne de som gjør de viktige jobbene i helsevesenet en god lønn. Samtidig er det nå også slik at de fleste arbeidstakere kan se langt etter høyere lønn i overskuelig fremtid, og rekordmange har blitt eller kommer til å bli arbeidsledige, og vil dermed måtte klare seg for langt mindre enn de er vant til. Budskapet fra våre politiske ledere er at det er dugnad. I en slik situasjon kan man spørre seg om det er særlig skjønnsomt å benytte anledningen til å kreve høyere lønn når man har en sikker jobb i offentlig sektor. Og man kan spørre om det er klokt fra regjeringens side å legge opp til forhandlingsløsninger i disse spørsmålene når dette er måten det fungerer på.

Praksisen i helsevesenet ser likevel ut til å passere helt fint, enn så lenge i hvert fall. Avisene er fulle av kronikker om heltene i helsevesenet, og den velfungerende norske modellen. Flere har også tatt til orde for at de ansatte i helsevesenet må få høyere lønn og status permanent som en følge av hvor viktige de nå viser seg å være. Hvis den økonomiske krisen blir langvarig, og mange nok i privat sektor må leve på dagpenger, er det imidlertid ikke sikkert at alle vil fortsette å akseptere at ansatte i offentlig sektor, med trygge jobber, skal få fortsette å diktere egne arbeidsvilkår.

Innlegget var publisert i Minerva 24. april 2020.