Handel

Veien ut av koronakrisen er også global

Frihandel og globale verdikjeder er ikke problemet, men tvert imot en avgjørende del av løsningen på koronakrisen, både helsemessig og økonomisk, skriver Lars Peder Nordbakken i Minerva.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 15. juni 2020

Innlegget er skrevet i forbindelse med et Civita-notat med tittelen «Globalisering før, under og etter koronakrisen» som ble publisert 11. juni. Notatet kan lastes ned og leses her.

Verdenshandelen rammes nå hardt av koronakrisen. Det betyr at vi er vitne til et hardt tilbakeslag for et av globaliseringens fremste kjennetegn: de finmaskede nettverkene av produksjons- og leveransekjeder, som beveger seg over landegrenser på kryss og tvers, frem til trådene til slutt samles i ferdige produkter. Eksempelvis kan Volvo personbiler fortelle at de i 2018 hadde 181 underleverandører med virksomhet på i alt 1853 ulike lokasjoner rundt omkring i verden. Apple benyttet samme år i overkant av 200 forskjellige underleverandører, med virksomhet i 43 ulike land.

Vi er blitt mer avhengige av hverandre enn noen gang før, på tvers av landegrenser. Det er dette fenomenet vi kaller globalisering. Mens det autoritært styrte Kina er i ferd med å bli verdens største økonomi, har den amerikanske regjeringen slått inn på en innadvendt nasjonalistisk linje, og de siste par årene har det pågått en handels- og teknologikrig mellom USA og Kina. Dette har bidratt til å skape en internasjonal atmosfære fylt av fremtidsfrykt og usikkerhet.

Det er derfor lett å forstå at mange vanlige mennesker og politikere, nærmest instinktivt, reagerte på koronakrisen med å sikre seg mot å gå tom for viktige varer. Forbrukere begynte å hamstre dagligvarer. De fleste politikerne innså fort at de i mange år hadde forsømt seg på samfunnsberedskap, og forsøkte å kompensere ved å demonstrere handlekraft. Det ledet til strakstiltak for å sikre forsyninger av smittevernutstyr og annet kritisk medisinsk materiell, for å ivareta egen befolkning.

Politikernes beskyttelsesinstinkt og pliktfølelse ga seg raskt utslag i en paradoksal handelspolitisk kombinasjon i mange land samtidig. Den gode nyheten, som fikk liten plass i nyhetsbildet, var at de fleste land i verden skjønte at det i denne situasjonen ble feil å ilegge toll og andre importhindringer på medisiner og medisinsk utstyr. Allerede 19. april hadde 77 land liberalisert importen av koronakritiske produkter.

Den dårlige nyheten, som for øvrig heller ikke fikk mye plass i mediene, var at mange land samtidig innførte eksportrestriksjoner på de samme koronakritiske produktene. Per 9. mai hadde 83 land innført eksportrestriksjoner, inklusive Norge. Nå gjaldt det å sikre egen befolkning, og i hvert fall ikke bli beskyldt for det motsatte.

Men hva hjelper det, spesielt i en globalisert økonomi, å sette døren på vidt gap for import, samtidig som døren for eksport lukkes igjen? I det etterspørselen etter koronakritiske produkter, som munnbind, vernebriller, vernefrakker og vernehansker, til mer avanserte produkter som smittetestutstyr og ventilatorer, skyter i været, strupes altså tilbudet, og knappheten truer med å bli prekær, og prisene dertil høye.

Heldigvis begynte noen land relativt raskt å ta til vettet, anført av land som Canada, Australia, New Zealand, Kina, Sør-Korea, Japan, Taiwan, Vietnam, Malaysia og Singapore, som valgte enten å avskaffe eller ikke å innføre eksportrestriksjoner. Resten er historien om frihandelen og globaliseringen som kom verden til unnsetning med en superrask produksjonsoppskalering av koronakritiske produkter, veldokumentert i det hurtigarbeidende internasjonale forskningssamarbeidet rundt Center for Economic Policy Research, under ledelse av Richard Baldwin.

Takket være Sør-Korea, men også Vietnam, som på rekordtid skapte en helt ny industrinæring, spesialisert på produksjon av covid-19 testutstyr, ser det ut til at store deler av verden nå får tilfredsstilt sitt akutte behov for disse kritiske produktene. Denne raske produktutviklingen og kapasitetsoppbyggingen ville vært utenkelig uten utstrakt bruk av globale verdikjeder og velfungerende transport- og logistikknettverk.

Koronakrisen har demonstrert at produksjonen av medisinsk utstyr er blant de mest internasjonalt integrerte i verden. I en slik situasjon er det vanskelig å se for seg et realistisk alternativ til åpen internasjonal handel for å tilfredsstille en raskt økende pandemidrevet etterspørsel etter kritiske produkter.

Den samme historien vil med stor sannsynlighet gjenta seg når en hel verden skal forsynes med nye medisiner og vaksiner, som blir avgjørende for å bekjempe koronaviruset. På dette området er også forskningen globalt sammenvevd, med i alt rundt 400 forskningsprosjekter som koordineres gjennom WHO.

Alle forsøk på å stenge av de internasjonale verdikjedene, gjennom handelshindringer og inngrep for å nasjonalisere produksjon av kritiske produkter, vil gjøre det både vanskeligere, mer risikabelt og dyrere å bekjempe koronaviruset. Og mest alvorlig av alt: En slik politikk vil gå hardest ut over fattige utviklingsland, som ikke har noen realistisk mulighet for å bli selvforsynte med medisiner og medisinsk utstyr i nærmeste fremtid.

En annen sak er at frihandel og globalisering også er en viktig del av løsningen på den andre utfordringen i koronakrisen: å bidra til ny oppgang i verdensøkonomien.

Selv om globaliseringen ikke er perfekt, og til tross for alle kjeppene som er forsøkt stukket i dens hjul i senere tid, har koronakrisen vist at globale problemer faktisk krever globale løsninger, og at innadvendte politiske løsninger ikke fungerer.

Innlegget var publisert i Minerva 12. juni 2020.