Handel

Skadebegrensning er ikke nok i møte med USAs proteksjonisme

I denne situasjonen er en liten, åpen økonomi som Norge best tjent med å ta del i et bredt, internasjonalt koordinert svar på Trump-administrasjonens irrasjonelle handelspolitikk.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 5. juni 2025

Når verdens største økonomi fører en aggressiv, ødeleggende og uansvarlig handelspolitikk, er det naturlig at andre land svarer med skadebegrensende tiltak. I møte med Trump-administrasjonens proteksjonistiske alenegang, servert gjennom uforutsigbare trusler og provokasjoner, er det forståelig at vår politiske oppmerksomhet lett kan bli defensiv.

Krav om skadebegrensning

Velgerne og næringslivet forventer at myndighetene gjør sitt ytterste for å begrense skadevirkningene på landets verdiskaping, arbeidsplasser, inflasjon og fremtidsutsikter. Men vi risikerer samtidig å bli fanget inn i en syklus av smisking og ettergivenhet overfor Trump-administrasjonen, i håp om å bli belønnet med mer moderate skader enn andre.

På den måten risikerer vi å ende opp som nyttige idioter for Trumps frontalangrep på internasjonal frihandel. Blir vi for oppslukt av å bedrive defensiv skadebegrensning risikerer vi å havne opp i rollen som ufrivillige deltakere i Trumps nullsumspill.

Så langt kan det se ut som Støre-regjeringen, på samme måte som Starmer-regjeringen i Storbritannia, nærmest utelukkende opptrer defensivt og skadebegrensende. Det har en slagside.

Det finnes vektige grunner til å supplere defensiv skadebegrensning med en mer offensiv, prinsipiell og mulighetsorientert handelspolitikk, noe jeg har utdypet i et Civita-notat.

Undervurderte multiplikatoreffekter

De negative økonomiske konsekvensene av Trump-administrasjonens handelspolitikk har en tendens til å bli sterkt undervurdert. I dag er rundt halvparten av den globale varehandelen (og en langt større andel av tjenestehandelen og de internasjonale direkteinvesteringene) knyttet til globalt integrerte verdikjeder. I en verden hvor det ikke er uvanlig at over 50 prosent av en eksportvares bearbeidingsverdi er importert, ofte sammensatt av deler fra over tyve land, vil økte handelsbarrierer få langt alvorligere konsekvenser enn tilsvarende tollpolitikk for hundre år siden.

Derfor vil også kritikk og motreaksjoner fra finansmarkeder, velgere og næringsliv slå inn raskere og sperre for de mest radikale utslagene av økonomisk nasjonalisme.

I tillegg kommer en rekke multiplikatoreffekter som forsterker de negative økonomiske konsekvensene: Økt usikkerhet som følge av politisk uforutsigbarhet, en spiral av selektive inngrep for å bøte på negative konsekvenser for enkeltnæringer og bedrifter, tiltagende maktkonsentrasjon, tilkarring og korrupsjon. Alt dette utspiller seg i dagens USA. I sum innebærer dette et frontalangrep på det regelbaserte internasjonale handelssystemet.

Modellberegninger gjennomført av både WTO-sekretariatet, IfW-instituttet i Kiel og IMF viser at USAs proteksjonistiske handelspolitikk først og fremst vil ramme USA selv, og dernest Canada og Mexico, så lenge ikke resten av verden lar seg rive med i en eskalerende handelskrig. Den vil gjøre USA fattigere, spesielt ramme de med lave og midlere inntekter, og øke sjansene for økonomisk resesjon og statsfinansiell krise.

Nye muligheter for friere handel

Mot dette dystre bakteppet er det lett å overse mulighetene. En rekke viktige land har bestemt seg for å gjøre noe mer enn defensiv skadebegrensning, gjennom å bekrefte og styrke sin oppslutning om WTO, samt ta nye skritt for å revitalisere samarbeidet om friere handel gjennom overlappende koalisjoner av villige – såkalte plurilaterale liberaliseringsinitiativ.

Den lange listen av land som nå enten har, er i ferd med eller som ønsker å inngå nye handels- og investeringsavtaler med EU er illustrerende: Storbritannia, India, Australia, Mercosur (Argentina, Bolivia, Brasil, Paraguay og Uruguay), Comprehensive and Progressive Agreement for Trans-Pacific Partnership (12 land inkl. Japan, Canada, Mexico, Chile, Singapore og New Zealand), samt Sør-Korea og Kina.

Norges retningsvalg

I denne situasjonen er en liten, åpen økonomi som Norge best tjent med å ta del i et bredt, internasjonalt koordinert svar på Trump-administrasjonens irrasjonelle handelspolitikk. Jo flere land som er med, desto lavere er risikoen for at Norge blir alvorlig rammet av handelsproteksjonismens negative konsekvenser for sysselsetting, inflasjon og økonomisk vekst.

EU er nå den mest pålitelige pådriveren for revitalisert frihandel på globalt nivå, samt for å reformere og videreutvikle samarbeidet blant WTOs 166 medlemsland. Norge bør derfor koordinere seg tettest mulig med EU.

I så måte skader det heller ikke at EU også er en garantist for å holde døren åpen for friere handel med USA, dersom USA igjen skulle komme på bedre tanker.

Teksten er publisert hos Altinget 3.6.2025.

Publisert: 5. juni 2025