Drømmen om handelsavtaler
Små land som Norge blir den svake part i konflikt med andre land. Vi er tjent med brede regelverk som EØS-avtalen, skriver Steinar Juel i Dagens Næringsliv.
Publisert: 20. april 2017
Tosidige handelsavtaler er på mote, ikke bare i Norge, men også i USA og Storbritannia.
For en amerikansk president som tilsynelatende ikke forstår at global frihandel gir gevinster for alle, fordi land får utnyttet sine komparative fortrinn, er det forståelig at tosidige avtaler virker forlokkende. USA kan da bruke sin makt til å oppnå fordeler de ikke får når de er underlagt et globalt eller regionalt regelverk.
Den britiske regjeringen synes å tro at den på samme måte kan bruke kjøttvekta i tosidige avtaler, slik det var en gang.
Troen på tosidige handelsavtaler for et lite land som Norge fremstår som mer underlig.
Her til lands er Senterpartiet fanebærer i troen på handelsavtaler. I partiprogrammet som nylig ble vedtatt, heter det at partiet «vil erstatte EØS-avtalen med handels- og samarbeidsavtaler med EU for å sikre våre interesser». Videre heter det: «Senterpartiet støtter ikke at Norge inngår handelsavtaler som innsnevrer norske folkevalgtes rett eller mulighet til politisk styring».
Avtaler som ikke er bindende for den politiske styringen, blir tungt å få til.
Alle avtaler inneholder forpliktelser, det vil si binder opp partenes handlingsrom. Jeg tviler på det finnes noen frivillige handels- og samarbeidsavtaler mellom land som ikke er basert på gjensidighet, det vil si at den ene parten oppnår fordeler mot at den andre gis tilsvarende fordeler hos den første.
Handelsavtaler kan være snevre, og for eksempel bare omfatte lav eller ingen toll på varer. Avtaler som dette vil binde folkevalgte i tollspørsmål. Slike handelsavtaler vil normalt også inneholde klausuler om at dersom en av partene subsidierer en bedrift eller næring, eller innfører reguleringer som hemmer importen fra den andre parten, kan den sette i verk mottiltak.
Handelsavtaler vil også inneholde bestemmelser om hvordan uenigheter skal løses. Forhandlinger kan være én mekanisme, en annen kan være en voldgiftsordning. Hvis forhandlinger er mekanismen, må det angis hva som skjer dersom enighet ikke oppnås. Suspensjon av deler av avtalen vil ofte være veien som angis da.
Svært mange bedrifter i Norge er avhengig av eksport og/eller av å importere innsatsprodukter. For dem er et forutsigbart rammeverk som sikrer like konkurransevilkår med konkurrenter i utlandet, avgjørende. Selv med en enkel frihandelsavtale som kun omfatter toll på varer, vil derfor norske folkevalgte i praksis ha et sterkt press mot seg til «å sitte stille i båten», slik at motparten ikke får grunn til å hevde at norsk bedrifter gis spesielle konkurransefordeler.
Norge er et lite land og vil mot de fleste motparter være den svake i konflikter.
Ved en enkel frihandelsavtale om toll kan det likevel lett oppstå strid om bedrifters eller næringers rammebetingelser er konkurransevridende, om noen driver prisdumping og lignende. Næringer/bedrifter i motpartland som opplever brysom sterk konkurranse fra norske bedrifter, kan presse egne myndigheter til «å gjøre noe». Som et lite land står vi da svakt når en stor motpart setter inn mottiltak, noe vi har opplevd med laks både i forholdet til USA og EU (lakseeksporten er mindre beskyttet av EØS-avtalen).
Ved å ta inn i handelsavtale-bestemmelser som regulerer tillatt statsstøtte, tekniske godkjenninger og uavhengig tvistedomstol, vil rammebetingelsene for næringslivet kunne bli enda mer forutsigbare. Formelt begrenser det folkevalgtes handlingsrom mer, men trolig ikke så mye i praksis, og det sikrer norsk interesser bedre. Nå som tjenester utgjør en stadig større del av økonomien, blir det viktig også med avtaler som omfatter handel med det, avtaler om patentrettigheter, om at bedrifter kan flytte ansatte over landegrensene osv.
Jo større omfang handelsavtaler har, og jo større påregnelige rammebetingelser en ønsker for næringslivet, dess mer blir folkevalgte bundet på ulike politikkområder. Folkevalgte vil alltid kunne si opp avtaler, men det vil ha konsekvenser.
Selv om jeg er dypt uenig, er det en ærlig sak at Senterpartiet er mot EØS-avtalen med det omfanget den har. Det er derimot en illusjon å tro at EØS-avtalen kan erstattes med handels- og samarbeidsavtaler som ikke begrenser folkevalgtes handlingsrom.
Den britiske regjeringen synes å ha noe av den samme illusjonen når de nå ønsker å erstatte EU-medlemskapet med handels- og samarbeidsavtaler. Senterpartiet tror brexit kan skape ny dynamikk i vårt forhold til EU. Ja, men trolig ikke slik de tror. Brexit-forhandlingene vil nok heller demonstrere at Senterpartiets drøm om handelsavtaler uten bindinger er nettopp det – en drøm.
Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv 18.4.17.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
Hvem tar feil i EU-debatten nå?
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.