Handel

Driver økonomisk krigføring

Trumps aggressive alenegang har utviklet seg til en trussel mot verdensøkonomien, og mot den regelbaserte multilaterale frihandelslinjen som en gang var et av Vestens mest verdsatte bidrag til å fremme fred, frihet og velstand i verden.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 21. juni 2018

Det som for et år siden mest hørtes ut som en kombinasjon av tom nasjonalistisk retorikk og en absurd variant av den merkantilistiske handelspolitikken i England og Frankrike på 1600-tallet, truer nå med å slå ut i en uoversiktlig malstrøm av aggressiv, unilateral proteksjonisme.

Etter det siste G7-møtet er det ingen grunn til å betvile at Donald Trumps uforutsigbare og aggressive alenegang utgjør en reell trussel mot Vestens verdier og internasjonale institusjoner, kjennetegnet av et økende antall konflikter med gjensidig selvforsterkende koblinger.

USAs ensidige opphevelse av atomavtalen med Iran, kombinert med økonomiske straffetiltak på høyeste sanksjonsnivå, var et illevarslende og illustrerende eksempel. Med denne handlingen ble EU og de øvrige avtalelandene automatisk satt under press fra USA til å avslutte alle sine økonomiske forbindelser og prosjekter i Iran.

Da den nyutnevnte amerikanske ambassadøren til Tyskland landet i Berlin nylig, hadde han dette å si til tyske selskaper som er engasjert i Iran: «Jeg anbefaler dere å trekke dere ut så fort som mulig».

Det varte ikke lenge før Siemens-sjefen kunngjorde at de kom til å gjøre nettopp det, for ikke å risikere utestengelse fra det amerikanske markedet. Få dager senere uttalte det franske oljeselskapet Total seg i samme retning.

Også banker som involverer seg i transaksjoner som har med Iran å gjøre, risikerer høye bøter, noe både Deutsche Bank, BNP Paribas og HSBC har fått erfare i parallelle «antiterror» tilfeller. I ytterste konsekvens kan både banker og andre selskaper risikere å bli stengt ute fra det amerikanske finansmarkedet og fra all handel som involverer transaksjoner i amerikanske dollar.

Banker kan dessuten risikere å bli utestengt fra det globale betalings- og meldingssystemet Swift, hvilket er ensbetydende med kroken på døren.

Den amerikanske administrasjonen har et fryktet apparat på plass, Ofac (Office of Foreign Assets Control), med sine 170 skarpskodde medarbeidere med vide fullmakter fra presidenten, til å sikre håndhevelse av sanksjoner. Uansett hva EU måtte få til av avbøtende tiltak, er det liten tvil om at selskaper som Daimler, Bosch, Henkel, Peugeot, Renault og Airbus rammes direkte.

En amerikansk presidents ensidige beslutninger kan altså påvirke fremtiden til konkrete enkeltselskaper. Veien fra antiterror lovgivning til mikroøkonomisk tyranni kan med andre ord være kort – i 2018.

Dette reiser flere prinsipielle spørsmål om alt fra vilkårlig maktutøvelse og uforutsigbar diskriminering til det Chicago-økonomen Gary Becker en gang kalte risikoen for «at tilbudet av korrupsjonsmuligheter øker» – et tilbud som har en tendens til å skape sin egen etterspørsel.

I tillegg kommer den store seriekoblingen av handelspolitiske tiltak, som startet med å melde USA ut av TPP-samarbeidet i Asia og TTIP-forhandlingene med EU. Dernest var USA raskt ute med å blokkere tiltrengte ansettelser i WTOs tvistedomstol, som var ment å sikre kapasitet til å behandle handelstvister. Dermed kan USA lettere forbryte seg mot sine WTO-forpliktelser, uten å risikere for mye trøbbel fra WTOs side.

Siden har det gått slag i slag: Proteksjonistisk motivert reforhandling av Nafta-avtalen, straffetoll mot kjøleskap fra Sør-Korea og solpaneler fra Kina, straffetoll på import av stål og aluminium, handelspolitisk krigserklæring mot både EU og Kina, etterfulgt av en bisarr frem-og-tilbake-prosess rundt både nye handelspolitiske straffetiltak mot Kina og eksisterende sanksjoner mot det kinesiske telekomselskapet ZTE.

Alt skaper konflikter, og ingen reelle løsninger er i sikte.

Det er også et paradoks at Trump intensiverer sin handelspolitikk samtidig som amerikanernes oppslutning om frihandelsavtaler har økt betydelig fra bunnivået i 2016. Nå ligger oppslutningen på det høyeste registrerte nivået på ti år, ifølge Pew Research Center, med 56 prosent positive, 30 prosent negative og 14 prosent som svarer vet ikke.

Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv 19.6.18.