Fattigdom — Bildet er tatt av Frantisek Krejci fra Pixabay.

Institusjoner og forvaltning

Både skattebetalerne og verdens fattige fortjener en bedre forvaltning av bistanden

Når store bistandspenger blir brukt uten at man vurderer alternative tiltak, er det de fattige som betaler prisen.

Kristin Clemet

Hans Jacob Huun Thomsen

Maria Bakken

Publisert: 16. desember 2023

I 2024 skal Norge bruke over 50 milliarder kroner på bistand. Det kan hjelpe mange millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom, få flere jenter til å fullføre utdanning og sørge for at færre barn sulter. Dersom pengene blir brukt på en god måte, kan de 50 milliardene skape mer velferd per krone enn noen annen del av statsbudsjettet.

Likevel bevilges ofte disse enorme summene uten gode vurderinger av ulike alternativer og hvor effektive tiltakene er. I dag er nemlig bistanden det eneste området i staten som ikke er omfattet av den såkalte utredningsinstruksen.

Uansvarlig

Utredningsinstruksen har som formål å sørge for gode beslutningsgrunnlag i staten og gjelder for nesten alle typer tiltak og investeringer. Noe forenklet består instruksen av en serie med spørsmål som skal besvares, før man beslutter hvilke alternative løsninger som er best egnet.

Bistandens særunntak er ikke bare økonomisk uansvarlig, men går også utover verdens fattige. Det er nemlig kolossalt stor forskjell på hvor godt ulike bistandstiltak fungerer. For eksempel kan man i en gitt kontekst oppnå 4, 10 eller 100 ekstra skoleår for samme beløp, avhengig av hvilket utdanningstiltak man investerer i. I verste fall kan bistanden gjøre vondt verre.

Når store penger blir brukt uten en vurdering av alternative tiltak, er det dermed de fattige som betaler prisen. De opplever ikke like mye forbedring som de kunne ha gjort, om vi brukte pengene på enda bedre bistand. Tross alt bør det være minst like viktig – om ikke viktigere – at bistandsmidlene våre brukes best mulig, slik som alle andre budsjettkroner.

Investeringsinstruks

Nettopp dette foreslo det regjeringsutnevnte ekspertutvalget ledet av NUPI-forsker Ole Jacob Sending tidligere i år. De peker på at bistanden forvaltes langt fra godt nok, og ønsker seg en investeringsinstruks etter modell fra utredningsinstruksen. Det mener de vil sikre mest mulig effektiv bruk av knappe ressurser.

Selv om forslaget ikke er nytt, har Utenriksdepartementet (UD) i mange år satt seg på bakbeina. De peker på at utredningsinstruksen i dag har ett unntak: «ved inngåelse av andre internasjonale avtaler». Fra 2016 inkluderer man likevel EØS- og Schengen-regelverk, så nå gjenstår primært bistanden som unntak. Men er det gode nok grunner til det? Det er tvilsomt at all bistand kan regnes som «internasjonale avtaler» og derfor regnes som unntatt.

Effektiv forvaltning

Utredningsinstruksen står heller ikke i veien for politiske prioriteringer, men stiller krav om å synliggjøre alternative vurderinger og forventede virkninger. Det handler altså ikke om å prioritere et tematisk område over et annet, men om å beslutte hvilke tiltak man skal benytte seg av innenfor politiske bestemte temaer. Det går dessuten an å gi små avtaler unntak, dersom man mener at arbeidsbelastningen blir for stor. Likevel er det i visse bistandsavtaler snakk om hundrevis av millioner kroner – ja, opptil flere milliarder – som selvsagt bør vurderes grundig opp mot alternative tiltak.

Sending-utvalget foreslår å utarbeide en investeringsinstruks hvor man vurderer blant annet vesentlighet, potensial, tidshorisont og alternative løsninger. Det bør være en god start. Det viktigste er imidlertid at bistanden blir behandlet likt med andre statlige tiltak og budsjettkroner, slik at vi kan få en bedre og mer effektiv forvaltning. Det fortjener både skattebetalerne og verdens fattige.

Innlegget er publisert i Vårt Land 14.12.2023.

Publisert: 16. desember 2023