USA og Storbritannia er (igjen) Europas fremste forsvarere
Den store ubalansen i vestlig støtte til Ukraina viser at alt snakk om at europeerne, med Tyskland og Frankrike i spissen, selv skal ivareta Europas sikkerhet foreløpig er en ønskedrøm.
Publisert: 31. august 2022
Onsdag 24. august feiret Ukraina sin uavhengighetsdag. I Kyiv ble markeringen blant annet feiret med et besøk av Storbritannias sittende (men politisk avgåtte) statsminister, Boris Johnson.
At det nettopp var den britiske statsministeren som ble invitert av Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, var ikke tilfeldig.
Hittil i 2022 har Johnson vært i Kyiv for å møte sin ukrainske motpart hele fire ganger (tre etter invasjonen). Kun Belgia og Tyskland har fått like mange besøk av Johnson som statsminister.
Det handler nok en del om Johnsons ønske om å gå i fotsporene til sitt politiske forbilde, Winston Churchill. Men det forklarer ikke Ukrainas villighet til å invitere ham.
For på sitt fjerde Kyiv-besøk hadde nemlig Johnson med seg en «bursdagspresang» til Ukraina verdt 54 millioner pund – som blant annet inneholdt 2000 droner.
Fra den andre siden av Atlanteren fikk Ukraina også en «bursdagspresang», da USA annonserte en militær assistansepakke på tre milliarder dollar. Den største amerikanske støttepakken til Ukraina så langt i krigen.
USA og Storbritannia gir mest
Ifølge siste rapport fra Kiel Institute For The World Economy (en av de mest anerkjente data-trackerne om Ukraina-krigen) har USA og Storbritannia i perioden 24. januar 2022 frem til og med 3. august gitt bistand for henholdsvis 44,5 og 6,5 milliarder euro (finansiell, humanitær og militær) til Ukraina.
Dette utgjør 52,8 og 7,7 prosent av den totale bistanden gitt til Ukraina i samme periode.
Til sammenligning har de to EU-stormaktene, Tyskland og Frankrike, bidratt med henholdsvis 3,1 og 1,15 milliarder euro i samme perioden. Dette tilsvarer 3,7 og 1,3 prosent av det totale støttebeløpet.
Men støtten fra USA og Storbritannia blir enda skjevere dersom man kun ser på militær bistand i samme periode.
USA og Storbritannia står for henholdsvis 77,8 og 10,3 prosent av all militær bistand til Ukraina.
Videre er det først og fremst amerikanerne som forsyner Ukraina med stadig mer avanserte militære kapasiteter, og ikke minst etterretning og militær rådgivning, mens britene tilrettelegger for opptrening av tusenvis av ukrainske soldater på britisk jord.
Til sammenligning brukte den norske regjeringen mange uker på å bestemme seg for om vi i det hele tatt kunne, men også om hvordan vi kunne, ta imot sårede ukrainske soldater i Norge.
Det ordnet seg heldigvis til slutt, og Norge bidrar nå også til opplæringen av ukrainske soldater i Storbritannia.
Men man kommer ikke utenom at det først og fremst er støtten fra de to anglosaksiske landene, USA og Storbritannia, som er blitt helt uunnværlig for at Ukraina skal ha en reell mulighet til å forsvare seg mot Russland.
Riktignok er det enkelte land, blant annet Norge og de baltiske landene, som gir mer støtte til Ukraina som andel av BNP. Men bortsett fra støtten fra Polen – som jeg skrev om i Minerva i juni – er USA og Storbritannias støtte suveren, i seg selv, men også som andel av BNP, hvor de to landene kommer på de neste plassene.
Det er ikke tilfeldig at da lokalmyndighetene i Kyiv endret 95 gatenavn som hadde tilknytning til Russland eller Sovjetunionen på uavhengighetsdagen nå nylig, så byttet de ut et gatenavn i det østlige Kyiv oppkalt etter St. Petersburg med Londonska – etter britenes hovedstad.
Europeisk sikkerhet ivaretatt av Europa – en ønskedrøm
Det mest slående når vi ser amerikanere og briters enorme bistand til Ukraina, er fraværet av bistand fra de to EU-stormaktene, Tyskland og Frankrike.
Riktignok har de to landene også bidratt indirekte gjennom støtten fra EU-institusjonene, men selv om man inkluderer denne støtten i tallmaterialet fra Kiel Institute For The World Economy, kommer de to landene langt ned på listen over bistand som andel av BNP til Ukraina.
Selv lille Norge, med en total støtte på 1,28 milliarder euro, har gitt mer i bistand til Ukraina enn Frankrike.
Ukraina-krigen viser at alt snakk om at europeerne, med Tyskland og Frankrike i spissen, selv skal ivareta Europas sikkerhet og geopolitiske interesser, foreløpig er en ønskedrøm.
Det er USA og Storbritannia som bærer den tyngste børen for å opprettholde den liberale verdensorden og som virkelig står opp for Vestens verdier, gjennom både hard og myk makt.
Ukraina-krigen bør være en «wake-up-call» for andre europeiske stater, inkludert Norge, for viktigheten av å opprettholde amerikanernes interesser i Europa og gode relasjoner til Storbritannia etter brexit.
USA og Storbritannia er (igjen) Europas fremste forsvarere.
Innlegget var publisert i Minerva 29. august 2022.
En hvalross og kampen for tilværelsen
Kriser og polarisering i USA – vil krigen i Ukraina forene amerikanerne?
Carl Bildt om Ukraina-krigen, NATO og Sverige
Ukrainas sak er vår sak
Kampen om Ukraina
Francis Fukuyama om Ukraina og hans nye bok Liberalism and its discontents
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
