Unge europeere beveger seg mot populistene
Den mye omtalte høyrebølgen i Europa er langt mer kompleks enn mange tror.
Publisert: 10. juni 2024
Den krappe høyresvingen som ventes i europaparlamentsvalget, er godt hjulpet av unge velgere. Om de etablerte partiene velger ikke å samarbeide med høyrepopulistene, kan store deler av de fremvoksende generasjonene fremmedgjøres ytterligere.
Nye ideer, nye løsninger, nye mennesker
Nå er det noen andre sin tur. Slik tenker mange europeere akkurat nå, på vei inn mot valget til Europaparlamentet 6.–9. juni. Rasjonalet er både enkelt og til en viss grad forståelig: De etablerte partiene har styrt lenge nok, nå er det nødvendig med nye ideer, nye løsninger, nye mennesker.
Denne tankegangen er også basert på et sentiment. Styringspartiene fremstår som utslitte og lider av en massiv idétørke.
I det store og det hele stemmer det ikke. Europa sitter godt i det, vi har høy levestandard, politikken har virket. EU er ikke perfekt, men samarbeidet blir stadig tettere, raskere og mer handlekraftig.
Men på en rekke områder må man erkjenne at nye ideer og ny politikk er nødvendig.
En uoversiktlig høyrebølge
Likevel er tanken om at «dersom det er nytt, så er det også godt» problematisk.
Mange av partiene som har tatt rollen som noe «nytt» og rir på bølgen av misnøye og avmakt, bærer stort sett med seg bedre problembeskrivelser enn løsninger.
Noen av dem, men ikke alle, rører også i grumsete vann. Systemkritikk kan fort ende med angrep på demokratiske institusjoner.
Partier som er antidemokratiske, er det uansett få av, men terrenget er krevende å navigere i. Partier går sjelden til valg på en antidemokratisk agenda.
Den mye omtalte høyrebølgen i Europa er langt mer kompleks enn mange tror. I flere av landene er det ikke de tradisjonelle, moderate høyrepartiene som nyter økt oppslutning. Det er de mer ytterliggående partiene.
Det er derfor verdt å spørre seg hvor blå bølgen egentlig er.
Ønsker seg noe nytt
Ferske målinger i opptakten til europaparlamentsvalget viser at høyrebølgen har begynt å skvulpe ut mot de ytterliggående partiene.
Før var det eldre velgere i rurale områder som stemte på disse partiene. Nå er de unge med på laget. De ønsker seg noe nytt, noen som ikke har styrt før.
Vi kan se dette på målinger gjort av avisen Financial Times i flere land:
- I Frankrike viser målingene at 36 prosent av dem mellom 18 og 24 år har til hensikt å stemme på Marine Le Pens Nasjonal Samling.
- Geert Wilders’ Frihetsparti (PVV) ligger an til å få 31 prosent av stemmene blant samme velgergruppe i Nederland.
- I Tyskland har Alternativ für Deutschland (AfD) bykset frem fra en oppslutning på 12 prosent av dem mellom 14 og 29 år til nå å ha en oppslutning på 23 prosent i samme gruppe.
Politico skriver at vi ser det samme i Belgia, Portugal og Finland. Også her er det partier som er anti-etablissement og tilhengere av streng innvandringspolitikk som vinner de unges gunst.
Omfavnes av de unge
Årsaksforklaringene er mange, men i flere land ser vi at partier som aldri har vært i regjering og dermed sittet med makt, omfavnes av de unge. Det gjelder også partier som franske Nasjonal Samling og Sverigedemokraterna, som har nokså kontroversielle partihistorier. For de unge representerer de simpelthen noe nytt.
En annen, viktig forklaring er at mange unge har fått holdninger som samsvarer med populistene.
Det ser vi blant annet i Tyskland, der de unge er mer innvandringskritiske enn tidligere, de er mer bekymret for egen økonomi enn før, og de bryr seg mindre om klimaendringer. Og ikke minst er mange unge tyskere opptatt av at det må være mulig å være stolt av å være tysk, ikke bare når det tyske fotballandslaget spiller kamper.
Det er et sentiment de etablerte partiene ikke har klart å fange opp, men heller overlatt til det ytterliggående AfD.
Er samarbeid smart?
Disse partiene deler mye med de moderate. De ser de samme problemene, de bekymrer seg for de samme samfunnstrekkene. Men for noen av disse partiene stopper likhetene der.
De mer radikale partiene har ofte en helt annen retorikk, de er mer opptatt av oppslutning enn politisk håndverk, og de har andre løsninger.
Men bildet er ikke alltid så tydelig. Vi må forsøke å skille mellom «gode» og «dårlige» populister, altså dem man kan samarbeide med, og de som opplagt er antidemokratiske.
Hvorfor må vi det, kan noen lure på?
For det første er politikken nødt til å ta hensyn til store velgergrupper, også om de stemmer på høyrepopulister. De to gruppene ECR og ID, sammen med de gruppeløse partiene i Europaparlamentet, kan ende opp med 25 prosents oppslutning ved valget. Dermed er det viktig å stille spørsmål ved om det å utelukke en fjerdedel av velgerne fra å ha innflytelse er klokt.
Lærdommen fra Sverige, der Sverigedemokraterna i mange år ble behandlet som spedalske, tilsier at det ikke er en fornuftig tilnærming. Den manglende villigheten til å gjøre kompromisser med Sverigedemokraterna har ikke bare økt partiets oppslutning, men problemene i landet, særlig de «svenske tilstandene», har styrket seg.
Å inngå kompromisser og avtaler på politikkområder man kan bli enige om, fremstår derfor som fornuftig. Et bredt sentrum som velger ikke å gjøre innrømmelser av prinsipp, fordi populistene kan ha samme mening, fremstår som en oppskrift på å styrke ytre høyre ytterligere.
Hvis man har tro på at politikk virker, må man også kunne gjøre kompromisser med de populistene som ikke er antidemokratiske, dersom det finnes rom for enighet.
Innlegget er publisert i Aftenposten 8.6.2024.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
Alle veier fører til woke
