Om den norske krone og euroen
BREV nr. 24
Norges økonomiske forbindelser med andre land er overveiende knyttet til eurosonen. Stabile valutakurser mellom den norske krone og euro gir trygghet i disse økonomiske forbindelser. Men andre hensyn kan også komme inn.
Publisert: 7. mai 2024
Ved økonomisk samkvem mellom stater vil valutakurser som endrer seg medføre en risiko. Denne risiko har kostnader. I EU har det særlig vært et mål å fjerne valutakursrisikoen i det indre marked ved å innføre en felles valuta. Fra 1970-årene har EU hatt et valutakurssamarbeid for å begrense svingninger og dermed stabilisere kursforholdene. Det ble etter hvert enighet om en felles valuta i Maastricht-traktaten (1992). Fra 1999 ble euroen innført, først for 11 EU-stater. Samarbeidet er senere utvidet til 20 EU-stater.
I norsk pengehistorie har fastkursordninger for kronen dominert fra siste del av 1800-tallet. Først gjaldt sølv- og deretter gullstandard frem til mellomkrigstiden. Så fulgte en tilknytning til britisk pund og senere til amerikansk dollar. Etter andre verdenskrig ble en fast kursordning etablert i Det internasjonale valutafond (Bretton Woods-samarbeidet), understøttet av USA. Norge deltok i dette fastkurssamarbeid fra 1946. Da USA fra 1971 ikke lenger garanterte en gullpris i dollar, gikk samarbeidet i oppløsning.
Som følge av den internasjonale valutauro rundt 1970, startet EU-statene seg imellom et valutasamarbeid. I dette samarbeid gjaldt en fast svingningsmargin rundt gjensidige avtalte sentralkurser for de deltagende valutaer. EU-statene etablerte i 1979 Det europeiske monetære system (European Monetary System – EMS), hvor European Currency Unit (ECU) ble referansen. ECU var en bokføringsvaluta brukt i EU og satt sammen av alle EU-landenes valutaer. Fra 1973 valgte Norge en tilknytning til EU-statenes valutasamarbeid da. Norge ønsket imidlertid ikke å delta i EMS, og knyttet kronen fra 1978 til en kurv av valutaer for viktige handelspartnere.
Et nytt fastkurssamarbeid med EU ble formalisert i perioden 1990 til 1992. Ordningen knyttet verdien av en norsk krone (NOK) til ECU. For kronen ble det fastsatt en sentralkurs på 7,9940 NOK for 1 ECU, med en svingningsmargin på hver side av sentralkursen på 2,25 prosent. Norges Bank fikk en avtale med noen EU-sentralbanker om finansiell støtte til forsvar av ECU-tilknytningen. Ved uroen i valutamarkedet høsten 1992 kom imidlertid også kronen under press, og Norge måtte oppgi fastkursordningen. Kronekursen ble etter dette fastsatt med utgangspunkt i markedet med vekt på europeiske valutaer, men uten noen erklært svingningsmargin. Denne kursordning ble formelt opprettholdt til 2001. Det pengepolitisk stabilitetsmål skiftet fra en ekstern kroneverdi, ved en fast valutakurs, til en intern kroneverdi, ved et inflasjonsmål.
Utviklingen i kronens eksterne verdi overfor euro kan illustreres ved Den europeiske sentralbanks (ESBs) kursnoteringer på tidspunktene da euroen ble innført (januar 1999) og ved utgangen av 2023, samt ved minimumskursen (sterkest nasjonal valuta) og maksimumskursen (svakest nasjonal valuta) i denne 25 års-periode. Da euroen (EUR) ble innført var kronekursen rundt 8,86 NOK for 1 EUR. Fra dette nivå er kronen svekket til rundt 11,27 NOK ved utgangen av desember 2023. I perioden var det et minimum på 7,22 NOK (2003) og et maksimum på 13,32 NOK (2020) per 1 EUR.
Danmark har deltatt i EUs valutakurssamarbeid fra begynnelsen, men har ikke innført euro. Landet valgte isteden et system hvor dansk krone (DKK) holdes fast mot EUR. Danmarks økonomi er innvevd i EUs indre marked og Nationalbanken deltar i samarbeidet som EU-sentralbankene utenfor eurosonen har. Dessuten gjelder reglene i EUs økonomiske og monetære union om finansiell disiplin med videre for Danmark. For å kunne holde DKK stabil mot EUR, følger den danske sentralbank i sin rentefastsettelse nøye ESBs renteendringer for euroen. Avtaler med ESB understøtter politikken. Dansk økonomisk politikk har ikke gjort justeringer av sentralkursen mot EUR nødvendig. Den danske fastkurspolitikk har som en følge av disse forhold stor tillit i markedet. Mellom EUR og DKK var kursen i 1999 rundt 7,45 DKK mot 1 EUR og i 2023 rundt 7,45 DKK (sic), med et minimum på 7,42 DKK (2003) og et maksimum på 7,47 DKK (2020). Svenske kroner (SEK) er svekket overfor euro. Kursen i 1999 var rundt 9,47 SEK for 1 EUR og i 2023 rundt 11,10 SEK, med et minimum på 8,06 SEK (2000) og et maksimum på 11,99 SEK (2023) per 1 EUR.
En valutas kursutvikling kan være vanskelig å forklare. En blanding av økonomiske og politiske vurderinger, samt forventninger, påvirker valutaetterspørsel og -tilbud. Valutamarkedet er blant de mest likvide finansielle markeder som fins. Særlig er handelen med amerikanske dollar og euro så omfattende at selv store markedsdeltakere hver for seg ikke kan påvirke kursdannelsen i markedet – kanskje med unntak for sentralbankene. For små valutaer, som den norske krone, vil imidlertid store private aktører i visse situasjoner kunne påvirke kursdannelsen. Dette kan medføre spekulative angrep på små valutaer – som kan lykkes.
Om fordelene ved en felles valuta for norsk økonomi kan oppveie ulempene ved å miste kronerenten som et virkemiddel spesielt tilpasset norsk økonomi, er et sentralt spørsmål. Svaret vil avhenge av en avveining av ulike økonomiske hensyn. Vekten av hensynene vil endre seg og variere over tid. Det kan være saklig uenighet om svaret.
Renten som ESB fastsetter, vil gjenspeile den økonomiske situasjon i eurosonen som helhet. De fem største økonomier står for rundt 80 prosent av eurostatenes samlede bruttonasjonalprodukt. En sentralbanksjef i en eurostat kan nok mene at de økonomiske forhold i hjemstaten tilsier en annen rente enn den som blir fastsatt i ESBs hovedstyre. Likevel godtar 20 eurostater en omforent eurorente.
En felles valuta var ikke aktuell ved folkeavstemningen i 1972 om norsk EU-medlemskap. Ved folkeavstemningen 1994 var imidlertid planene for den felles valuta vedtatt. Nei-siden mente at kronen ikke måtte oppgis, fordi en nasjonal pengeenhet var av stor betydning for norsk økonomisk politikk og et symbol på landets selvstendighet. Noen regnet det imidlertid som usannsynlig at den felles valuta kunne gjennomføres etter planene, fordi EU-statenes økonomi var for lite samordnet. Dette syn kan nok også ha vært påvirket av valutauroen i EU på begynnelsen av 1990-tallet.
Den økonomiske situasjon for Norge i dag er endret fra 1994. Slutten på oljeøkonomien er i syne, samtidig som fremtiden er preget av langt større usikkerhet og frykt enn tilfelle var i 1994. Men Norge kan ikke ta i bruk euro uten å bli EU-medlem. Å innføre en felles valuta kan imidlertid ikke avgjøres bare ut fra økonomiske hensyn; valget er også et viktig politisk spørsmål. Det kan ikke tas for gitt at å sikre en fast valutakurs overfor en stor del av våre handelspartnere blir et tilstrekkelig argument for norsk EU-medlemskap. Tryggere kan det være å tro at å det å beholde den norske krone som valuta, ikke lenger er et like sterkt argument mot et EU-medlemskap som før?
Relatert
Den europeiske påtalemyndighet
EUs påtalemyndighet har ansvar for å etterforske og påtale svik mot EUs budsjettmidler etter EU-retten og nasjonale regler, som må være i samsvar med EU-retten. Virksomheten er et ‘forsterket samarbeid’ etablert i 2020, som nå begynner å gi resultater.
EØS-avtalen og valget på Island
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.