Må det et sikkerhetspolitisk jordskjelv til før vi diskuterer Norges forhold til EU?
Dersom Donald Trump blir valgt til president i USA i november, vil vi måtte ta av silkehanskene og for alvor vurdere hva det innebærer for Norge å stå utenfor EU-samarbeidet. Det er synd at det et sikkerhetspolitisk jordskjelv må til for å realitetsorientere oss.
Publisert: 22. februar 2024
Det er to år siden Russland angrep Ukraina. Det førte umiddelbart til en rekke endringer når det gjelder forsvars- og sikkerhetspolitikk i Europa. For EU og for våre to naboland, Finland og Sverige, var dette et sikkerhets- og forsvarspolitisk jordskjelv. Det var det ikke for Norge. Den største endringen for Norge var at Finland og Sverige, nesten over natten, gikk fra nøytralitet til å søke om NATO-medlemskap. Nå er Finland medlem og Sveriges inntreden er rett rundt hjørnet. Dette har naturlig nok også fått mye spalteplass i norske medier.
Det som har fått mindre plass er hvordan forholdet mellom EU og NATO har utviklet seg de siste årene. Årsaken er at norsk media ikke dekker EU-politikk, og at det som skjer innen dette området er for spesielt interesserte eller involverte. Det burde det ikke være. Europas forsvars- og sikkerhetspolitikk angår i aller høyeste grad også Norge. Norge har Europas lengste kystlinje mot Atlanteren, og vi har grense mot Russland. Dessuten må all trafikk ut av Østersjøen passere mellom Danmark og Norge, og i Nordsjøen ligger mange av Norges viktigste olje- og gassinstallasjoner.
Finlands grense blir nå en lang NATO-grense og dermed blir Østersjøen nesten helt dominert av land som er medlem av både NATO og EU. I tillegg har Danmark sagt opp sine reservasjoner mot EUs felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. Norge er med i NATO, men spørsmålet er om et EU-medlemskap blir enda viktigere å diskutere, når alle våre naboland har «doble» medlemskap. Dermed vil den nordiske dimensjonen i EU/NATO styrkes, og Norge vil havne enda mer på utsiden av det hele.
Er NATO nok?
I dag følger Norge EU nesten på all sikkerhets- og forsvarspolitikk, både på områder som er regulert i EØS-avtalen og på andre områder som ikke er det, for eksempel økonomiske sanksjoner overfor Russland.
EUs sikkerhetspolitiske betydning er etter Russlands angrep på Ukraina mye større, og det er egentlig en naturlig arbeidsdeling mellom NATO og EU som ingen av organisasjonene tidligere hadde et avklart forhold til. EU skulle ikke være en militær organisasjon, men økonomisk og politisk. Nå er det mer sammenvevd. Møter i NATO og EU foregår «om hverandre». Det har betydning for Norge. Norge er ikke stort nok til å ikke ha trygge samarbeidsrelasjoner, og med den aktuelle geopolitiske utviklingen er det blitt et mer presserende spørsmål: Er NATO nok?
Norge har tatt USA for gitt i alle år, slik også EU og Europa har. Dette har endret seg nå, og det endrer seg fra ett presidentvalg i USA til et annet. Samtidig er EU viktigere. En refleksjon fra Georg Riekeles, som i dag arbeider i European Policy Centre (EPC) i Brussel, er at mange setter EU opp mot NATO når det gjelder sikkerhets- og forsvarspolitikk, men at det er riktigere å si at dette er to utfyllende, komplementære sikkerhetsorganisasjoner.
NATOs oppgave er territorielt forsvar og basert på artikkel 5, dvs. at NATO garanterer for alle NATO-lands forsvar dersom ett NATO-land blir angrepet, og organisasjonen har militært utstyr og personell. EUs rolle handler om andre deler av trusselbildet, eksempelvis hybride trusler, om sivil beredskap, beskyttelse av kritisk infrastruktur, desinformasjon og cyberkriminalitet. EU står for trening av ukrainske soldater og en rekke andre operasjoner. EU har ansvar for mye praktisk logistikk og kan ta et ansvar som NATO ikke kan. Samarbeidet med NATO er omfattende.
En konsekvens av at omfanget av EU-møter og samhandlingen mellom EU og NATO er stort, er at mange diskusjoner om sikkerhet og forsvarspolitikk nå også foregår i EU, ikke bare i NATO. Når 23 av 27 EU-land er NATO-medlemmer, risikerer Norge og Island at ministrene i EU-kretsen, som møter hverandre mye jevnligere enn i NATO-kretsen, vil diskutere mange utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål seg imellom, også på EU-møter. Der er ikke Norge og Island med, fordi tredjeland ikke er med i de uformelle ministermøtene.
Med dagens regjering og slik Altinget også har nylig har vist i sin gjennomgang av de politiske partienes posisjoner, ser det foreløpig ikke ut til at det blir debatt om Norges forhold til EU. Mange mener at det må et «jordskjelv» til for at det skal bli en debatt. Da er spørsmålet om hvor ille det skal bli før vi kan ta inn over oss hva de sikkerhets- og forsvarspolitiske endringene i Europa betyr for Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Dagens regjering består av ett parti som ikke ønsker å debattere Norges forhold til EU, og ett parti som vil si opp EØS-avtalen. Et lyspunkt er næringsminister Jan Christian Vestre. Han sa på podcasten Liberal halvtime at han ønsket en debatt med «innestemme».
Dersom Donald Trump blir valgt til president i USA i november og gjør alvor av sine trusler om å trekke USA ut av NATO, vil vi måtte ta av silkehanskene og for alvor vurdere hva det vil innebære for Norge å fremdeles stå utenfor EU-samarbeidet. Det er likevel synd at det er denne typen alvorlige scenarier som kanskje må til for å realitetsorientere oss.
Innlegget er publisert i Altinget 20.2.2024.
Relatert
Den europeiske påtalemyndighet
EUs påtalemyndighet har ansvar for å etterforske og påtale svik mot EUs budsjettmidler etter EU-retten og nasjonale regler, som må være i samsvar med EU-retten. Virksomheten er et ‘forsterket samarbeid’ etablert i 2020, som nå begynner å gi resultater.
EØS-avtalen og valget på Island
Folkeretten forsvares best av demokratier
Kritikken mot norsk utenrikspolitikk vokser – fordi den er feilslått
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
