Hensikten med EUs felles valuta
BREV nr. 17
Den felles valuta var et kompromiss mellom Tyskland og Frankrike, i en historisk situasjon som gjorde tysk gjenforening mulig. Euroen har forsterket integrasjonen i EU.
Publisert: 19. mars 2024
Det europeiske markedssamarbeid krever en høy grad av felles adferdsregler. Tanken om at en felles valuta ville styrke det felles marked kom tidlig opp. I 1969 ble en plan for dette fremlagt (‘Werner-planen’), men den ble ikke satt ut i livet. I 1971 brøt det internasjonale valutasamarbeid (Bretton Woods-systemet) sammen og førte til urolige valutaforhold. EU-statene søkte på denne bakgrunn å stabilisere valutakursene seg imellom. Samarbeidet utviklet seg over tid. Ordningene etablerte for deltakervalutaene sentralkurser mot en kurv av EU-valutaene og en fast svingningsmargin rundt sentralkursene ble bestemt. Fra 1979 ble EUs valutakursordning (Exchange Rate Mechanism – ERM) etablert. Svingningsmarginen ble beholdt. Nye sentralkurser ble imidlertid knyttet til en europeisk valutaenhet (European Currency Unit) – euroens forløper. For å endre en sentralkurs (de- eller revaluering) gjaldt det regler. Dette viste at valutakursendringer i det felles marked ikke bare var en sak for den enkelte stat.
I 1980-årene tok Kommisjonen initiativ til en styrkning av det felles marked. Den videre integrasjon i EU omfattet også planen om en økonomisk og monetær union (ØMU). Regler ble fastlagt i Maastricht-traktaten (1992). Gjennomføringen av ØMU skulle skje i faser. De to første omfattet blant annet det indre marked med frie kapitalbevegelser, videre tilnærming mellom den økonomiske politikk i EU-statene, et monetært institutt som forløper til Den europeiske sentralbank (ESB) samt en klargjøring av hvilke EU-stater som skulle delta i den felles valuta fra begynnelsen av. Tredje fase tok til 1 januar 1999 med en felles pengepolitikk og euro i form av kontopenger i 11 stater. Pengesedler og mynt i ble satt i sirkulasjon først i 2001.
Hvilke EU-stater som skulle delta i eurosonen fra 1999, i tillegg til Tyskland og Frankrike, var av stor politisk interesse. Ett hensyn i denne sammenheng var at disse to ønsket å sikre seg ‘meningsfeller’ når eurorenten skulle fastsettes i ESB. Rådet besluttet at elleve av EU-statene oppfylte kravene. Dette bygde imidlertid ikke på strikte vurderinger. Særlig uheldig var det at Hellas, med fransk støtte, ble tatt opp i eurosonen i 2001 uten å oppfylle kravene. Tyskland, som hadde lagt stor vekt på finansiell disiplin i ØMU, var selv blant de land som ikke overholdt reglene ved å ha for høye underskudd i en periode tidlig på 2000-tallet. Dette fikk likevel ingen konsekvenser slik reglene la opp til, fordi Rådet ikke traff de nødvendige vedtak. – Euroen fikk en dårlig start …
En gjeldskrise oppsto i Hellas i 2009, og landet var truet av statsbankerott. Hellas fikk omfattende økonomisk støtte fra EU. Det var strenge vilkår for støtten, noe som skapte mye ondt blod. Hellas kom etter hvert gjennom hestekuren og kunne gradvis returnere til internasjonale lånemarkeder fra 2018.
Flere EU-stater har siden 1999 sluttet seg til eurosamarbeidet, i dag er det 20 EU-stater i eurosonen.
En felles valuta mellom to eller flere stater er et økonomisk-politisk spørsmål og økonomiske vurderinger vil være vesentlige. Men spørsmålet er også politisk, fordi pengehøyheten er en del av EU-statenes suverenitet. Å ha en felles valuta betyr at hver stats myndighet over pengevesenet på eget territorium gjensidig må deles og utøves i felles organer for valutaområdet sammen med de andre EU-stater som deltar.
De økonomiske vurderinger av en felles valuta vil variere mellom EU-statene. I noen EU-stater vil felles valuta ses som en fordel, mens i andre kan den ses som en ulempe. Det er objektive ulikheter mellom statenes økonomier, men også forskjeller i vurderingene av ulikhetene, som tilsier dette. Oppfatninger om at EUs felles valuta ikke kan lykkes har vært utbredt. Mistillit til euroen skyldes særlig at EU har en felles pengepolitikk, men bare elementer av en felles økonomisk politikk, for eksempel felles landbrukspolitikk, handelspolitikk, konkurransepolitikk (herunder statsstøtteregler) og reglene om tollunionen. Ellers fins bare større eller mindre samordning av de økonomiske politikker. Behov for mer felles politikk på flere markedsområder er imidlertid til stede, noe som også gjelder i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dessuten utgjør EUs budsjett ikke mye over én prosent av EU-statenes bruttonasjonalprodukt. Dette utelukker en alminnelig finanspolitikk. Disse forhold skaper en ubalanse mellom pengepolitikk og annen økonomisk politikk i ØMU, som derfor kan ses som ‘uferdig’.
De politiske vurderinger av ØMU er ikke nødvendigvis sammenfallende med de økonomiske vurderinger. Politikk skaper rammer for menneskenes liv. Politiske vurderinger vil særlig veiledes av historie, kultur og sosiale forhold og ikke bare økonomiske vurderinger – kort sagt, politikken veiledes av folkemeningen. En demokratisk regjering kan mene at en politisk tilhørighet er mer verdifull enn de økonomiske kostnader tilhørigheten medfører.
Ubalansen mellom pengepolitikk og økonomisk politikk i Maastricht-traktaten var erkjent av beslutningstakerne. Traktatens regler om ØMU kan ses som et kompromiss mellom EU-stater (Tyskland og andre) som mente at sterkere økonomisk tilnærming mellom statene måtte foreligge først. På den annen side sto EU-stater som så en felles valuta som et middel for sterkere økonomisk og politisk integrasjon (Frankrike og andre). Det var dessuten lettere å bli enige om en felles pengepolitikk, hvor rentefastsettelsen er kjernespørsmålet, enn en økonomisk politikk felles for EU-statene, med mange og motstridende mål for budsjett og lovgivning. Mangelen på felles økonomisk politikk i ØMU ble søkt balansert særlig ved generelle regler om at en eurostat ikke skal ha for store årlige budsjettunderskudd eller for stor statsgjeld.
Kompromisset om ØMU bør ses på bakgrunn av at en felles valuta er viktig for markedssamarbeidet. Blant annet fjerner euroen valutakursrisiko og gjør prissammenligninger lettere i eurosonen. Dette gir økt konkurranse og fremmer handel og investeringer, noe som er til nytte for næringsliv og forbrukere. En felles valuta er et håndgripelig symbol på europeisk identitet. Kompromisset kan derfor også ses i sammenheng med det grunnleggende utgangspunkt for EU-samarbeidet, nemlig å hindre en ny krig mellom Frankrike og Tyskland: «Europa … skapes gjennom konkrete resultater – som fra først av fører til en solidaritet ved handling. … Den solidaritet som dermed oppstår i produksjonen betyr at enhver krig mellom Frankrike og Tyskland ikke bare blir utenkelig, men også umulig.» (Schuman-erklæringen, 1950).
I Maastricht-forhandlingene var den tyske posisjon sterk, fordi tyske mark hadde fått stor tillit i valutamarkedene. Berlin-murens fall gjorde det vest-tyske mål om tysk samling mulig. Dette krevde støtte også fra Frankrike. At et samlet Tyskland ville bli EUs klart største medlemsstat var en fransk (og britisk) bekymring. Tysk samling ble godtatt i ‘To pluss fire-avtalen’ (1990). Det var neppe noen direkte kobling mellom fransk tilslutning til tysk samling og tysk aksept av en felles valuta. Det var nok mer tale om et gunstig sammenfall av omstendigheter i historiens gang.
Euroen har nå eksistert i 25 år. Eurosonen har vokst og styrket seg gjennom kriser. At ikke alle EU-stater deltar er for eurosonen ikke en stor sak. De 20 eurostater representerer over 80 prosent av EU27s økonomi.
Statsgjeldskrisen i Hellas fra 2009 viser særlig tydelig den politiske vilje i eurosamarbeidet. Hellas fikk omfattende økonomisk støtte for å refinansiere statsgjelden. Kravet var imidlertid at Hellas måtte gjennomføre høyest nødvendige endringer i den økonomiske politikk og offentlige administrasjon. Selv om dette hadde store sosiale skadevirkninger, ønsket ingen gresk regjering å forlate eurosamarbeidet. Den tyske finansminister foreslo en tidsubestemt uttreden av eurosonen for Hellas, men fikk ikke støtte i den tyske regjering for dette. Overgangen fra nasjonal valuta til euro var etter traktatspråket «ugjenkallelig» (artikkel 140(3) TEUV). ØMU bør også ses som uttrykk for «skjebnefellesskapet» omtalt i fortalen til traktaten om kull- og stålfellesskapet. Vanskeligheter som følge av ubalansen i det opprinnelige ØMU-kompromiss er i krisehåndteringen møtt av mange etterfølgende kompromisser.
I Tyskland synes mange at de har grunn til å være misfornøyd med euroen. Det tyske parti Alternative für Deutschland ble startet i 2013 som et parti mot euroen. Kan det være en tysk erkjennelse i at partiet i dag har oppgitt euromotstand og heller konsentrerer seg om andre saker? Kanskje kan i EU-samarbeidet – også i samarbeidet om penger og økonomi – alle være tjent med at tyskere blir litt likere grekere og grekere litt likere tyskere? – Et nytt kompromiss?
Relatert
Den europeiske påtalemyndighet
EUs påtalemyndighet har ansvar for å etterforske og påtale svik mot EUs budsjettmidler etter EU-retten og nasjonale regler, som må være i samsvar med EU-retten. Virksomheten er et ‘forsterket samarbeid’ etablert i 2020, som nå begynner å gi resultater.
EØS-avtalen og valget på Island
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.