Europakommisjonen
BREV nr. 39
Europakommisjonen kan grovt sett ses som EUs regjering, det vil si som EUs utøvende myndighet. Den er sentral for EUs virksomhet og utvikling. En ny kommisjon for de neste fem år vil dannes i løpet av høsten 2024.
Publisert: 24. september 2024
Kommisjonens hovedoppgave er å fremme EUs allmenne interesser: Kommisjonen skal være ‘traktatenes vokter’. Dens medlemmer skal derfor utføre sine oppgaver i full uavhengighet, og verken be om eller motta instruks fra regjeringer, institusjoner, organer eller noen annen instans. De skal videre avholde seg fra enhver handling som er uforenlig med deres verv eller med utførelsen av deres oppgaver.
Hovedoppgaven ivaretas først og fremst ved at Kommisjonen tar initiativ til EU-lovgivning. Kommisjonen har som hovedregel en enerett til å fremme lovforslag for Rådet og Parlamentet. Etter at et forslag er fremlagt, kan Kommisjonen ved uenighet mellom Rådet og Parlamentet tilpasse det med sikte på å nå et kompromiss. Rådet kan ved enstemmighet endre Kommisjonens lovforslag. Kommisjonen kan imidlertid trekke forslaget så lenge endelig vedtak ikke er gjort. Forslagsretten gir Kommisjonen stor innflytelse i EUs lovgivningsprosess.
Hovedoppgaven ivaretas dernest ved at Kommisjonen skal sikre at EU-institusjonenes tiltak gjennomføres, og føre tilsyn med at EU-retten etterleves. I praksis skjer dette som regel ved at Kommisjonen etter klage, eller ved eget tiltak, tar opp et regelbrudd med EU-staten det gjelder. Oppnås ikke enighet mellom Kommisjonen og EU-staten, kan Kommisjonen anlegge traktatbruddssøksmål for EU-domstolen, som avgjør saken.
Kommisjonen har også andre viktige oppgaver. Blant disse er særlig at Kommisjonen samordner EUs budsjett basert på innspill fra de øvrige EU-institusjoner, og legger frem et forslag for Rådet og Parlamentet. Etter at budsjettet er vedtatt, forvaltes det av Kommisjonen. Dette skjer i stor grad i samarbeid med nasjonale budsjettmyndigheter, basert på EU-retten. – Videre representerer Kommisjonen EU utad på de områder hvor EU har enekompetanse, for eksempel i handelspolitikken. På andre utenriksområder er Rådet beslutningstaker, med Kommisjonens medvirkning. EUs utenriksforhold er administrert i en ‘utenrikstjeneste’ (EU External Action Services), under ledelse av EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk (‘høyrepresentanten’). Representanten søker å samordne EUs opptreden utad og skal i denne sammenheng bistå både Rådet og Kommisjonen. Høyrepresentanten oppnevnes av Det europeiske råd, med samtykke fra Kommisjonens president. – Kommisjonen legger også frem en årsrapport for Parlamentet. Rapporten presenteres i september av Kommisjonens president (State of the Union-talen). Den gir grunnlag for en debatt i Parlamentet om EUs tilstand og Kommisjonens planer fremover.
Kommisjonens funksjonstid er fem år, som faller sammen med Parlamentets valgperiode. Medlemmene skal velges «i kraft av sin innsikt og sitt engasjement for Europa blant personer hvis uavhengighet er uomtvistelig» (artikkel 17 TEU). De kan gjenoppnevnes. Medlemmene har et felles ansvar for alle beslutninger. Konsensus tilstrebes, men det enkelte medlem kan kreve avstemning. I så fall treffes beslutninger med absolutt flertall.
Dersom Parlamentet vedtar et mistillitsforslag, må kollegiet som sådan fratre sine stillinger. Denne bestemmelse har aldri kommet direkte til anvendelse. Jacques Santers kommisjon (1995-1999) ble imidlertid i praksis presset til å gå av, da det ble klart at det ville være et flertall i Parlamentet for å vedta et mistillitsforslag som følge av maktmisbruk (korrupsjon) i hans kommisjon. Ber Kommisjonens president et medlem om å fratre sin stilling, skal dette imidlertid skje. Presidenten kan også endre fordelingen av saksområdene mellom medlemmene.
Å sette sammen en ny kommisjon begynner med at Det europeiske råd (stats- eller regjeringssjefene) ved kvalifisert flertall blir enige om en presidentkandidat, som foreslås for Parlamentet. Personvalget skal ta hensyn til resultatet av parlamentsvalget. De ledende politiske grupper i Parlamentet har ved de seneste parlamentsvalg lansert den kandidat som gruppen vil støtte (‘toppkandidat’ eller Spitzenkandidat). Hensikten har vært å stimulere den politiske interesse for valget og å demokratisere det. Stats- eller regjeringssjefene har imidlertid ikke ønsket å være bundet av partigruppenes forslag. Det er likevel drøftelser med de største partigrupper i Parlamentet om personvalget. Skulle en foreslått kandidat ikke oppnå flertall i Parlamentet, skal fremgangsmåten gjentas med en ny kandidat.
Etter at presidenten er valgt av Parlamentet (Ursula von der Leyen er gjenvalgt), utpeker de enkelte EU-stater sine kandidater til Kommisjonen, bortsett fra presidenten og høyrepresentanten. Den valgte president har utarbeidet retningslinjer for den nye kommisjons arbeid og fordeler saksområder mellom de utpekte kandidater. Presidenten velger visepresidenter blant medlemmene. Høyrepresentanten har status som visepresident i kraft av sin stilling.
Sammen med den valgte president skal Rådet godkjenne en navneliste over de utpekte kandidater. Listen, som legges frem for Parlamentet, omfatter også saksfordeling mellom de utpekte kandidater og en utpekning av visepresidenter. Parlamentet innleder behandlingen ved å innkalle de utpekte kandidater, bortsett fra presidenten, til offentlig høring i den saksansvarlige parlamentskomite. Komiteenes saksområder svarer i grove trekk til saksområdenes inndeling i Kommisjonen. I komiteene vil representantenes mål særlig være å søke mest mulig støtte fra kandidatene til egne politiske standpunkt; å gå imot politisk uakseptable kandidater; å utfordre politisk kandidatene i vanskelige enkeltsaker med mer.
Avhengig av den enkelte kandidat og av situasjonen, kan det være påregnelig at noen avvises. Dersom det blir klart at en kandidat ikke får nok tilslutning, må vedkommende EU-stat nominere en ny kandidat. Kommisjonens sammensetning vil avspeile de politiske maktforhold i EU-statene, men også til dels i Parlamentet. Etter valget i 2024 ser det ut til at sentrum-høyre får et flertall av medlemmene i Kommisjonen. Parlamentet godkjenner til slutt en ny kommisjon som kollegium. Kommisjonen oppnevnes på dette grunnlag av Det europeiske råd.
Kommisjonen har i dag 27 medlemmer – én fra hver EU-stat. Dette er et relativt høyt antall for et kollegialt beslutningsorgan. For å effektivisere arbeidet, er det ønskelig å redusere antallet. Dette har det foreløpig ikke vært mulig å gjennomføre. I stedet er kollegiets arbeid organisert rundt et antall visepresidenter. Noen av dem får en utøvende rolle, særlig med sikte på å koordinere Kommisjonens arbeid på politisk prioriterte områder. Hvert medlem av Kommisjonen har det operative ansvar på sitt saksområder, men når et medlem for eksempel ønsker en sak satt på Kommisjonens dagsorden, må dette avtales med den aktuelle visepresident. Generalsekretæren med sin stab er sentral i Kommisjonens arbeid. Sekretariatet skal bistå presidenten og de øvrige medlemmer i utøvelsen av deres verv.
Medlemmene leder i hovedsak hvert sitt saksorienterte generaldirektorat i Kommisjonen, men noen medlemmer har ansvar for flere. Hvert medlem organiserer politiske medarbeidere i et personlig ‘kabinett’. Kabinettene spiller en sentral rolle i praksis for Kommisjonens arbeid. Et generaldirektorat kan sammenlignes med et departement, under ledelse av en statsråd, og med en generaldirektør (departementsråd) som øverste administrative leder. Kommisjonen har dessuten organisert deler av sin virksomhet i byråer (direktorater). Disse utøver større eller mindre myndighet på ulike saksområder og er av ulik karakter.
Kommisjonen har rundt 32.000 ansatte. Til sammenligning har Oslo kommune rundt 50.000 ansatte. Kommisjonens forvaltningsoppgaver utføres imidlertid i stor grad av EU-statenes forvaltninger. De nasjonale forvaltninger er i dette arbeid bundet av EU-retten og står under Kommisjonens oppsyn.
Sammensetningen av en ny kommisjon er nå i gang. Medlemmene vil bli tatt i ed av EU-domstolen i et formelt møte, og den nye kommisjon vil etter planen tiltre i løpet av høsten. Blant prioriteringene for den nye kommisjon er særlig sikring av demokratiet, styrking av et forsvarsfellesskap og bedring av EUs konkurranseevne.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
Hvem tar feil i EU-debatten nå?
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.