En tredje boligsektor er ikke løsningen
Det er ubalansen mellom tilbudet og etterspørselen som har resultert i økte priser. Det er derfor ikke en tredje boligsektor, men effektiviserte planprosesser i kommunen og politisk vilje til å regulere tomter til flere boliger som må til dersom prispresset i hovedstaden skal temmes, skriver Simon Seland.
Publisert: 30. juni 2021
Skal boligprisene i Oslo temmes, kreves det politisk handling.
Forslaget om en tredje boligsektor er et sidespor som ikke vil gjøre annet enn å omfordele de knappe inngangsbillettene til boligmarkedet.
Da landet i fjor gikk inn i koronanedstengningen, forventet mange prisfall i boligmarkedet. Et år senere er fasiten det motsatte: I mai var prisene på landsbasis 11,3 prosent høyere enn tolv måneder før.
De som eier egen bolig, kan glede seg over å sitte på en større formue, i hvert fall på papiret. For dem som drømmer om å kjøpe sin første bolig er veien inn på boligmarkedet blitt stadig lengre. Når prisene stiger raskere enn lønningene, opplever noen at det blir nær umulig å spare opp nok egenkapital til å komme inn på boligmarkedet. Situasjonen i Oslo er vanskeligst. Her har den typiske, single førstegangskjøperen kun råd til 0,9 prosent av boligene.
For å få et mer rettferdig boligmarked ønsker flere partier på venstresiden at staten skal ta en mer aktiv rolle i boligmarkedet. Blant de hyppigst nevnte forslagene er å etablere en såkalt tredje boligsektor: et tilskudd til dagens private marked og kommunale tilbud, for å hjelpe personer som verken har økonomiske muskler til å kjøpe bolig i førstnevnte, eller kvalifiserer til å få bolig i sistnevnte.
I Oslo har det rødgrønne byrådet allerede begynt å utvikle en slik sektor i kommunal regi. Blant de skisserte modellene er å tilby kommunalt eide boliger til rimeligere kjøpsbetingelser enn markedspris. For eksempel skal det bli mulig å kjøpe en lavere eierandel av boligen til en tilsvarende lavere pris, mot at kommunen beholder eierskapet i den resterende andelen. Foreløpig er prosjektet på pilotstadiet, men ambisjonen til Oslo-byrådet har vært at sektoren på sikt skal omfatte 20 prosent av alle boligene i hovedstaden.
For dem som får mulighet til å kjøpe bolig til slike vilkår, vil det være veldig gunstig. De vil få en fot innenfor boligmarkedet, uten å måtte stille med i nærheten av like mye egenkapital.
Andre vil imidlertid komme tapende ut. Dersom noen som normalt ikke har råd til å kjøpe bolig, får kjøpe en mindre andel til en rimeligere pris, får de tilslag på bekostning av andre boligkjøpere som ellers ville hatt råd til å betale fullpris for den samme boligen. Flere boliger i kommunalt eie vil resultere i at tilbudet i det private markedet reduseres, med påfølgende økte priser. Dermed vil noen ende med å ikke lenger ha råd til å komme inn på boligmarkedet.
En tredje boligsektor vil derfor kun føre til en omfordeling av hvem som får kjøpt boligene, uten å gi flere mulighet til å kjøpe bolig.
Noe av hensikten med å etablere en slik sektor er muligheten til å unngå at boliger kjøpes som sekundærboliger. Når prisene i det private markedet stiger, vil imidlertid også primærboligkjøpere rammes. Tilbys for eksempel boliger i en tredje boligsektor førstegangskjøpere, kan de som dermed faller utenfor boligmarkedet, like gjerne være personer som har opplevd samlivsbrudd og er på utkikk etter ny bolig. Derimot kan høyere skatt og strengere egenkapitalkrav se ut til å ha dempet utfordringen med sekundærboliger.
Dersom flere skal få muligheten til å kjøpe bolig i Oslo, må det bygges flere boliger.
Gjennom mange år har det vært bygget færre boliger enn hva det økte behovet i form av befolkningsvekst har skullet tilsi. Siden inngangen til årtusenet har Oslos befolkning vokst med nærmere 190.000 innbyggere, mens det ble bygget bare 60.000 nye boliger. I snitt bor det to personer i hver husholdning i Oslo. Dersom boligbyggingen skulle ha holdt tritt med befolkningsveksten ville det derfor vært nødvendig å bygge 35.000 flere boliger i løpet av disse årene.
Det er først og fremst denne ubalansen mellom tilbudet og etterspørselen som har resultert i økte priser. Det er derfor ikke en tredje boligsektor, men effektiviserte planprosesser i kommunen og politisk vilje til å regulere tomter til flere boliger som må til dersom prispresset i hovedstaden skal temmes.
Innlegget var publisert i Dagsavisen 28. juni 2021.
https://www.civita.no/publikasjon/er-en-tredje-boligsektor-losningen
Oslos boligkrise krever mer drastiske tiltak
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
