Det vil komme en krisepakke til kraftbransjen

Marginkrav fra NASDAQ skviser mange kraftselskapers likviditet. Vil regjeringen komme bransjen til unnsetning i en tid med rekordhøye kraftpriser?

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 11. september 2022

Den siste tiden har Minerva publisert en rekke artikler om hvordan finansiell inntektssikring fører til at flere offentlige kraftselskaper taper gevinsten fra høyere strømpris. Mange kraftselskaper kan ha kommet i en likviditetsskvis som følge av inntektssikringsvirksomheten og de uforutsigbare og høye kraftprisene.

Situasjonen har blant annet bidratt til at regjeringene i Sverige og Finland må stille opp med 330 milliarder kroner i likviditetsgarantier for nordiske kraftselskaper, for å hindre en finanskrise i kraftmarkedet.

Mange norske kraftselskaper har trolig havnet i samme situasjon. Likevel uttaler den norske regjeringen at det ikke er behov (ennå) for tilsvarende tiltak som den finske og svenske regjeringen har gjort.

Men for å forstå hvorfor, må jeg først forklare hvorfor kraftselskaper kan havne i en likviditetsskvis til tross for at kraftprisene er rekordhøye.

Som Minervas nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm nylig skrev i en artikkel, synes det noe kontraintuitivt at staten må stille opp med kontanter til kraftselskaper i en periode der strømprisene er rekordhøye.

Et kraftselskap kan selge strøm på tre forskjellige måter.

Man kan benytte den fysiske kraftbørsen, Nord Pool, hvor spotmarkedsprisen på kraft settes. Der foregår det daglige auksjoner på pris og mengde fysisk kraft per time som klareres for én dag frem i tid. Altså blir kraftprisene for morgendagen satt i dag, noe som innebærer at du som strømforbruker kan vite hva kraftprisen blir i morgen.

Deretter finnes det et finansielt marked for kraft som drives av NASDAQ. Her kan man inngå finansielle futures og opsjonskontrakter på kraftmengde og pris for fremtiden. Dette kan være både langsiktige og kortsiktige finansielle kontrakter.

At man kan handle en råvare både fysisk og finansielt, er helt normalt i de aller fleste råvaremarkeder. NASDAQ futures-råvarebørs er altså ikke et «ukjent kraftmarked», slik E24 skrev tidligere i uken. Det er også mulig å inngå bilaterale avtaler om finansielt salg av strøm, men dette regnes som mer risikabelt enn å gjøre det via NASDAQ.

Den tredje måten et kraftselskap kan selge kraft på, er å inngå bilaterale kraftavtaler om fysisk salg av kraft, som for eksempel med industribedrifter som benytter mye fysisk strøm i produksjonen.

Årsaken til at mange kraftselskaper har benyttet det finansielle markedet for å inngå fremtidige priskontrakter på kraft, er at dette har vært et svært likvid og åpent marked, med en stor mengde kraftselskaper, strømselskaper og tradere som har ønsket å spekulere eller prissikre deler av sitt strømkjøp eller -salg.

I utgangspunktet kan det være fornuftig for kraftselskapene å prissikre noe av kraftproduksjonen, ettersom kraftselskaper i utgangspunktet har netto positiv eksponering mot kraft. Det vil si at de tjener på høy og stigende kraftpris, fordi de sitter på mye fysisk og regulerbar kraft i form av vannkraftmagasiner.

Derfor kan det være fornuftig for et kraftselskap å inngå priskontrakter på en mindre andel kraftproduksjon for å redusere nedsiderisikoen ved lave kraftpriser. Spesielt gjelder dette for det fysiske kraftmarkedet hvor man inngår langsiktige kraftpriskontrakter til for eksempel industriaktører som er store forbrukere av kraft.

Den store forskjellen på å inngå priskontrakter på det fysiske og finansielle kraftmarkedet, er at for de sistnevnte gjøres kontraktene opp i kontanter, og ikke i faktisk levert fysisk kraft.

Dette betyr at på den finansielle kraftbørsen (NASDAQ), som er juridisk og finansielt ansvarlig for at oppgjør skjer i henhold til avtale, må kontraktspartene stille opp med løpende marginkrav, i form av kontanter eller andre garantier som låses frem til kontraktene utløper. Dette sikrer at det finansielle oppgjøret blir gjort i henhold til den inngåtte avtalen når kontrakten utløper.

På den fysiske kraftbørsen (Nord Pool) er ikke denne type marginkrav nødvendig, fordi den fysiske kraften i magasinene fungerer som en sikkerhet for at den avtalte kraftmengden blir levert i henhold til kontrakt.

Vanligvis og i et normalt fungerende marked utgjør denne type marginkrav en mindre andel av totalt inngått kontraktssum, men kraftmarkedet har vært alt annet enn normalt den siste tiden.

Kraftprisene begynte å stige i løpet av sommeren og høsten 2021. Dette smittet naturlig nok over på det finansielle kraftmarkedet, hvor prisen på fremtidig kraft også begynte å stige.

Mange kraftselskaper så nok på denne prisøkningen som en ypperlig salgsmulighet, hvor man fikk sikret prisen for kraft som på dette tidspunktet var en relativt god pris. Kanskje noen kraftselskaper også lot seg friste til å prissikre litt mer enn det man vanligvis gjør?

Kraftprisen i 2022 ble, som kjent, mangedoblet. Fremtidsmarkedet i 2021 tok altså katastrofalt feil om kraftmarkedet i 2022. Mange kraftselskaper endte derfor opp med å prissikre seg til det som i dag er en svært lav kraftpris.

Men det er ikke bare kraftprisen som økte i 2022. Svingningene i kraftprisen og usikkerheten har også økt betydelig.

Dette betyr at kraftselskapene som har prissikret deler av kraften for 2022, stadig får økende marginkrav fordi kraftprisen stiger, men også fordi kraftprisen svinger mye mer, ettersom prisrisikoen også er økt.

Et eksempel er finske Fortum som fikk et marginkrav fra NASDAQ på ti milliarder kroner på en uke slik at totalt marginkrav endte opp på 48,8 milliarder kroner.

Et annet eksempel er det mindre norske kraftselskapet Dalane Kraft som stadig får marginkrav på 20 millioner kroner med en frist på 90 minutter. I juli hadde de et marginkrav på sine prissikringskontrakter på 30 millioner, mens de i dag må stille sikkerhet på totalt 267 millioner kroner.

Slik ender altså mange kraftselskaper opp i en likviditetsskvis, og som Fridstrøm skriver i sin artikkel, har kraftselskapene tre kilder til å hoste opp kontanter for å redusere skvisen: «De kan: 1) spørre eier, 2) låne pengene, eller 3) øke egen produksjon av strøm»,

I utgangspunktet bør kraftselskapene kunne greie å ri av denne stormen, ettersom det ikke (ennå) er snakk om en solvenskrise, i betydningen av at kraftselskapene fremdeles har en drift som går med overskudd og sitter på en råvare som har økt betydelig i verdi, og derfor kan stille god sikkerhet for likviditetslån og andre finansielle garantier.

Kraftselskaper med mye magasinkraft kan også selge mer kraft enn det man i utgangspunktet hadde planlagt, og til svært mye høyere priser, for å skaffe tilstrekkelig likviditet til å redusere skvisen.

Dette kan være en av årsakene til at kraftbransjen ikke ønsker regulering om minimumsfylling av magasinkraften. For magasineiere er det en trygghet å kunne produsere strøm fra magasinet for å finne kontanter når det kommer e-post med «urgent!» i emnefeltet og krav om økt marginkrav fra NASDAQ.

Men bruk av magasinet som likviditetsreserve fremfor forsyningsreserve er i konflikt med NVE og regjeringens ønske om å holde tilbake vannet til vinteren.

Kraftselskapene har også offentlige eiere, som riktignok blir noe sure fordi de hadde regnet med høye(re) kraftutbytter som følge av høye kraftpriser, men som likevel har mulighet til å skaffe kontanter til lån eller kapitalinnskudd til kraftselskapene, dersom det blir nødvendig.

På den andre siden er det ikke mangel på solvens som i hovedsak gjør at bedrifter går konkurs. Det er mangel på likviditet, altså at en bedrift ikke makter å gjøre opp for seg, som oftest gjør at man ender i skifteretten.

Når mange selskaper får en likviditetsskvis samtidig, oppstår det også en psykologisk effekt – som i seg selv kan skape en dominoeffekt – som til slutt kan skape en finanskrise.

Finanskrisen i 2007–08 er et godt eksempel på at frykten for at noen aktører sliter med å gjøre opp for seg, i seg selv, kan skape en situasjon der mange aktører som i utgangspunktet ikke har likviditetsproblemer, likevel får dette.

I kraftmarkedet, hvor det også finnes selvstendige tradere og strømselskaper uten egen kraftproduksjon, er en slik situasjon ekstra farlig.

Selv er jeg villig til å inngå en finansiell kontrakt på salg av 100 kWh til dagens NO2-kraftpriser, med levering 1. januar 2023, på at regjeringen, innen året er omme, vil komme med en eller annen form for «redningspakke» til kraftbransjen.

Noen som vil vedde imot?

Innlegget var publisert i Minerva 8. september 2022.