Det er produktivitetsveksten vi lever av
All aktivitet, både i privat og offentlig sektor, bidrar med verdiskaping. Det viktige er imidlertid hvor mye verdiskaping vi får ut av den tiden vi jobber. Det avgjøres av produktivitetsveksten, skriver Kristin Clemet i sitt svar til Nordlys-kommentator Oddvar Nygård.
Publisert: 26. juni 2020
«Det er en opplest og vedtatt sannhet i norsk politikk at verdier blir skapt i privat sektor og at offentlig sektor bare er forbruker av disse verdiene», skriver Oddvar Nygård på Nordnorsk debatt 22.6.
Han refererer til en debatt som har foregått i Dagens Næringsliv, der to av mine kolleger og jeg har deltatt – og skriver at vi er blant de «mest høylytte apologeter for påstanden om at alt av verdier som holder liv i velferdsstaten, produseres av private virksomheter».
Dette er, med respekt å melde, tøv.
All aktivitet, både i privat og offentlig sektor, bidrar med verdiskaping. Det viktige er imidlertid hvor mye verdiskaping vi får ut av den tiden vi jobber. Det avgjøres av produktivitetsveksten.
Det er nemlig produktivitetsveksten vi lever av, og som gjør det mulig med velstands- og velferdsvekst. Eller som det står sitert etter Paul Krugman i Perspektivmeldingen av 2017, fremlagt av daværende finansminister Siv Jensen:
«Produktivitet er ikke alt, men på lang sikt er det nesten alt. Et lands evne til å forbedre levestandarden over tid avhenger nesten utelukkende av evnen til å øke produksjonen per arbeider.»
At det er vekst i produktiviteten betyr at vi får mer igjen for de samme ressursene eller like mye for mindre. Eller som en SSB-forsker uttrykte det; at vi får noe igjen for ingenting.
Det er denne evnen til produktivitetsvekst som har gitt Norge og store deler av verden den enorme velstandsveksten som vi har hatt de siste 2 – 300 år.
Om produktivitetsveksten er lav eller høy har veldig mye å si for vår evne til å finansiere velferdsstaten. Veksten er klart lavere nå enn den var før 2005 – ikke bare i Norge, men også i mange andre land, uten at det er så lett å si hva årsaken er. Det var bakgrunnen for at regjeringen nedsatte Produktivitetskommisjonen, og det er bakgrunnen for at dette er et viktig tema i perspektivmeldingene og i de årlige nasjonalbudsjettene.
Er det noen som innbiller seg at det bare er produktivitetsvekst i privat sektor?
Det fins kanskje noen, men at det skulle være «en opplest og vedtatt sannhet i norsk politikk» kan umulig være tilfellet. Stortinget behandler hvert år flere dokumenter som sier noe helt annet. Og vi kan jo se det med det blotte øye: Den som har fylt ut selvangivelsen noen år, vet at det i dag skjer langt mer effektivt enn det skjedde før. Skatteetaten er altså nå i stand til å få mer igjen for de samme ressursene enn den fikk før, blant annet takket være digitalisering.
Det er derfor ikke, slik Nygård synes å tro, dette som er stridstemaet mellom debattantene i Dagens Næringsliv.
Det som har vært diskutert der, er hvorvidt det er forskjell på privat og offentlig sektors evne til å bidra til høy produktivitetsvekst. Noen mener nei, mens vi mener ja. Vi mener, i likhet med Produktivitetskommisjonen, blant annet at konkurransen i privat sektor er en viktig driver for innovasjon, forbedring og produktivitetsvekst.
Innlegget var publisert i Nordlys/nordnorskdebatt.no 24. juni 2020.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
