Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd
Tallet på uføretrygdede har aldri vært høyrere og arbeidsledige tar ikke tunge jobber – hvor ble det av arbeidslinjen i den norske velferdsstaten?
Publisert: 24. mai 2021
Tallet på uføretrygdede har aldri vært høyrere og arbeidsledige tar ikke tunge jobber – hvor ble det av arbeidslinjen i den norske velferdsstaten? Arbeidslinjen er en del av vår kristne kulturarv, og da spesielt protestantismen.
Dagen etter at vi hadde feiret vår nasjonaldag 17. mai, kunne NRK melde om bonden Petter Borgestad som var villig til å gi avkall på en tredel av overskuddet av årets jordbæravling for å slippe ferske nordmenn i åkeren. Han håpte i det lengste at de faste plukkerne fra Litauen og Polen skulle få slippe inn i landet til tross for koronarestriksjonene, for han turte ikke å basere seg på norsk arbeidskraft, som ikke hadde gjort slikt arbeid før. – De skal holde ut med hardt fysisk arbeid i all slags vær i fem, seks uker, og jeg vet ikke om de klarer det, sa han til NRK.
Borgestads bekymringsmelding har ikke vært den eneste denne våren. Uken før hadde Nav sendt ti arbeidsledige til Christel Taranger og Bernt Freberg, som dyrker grønnsaker på Nøtterøy. De trengte noen til å høste aspargesen som endelig var klar for de som liker den slags. Men av de ti dukket bare fem opp, tre gikk umiddelbart og de to siste ga opp i løpet av dagen (NRK 16.5.2021). Ekteparet Freberg stod naturlig nok fortvilet tilbake, men slike hendelser utfordrer også det tverrpolitiske målet vi har hatt i Norge i snart hundre år om at sysselsetting skal være primærkilde for flest mulig når det gjelder inntekt til livets opphold.
I ditt ansikts sved …
Arbeidslinjen kalles det politiske målet om at flest mulig skal kunne forsørge seg selv ved hjelp av egen arbeidsinnsats og inntekt. Begrepet, som stod sentralt i den sosialpolitiske debatten på begynnelsen av 1990-tallet, ble første gang brukt i offentlige dokumenter i forbindelse med en stortingsmelding om «Attføring og arbeid for yrkeshemmede. Sykepenger og uførepensjon» i 1991, men de grunnleggende ideene i arbeidslinjen er slett ikke nye i norsk politikk.
Som min kollega Mathilde Fasting i tankesmien Civita har påpekt, går det en linje fra tidligere tiders «hjelp til selvhjelp», via Nygaardsvold-regjeringen og Fellesprogrammet etter andre verdenskrig med fokus på «arbeid til alle», til dagens prinsipp om at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis eller samlet – utformes, dimensjoners og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle. Som det heter i 1 Mosebok: I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.
Arbeidslinjen er en del av vår kristne kulturarv, og da spesielt protestantismen. Det mente i hvert fall den tyske sosiologen Max Weber (1864-1920), som i 1904-05 utga boken «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd». Her forklarte han hvorfor de nordvesteuropeiske landene opplevde en sterkere økonomisk vekst enn resten av verden gjennom utviklingen av den moderne kapitalismen og dens industrielle revolusjon, og mente at dette skyldes deres religiøse og moralske forankring i en protestantisk etikk.
Weber var spesielt opptatt av tankene til den franske teologen Jean Calvin (1509-1564), som sammen med Martin Luther og Ulrich Zwingli blir sett på som en av de store reformatorene i europeisk kristendom på 1500-tallet, og mente at forklaringen på den historiske sammenhengen mellom protestantismen og kapitalismen først og fremst var å finne i protestantismens indre egenart. I Norge kjenner vi den samme tankegangen igjen hos Hans Nielsen Hauge (1771-1824) og hans etikk som løftet frem vilje og evne til å arbeide hardt og målrettet, og å være nøysom og vise sosialt ansvar for andre. Det skriver professor Knut Dørum ved Universitetet i Agder.
Hvor ble det av arbeidslinjen?
Den karakteristikken av Hauge og hans lekmannsbevegelse haugianerne, trekkes ofte frem av lokalpolitikere som en styrke ved Sørlandet og denne regionens nærings- og arbeidsliv. På bloggen sin spør for eksempel Jørgen Kristiansen fra Kristelig Folkeparti om Hauges virke på Sørlandet samt den vekkelseskristendommen landsdelen har hatt, kan være med på å forklare hvorfor Sørlandet er blant de beste i landet når det gjelder innovasjon og nyskaping; og støtter seg i den sammenheng på historikeren Francis Sejersteds utsagn i boken «Demokratisk kapitalisme» om at det er en nær sammenheng mellom den norske vekkelseskristendommen og kapitalistisk praksis.
Det er nok mye sant i dette, og regjeringer til høyre og venstre i norsk politikk har hatt arbeidslinjen som fundament for velferdspolitikken de siste tiårene. Det samme gjelder partene i arbeidslivet, som både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden ser arbeidslinjen som en forutsetning for verdiskaping og finansiering av dagens og fremtidens velferdsgoder – for ikke å snakke om den sosiale integrasjonseffekten arbeidsmarkedet har for oss alle.
Derfor er det skremmende at Norge i dag ligger på topp blant de 36 økonomisk velutviklede landene i organisasjonen OECD når det gjelder andel av personer på varige og midlertidige uføreytelser og høyest sykefravær, slik regjeringens perspektivmelding for 2021 nettopp viste. Like skremmende som at norske arbeidsledige ikke stiller opp eller stikker av når de tilbys arbeid, fordi det ikke passer dem. Spørsmålet er kanskje ikke bare hvor det er blitt av arbeidslinjen i norsk politikk, men hvor det er blitt av den protestantiske etikk og kapitalismens ånd som ligger til grunn for hele vår velferdsstat.
Innlegget er på trykk i Fædrelandsvennen 22.5.2021.
Relatert
Å være eier av næringsvirksomhet i Norge er kostbart, og det skal bli enda dyrere
En mer balansert skattepakke
Hvor mange ansatte trenger Statkraft?
Nei, målet for pengepolitikken er ikke uklart
Faktaresistent friskoledebatt
