Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Bistand og utvikling

Utvikling: Nye problemstillinger og få svar

Få politiske debatter blir avspist med så enkle generaliseringer som den utviklingspolitiske. Men skiftende maktforhold og urskogen av nye aktører og metoder innen internasjonal bistand fortjener en nyansert og grundig debatt, skriver Kristin Clemet i Bistandsaktuelt.

Kristin Clemet

Publisert: 6. oktober 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Internasjonal bistandshistorie er en historie om de store vyer, trender og slagord – med påfølgende antakelser om virkning – og stadig nye realitetsorienteringer «på bakken». Det er også historien om en fragmentert «bransje», der det er vanskelig å finne entydige og klare svar på hva som virker.

Mye har skjedd siden Norge i 1952 tok sine første famlende skritt inn i bistandsindustrien. I bistandens barndom var målet økonomisk vekst, og man tenkte at de lokale aktørenes gode intensjoner og litt «starthjelp» var tilstrekkelig. Siden har man i økende grad satt krav til det indre politiske liv i mottakerlandene, helt til man på 2000-tallet igjen snudde og forfektet budsjettstøtte og lokalt eierskap.

Den kalde krigen var lenge styrende for giverlandenes «egentlige» incentiver i utviklingspolitikken – nemlig ønsket om å bevare sin innflytelse i verden. I denne tiden kom bistandskritikken i stor grad fra venstre, mot det man anså som dårlig skjult ny-imperialisme. De seneste års systemkritikk, bl.a. av bistandens manglende resultater, og endog skadevirkningene av bistand, har i større grad kommet fra høyre.

Fra 1990-tallet har internasjonal solidaritet og etikk vært fremtredende drivkrefter bak bistanden. Men det har vist seg at gode intensjoner ikke alltid resulterer i god bistand. Stadig nye konsepter har blitt testet; fra begrensede enkeltprosjekter, via en bredere sektortenkning, til nasjonale utviklingsprogrammer.

Ideen om svake eller sårbare stater har motivert til innsats for institusjonsbygging, mens klima og epidemier har dratt oppmerksomheten mot vår felles skjebne. Økt globalisering har forsterket behovet for å tenke mer integrert og helhetlig om bistand og utvikling; svak jobbskaping blandet med en eksplosiv befolkningsvekst i Afrika vil også få merkbare konsekvenser for Europa. Spørsmålet har derfor vært om vi trenger en mer samstemt politikk for å løse disse problemstillingene.

Nye aktører har komplisert bildet ytterligere. Alt fra frivillige organisasjoner, religiøse grupper, private stiftelser og næringslivet, til land som Kina, Brasil og Sør-Korea har vært med på å påvirke internasjonal utviklingspolitikk. I dag ser vi nærmest alle utviklingspolitiske verktøy i bruk samtidig. Kina har f.eks. plukket opp tråden Vesten forlot på 1970-tallet, med gigantprosjekter innenfor infrastruktur, som også fremmer kinesiske næringsinteresser. Og filantroper fra Vesten og arabiske land går i økende grad utenfor de kjente FN-sporene med sine egne metoder.

Kort sagt: Betingelsene fra 1952 er radikalt endret – og kontinuerlig i endring. Mottakerlandene får stadig flere alternative inntektskilder som krymper den tradisjonelle bistandens rolle. Globale fellesgoder binder oss sammen på nye måter. Det kan virke som dilemmaene og spørsmålene blir stadig flere, mens svarene blir færre.

Er vestlige land fortsatt i posisjon til å stille strenge betingelser og krav til mottakerlandenes standarder på menneskerettigheter og demokrati? Hvordan skal vi forholde oss til land som når tusenårsmålene, men som knebler politiske og sivile rettigheter? Vil økt innsats innen humanitær brannslukking gå på bekostning av det langsiktige arbeidet med de underliggende utviklingspolitiske årsakene til krisene? Er demokrati og godt styresett en forutsetning for økonomisk vekst og utvikling, eller er det tvert om? Og ser man stort på norsk utviklingspolitikk, og tar med elementer som oljefondet, norsk innvandringspolitikk og Norges generelle handelspolitikk: Hva er da Norges samlede bidrag til utvikling i fattige land?

Bistanden er i dag ett av mange utviklingspolitiske verktøy. Likevel er bistanden i seg selv nesten altomfattende og angår alt fra dialogarbeid blant ungdom i et lite lokalsamfunn i Myanmar, til enorme utviklingsprosjekter i regi av FN og Verdensbanken. Bistand er også i høyeste grad politisk. Å tro at helse, utdanning og menneskerettighetsarbeid ikke har politiske konsekvenser i et land, er naivt. Debatten om norsk utviklingspolitikk er slik sett kanskje den vanskeligste vi har.

Civita setter i høst i gang et prosjekt der vi ønsker å se nærmere på norsk utviklingspolitikk. Vi ønsker å skape et forum for nyansert dialog om de vanskelige spørsmålene, og om Norges prioriteringer fremover. Gjennom møter og seminarer ønsker vi å invitere fagfolk, praktikere og forskere til å se på noen utvalgte temaer og problemstillinger. Målet er ikke å skape en ny trend, men å bidra til en kunnskapsbasert debatt som går dypere enn de kjente generaliseringene.

Innlegget er publisert i Bistandsaktuelt 6.10.14.

Publisert: 6. mars 2024
Bistand Fattigdomsbekjempelse Utvikling
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Bistandskutt, effektiv bistand, bistand, verden, omfordeling, prioritering, effektivitet,
Torben Bjørke-HenriksenEmma Strandbakke

Aukrust vil prioritere. Men tør han å velge bort?

Aukrust har sagt han vil prioritere. Nå må han si hva han vil slutte med.
Bistand og utvikling
Verdensbanken, bistand, penger, fattige, verden, verdenskart, mynter, pengesekk
Emma Strandbakke

Senterungdommen har feil medisin for tillit til bistanden

Å gjøre bistand til et verktøy for norske egeninteresser kan føre til mer sløsing, dårligere prioriteringer og svekket tillit.
Bistand og utvikling
Tørke
Torben Bjørke-Henriksen

Ti milliarder ingen må svare for

Jordskjelvet får penger. Tørken får vente. Det vet alle som har jobbet i humanitær sektor. Akutte kriser utløser midler – langvarige kriser faller ut, uten at noen må forklare hvorfor.
Bistand og utvikling
klode globalisering
Torben Bjørke-HenriksenEmma Strandbakke

Uten prioritering, ingen tillit til bistanden

Når bistanden spriker i alle retninger og rystes av tillitskriser, svekkes både legitimiteten hjemme og effekten ute. Nå må regjeringen prioritere.
Bistand og utvikling
fred
Torben Bjørke-Henriksen

Grasrot er ikke en fredsstrategi

Fred avgjøres ikke av om den forankres i «elite» eller «grasrot». Den avgjøres av makt, institusjoner og hva som faktisk virker.
Bistand og utvikling
penger
Torben Bjørke-Henriksen

Fortellingen om norsk bistand er ikke lenger helt sann

Den største trusselen mot bistandens legitimitet er ikke kritikken fra ytre høyre. Det er mangelen på en oppdatert og ærlig begrunnelse.
UtenrikspolitikkBistand og utvikling

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo