Jan Egelands blindsoner
Vi som vil hjelpe verdens fattige, må også erkjenne viktigheten av forsvar og opprustning. Om vi ikke klarer å forsvare våre egne grenser, vil det ikke være mye igjen av fredsnasjonen Norge. Det gjør det umulig å kjempe for trygghet andre steder i verden.
Publisert: 13. april 2025
Torsdag morgen var jeg på et frokostmøte om konsekvensene av vestlige bistandskutt. I panelet satt blant annet Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland – selve symbolet på den humanitære stormakten Norge.
Det ble snakket om hvordan verdens mest sårbare mennesker rammes hardt av Trumps rasering av USAID og bistandskuttene i europeiske land. Flyktninghjelpen og Norsk Folkehjelp må si opp tusenvis av ansatte. Verdens matvareprogram forteller at 58 millioner mennesker kan miste livsviktig nødhjelp.
Men det var noe annet Jan Egeland sa, som jeg irriterte meg over.
Flere ganger gjentok han sin skuffelse over at vestlige land snakker så mye om opprustning og militarisering. Han kritiserte også Stortinget for å «bryte» 50/50-fordelingen av militær og sivil støtte til Ukraina gjennom Nansen-programmet – selv om det står i avtalen at «Fordelingen av militær og sivil støtte besluttes i det enkelte budsjettår, basert på oppdaterte vurderinger av Ukrainas behov».
Frokostmøtet fant tilfeldigvis sted torsdag 9. april – 85 år etter Tysklands invasjon av Norge. Det er en dato som minner oss på hvor ille det kan gå om vi ikke erkjenner de sikkerhetspolitiske endringene, og er uforberedt på krig. Fred er ikke noe man får, men noe man forsvarer.
Opprustning er fremdeles viktig
Flere i bistandsbransjen snakker nå om at bistand også handler om vår egen sikkerhet. Det er viktig og riktig. Som Eirik Mofoss, daglig leder i Langsikt skriver i Dagsavisen:«Forsvar handler om mer enn bare kuler og krutt – det handler også om stabilitet i verden, og forebygging av kriser.»
Dessuten handler bistand om sikkerhetspolitikk. Dersom vestlige land kutter i støtten til Afrika, etterlater vi et tomrom som autoritære regimer som Kina er klare til å fylle. Det svekker vår geopolitiske posisjon i verden, og kan på sikt koste oss dyrt.
Likevel må talspersoner fra bistandsorganisasjoner være forsiktig med å snakke ned betydningen av Forsvaret og opprustning, slik Jan Egeland gjorde. Selv om det utvilsomt er en uklok strategi å kutte i bistanden, er det helt nødvendig å ruste opp vårt eget forsvar, sende våpen til Ukraina og styrke forsvarsindustrien i Europa.
Det er faktisk noe av det viktigste vi kan gjøre for vår egen trygghet, og handler om å erkjenne den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i.
Vår nabo har angrepet et fritt og selvstendig Ukraina. Russland fremstår stadig mer aggressivt og utfordrer europeiske staters territoriale integritet. Samtidig trekker USA seg vekk fra Europa og setter NATOs sikkerhetsgarantier på spill. Det viser at vi må ta større ansvar for vår egen sikkerhet. Som den romerske politikeren Cicero sa: «Hvis du vil ha fred, må du ruste deg for krig.»
Dessuten blir det på grensen til parodisk når Jan Egeland irriterer seg over at vi øker den militære støtten til Ukraina mer enn den sivile støtten – til tross for at begge deler ble økt betydelig med enighet i Stortinget for noen uker siden.
Bistandsorganisasjoner fremstår som naive
La oss ikke glemme at krigen i Ukraina er avgjørende for Europas frihet og fremtid. Derfor er alle partiene på Stortinget enige om at den mest effektive investeringen i vår egen sikkerhet er militær støtte til Ukraina.
En russisk seier vil føre til en massiv flyktningkrise, et farligere og mer aggressivt Russland, og demonstrere at Vesten ikke står opp for sine naboer. Det vil kunne gi blod på tann til andre autoritære stater om at militær makt lønner seg. I sum vil det føre til en farligere verden, et mer ustabilt Europa, og en mer utrygg situasjon for Norge.
Bistandsorganisasjoner fremstår naive og ute av stand til å erkjenne hvilken sikkerhetspolitisk situasjon Norge står i, dersom man snakker ned og neglisjerer viktigheten av opprustning og den militære støtten til Ukraina. Det er å gjøre bistanden en bjørnetjeneste.
Dersom vi ikke ivaretar vår egen sikkerhet, vil det tross alt ikke være noe igjen av fredsnasjonen Norge til å kjempe for trygghet andre steder i verden. En forutsetning for å hjelpe verdens fattige, er at vi klarer å forsvare våre egne grenser.
Derfor trenger vi både mer forsvar og bistand i en urolig verden. Det bør også Jan Egeland ta innover seg.
Teksten er publisert i Panorama Nyheter 11.4.2025.
Relatert
Når den siste gruven stenger – hva skjer med norsk suverenitet på Svalbard?
Europa ruster opp, mens Norge står på gangen
Aukrust vil prioritere. Men tør han å velge bort?
Senterungdommen har feil medisin for tillit til bistanden
Ti milliarder ingen må svare for
