Behov for radikale endringer i arbeidslivet etter pandemien
Det er selvsagt vanskelig å forutsi fremtiden, og dagens raske teknologiske utvikling gjør det kanskje vanskeligere enn noen gang. Men vi kan forberede oss på å møte det uventede. Det gjør vi blant annet ved å etablere et system der alle, uansett hva som skjer, har mulighet til å opprettholde en verdig levestandard.
Publisert: 29. april 2021
Coronakrisen kunne vært en god anledning til å rydde opp i den økonomiske politikken i mange land. Men myndighetene har til nå heller forsøkt å fryse strukturene som de var da krisen rammet.
Dette kan forsterke de økonomiske forskjellene og gjøre at utdøende industrier overlever lenger enn de ellers ville gjort. Manglende omstilling vil på sikt gi store kostnader både for innbyggere og myndigheter.
For det trengs nysgjerrighet og vilje til å forsøke noen radikale grep. Vi ser nå at det er flere land som revurderer politikken, mens pandemien forhåpentligvis ebber ut. Det kan inspirere til nytenkning også i land som allerede har mye på plass, som Norge.
Etter coronapandemien vil det meste forhåpentligvis bli som før, men omveltningene den har medført, kan også gi et dytt i retning av bedre politikk på enkelte områder. Her skal jeg konsentrere meg om hvordan vi kan legge til rette for fremtidens arbeidsliv. Tankene er utdypet i et notat jeg har skrevet for tankesmien Civita.
Hvordan fremtidens arbeidsliv blir er avgjørende for velferd og samfunnsliv også i bredere forstand. Det påvirker – og påvirkes av – hvordan vi legger opp blant annet utdanningssystemet, hvordan lokalmiljøene og familiene fungerer, og også hvorvidt sivilsamfunnet og demokratiet blomstrer eller forvitrer. Et velfungerende arbeidsliv vil bidra til sosial mobilitet og økende levestandard.
I Norge, der dere hadde gode liv fra før, og ser ut til å komme relativt godt ut av coronakrisen, kan det likevel være verdt å se på hva som har skjedd i andre land. Gjør dere det, har dere sjansen til å ligge i forkant av endringene, som også vil utfordre dere. I Storbritannia har tungindustrien nærmest forsvunnet. I Tyskland er bilindustrien inne i en enormt utfordrende omstilling. Klimaendringer, teknologisk utvikling og demografiske endringer er blant de viktigste faktorene som bidrar til å revolusjonere måten vi arbeider og produserer ting på.
Og Norge, der økonomien er såpass oljedrevet, er på ingen måte skjermet.
Det er ingen god løsning bare å kaste penger etter problemene. Det trengs radikale politiske grep for å endre måten utdanning og opplæring gis på, og for å skape et sikkerhetsnett som ikke bare tar seg av dem som faller, men som gir dem trygghet til å prøve på nytt. Jeg mener at løsningene som jeg skisserer, også kan bidra til å reparere de svekkede samfunnene og demokratiene i land som Storbritannia og USA.
Automatisering og digitalisering gir uante muligheter. Det gir for eksempel rom for å etablere flere ben å stå på for industrien, blant annet fordi potensialet for småskalaproduksjon og tjenesteyting kan bidra til yrende variasjon og individualisering av konsumgoder. Men automatiseringen truer også mange tradisjonelle arbeidsplasser, og her trengs det omstilling og et nytt tankesett også fra fagforeningenes side.
De bør spesielt se på hvordan de kan inkludere behovet for kontinuerlig utdanning og opplæring i sine forhandlinger om arbeidstakernes vilkår. Større evne til omstilling vil gi høyere produktivitet og, på sikt, høyere lønn og tryggere arbeidsplasser.
Også offentlig sektor trenger omstilling. Norge har en stor og kostbar stat. Til tross for støtdempingen som oljepengene bidrar til, er stadig voksende offentlige utgifter i økende grad urealistisk.
Jeg foreslår at Norge – og andre land – vurderer å samle en rekke trygder og overføringer i en form for grunninntekt, på en måte som både sparer penger og legger til rette for høy yrkesdeltakelse.
En grunninntekt kan også være nyttig i fremtidens arbeidsliv, fordi det legger til rette for fleksibilitet, omstilling, trygghet, frivillig arbeid og annen samfunnsdeltakelse. En slags borgerlønn for dem som trenger det mest kan skape rom for økonomisk endring og sosial fornyelse. Det kan gi arbeidstakerne en trygghet i møtet med omstillingene.
Når dette sikkerhetsnettet er på plass, kan vi lettere møte fremtidens arbeidsliv. Det handler ikke bare om å skape nye arbeidsplasser i nye virksomheter. Det må også handle om å legge til rette for rettferdige, velstående og gode samfunn, med bedre representasjon, robuste rettigheter og personlig ansvar. Når grunninntekten er sikret, læringen skjer mer dynamisk, og lokalsamfunnene har funnet en ny rolle, vil vi lettere kunne nå våre høyeste mål, både som enkeltpersoner og som samfunn.
De siste årene har vi sett mange eksempler på hvor vi ledes når politikken for sent tilpasser seg endrede forutsetninger, og dermed ikke klarer å bidra til å løse befolkningens problemer. Polariseringen i USA eller Brexit-uroen er blant eksemplene.
I stedet for å forutse konsekvensene av den teknologiske utviklingen og hvordan den påvirker arbeidstakerne, har man funnet løsninger først når problemene er åpenbare. Norden er kanskje et unntak, men det som har skjedd i andre rike land, kan også skje her. Da blir politiske ekstremiteter mer synlige og levekårene mer utfordrende.
Det er selvsagt vanskelig å forutsi fremtiden, og dagens raske teknologiske utvikling gjør det kanskje vanskeligere enn noen gang. Men vi kan forberede oss på å møte det uventede. Det gjør vi blant annet ved å etablere et system der alle, uansett hva som skjer, har mulighet til å opprettholde en verdig levestandard.
Det beste hver enkelt kan gjøre, er å utnytte friheten til å skape selvvalgte, gode liv. Med en grunnleggende trygghet i bunnen, avhenger resten av individuelt ansvar og vilje.
Teksten er på trykk i VG 27.4.2021. Se også Kiddeys notat:
https://www.civita.no/publikasjon/the-future-of-work-a-policy-perspective-for-the-post-pandemic-world
Relatert
Immigration does not resemble a zero-sum game
Intet nytt fra Stensbak
Norge kan neppe ro seg unna realitetene i EU-debatten
Island, Norge og EU: Død ved tusen kutt. Eller?
Fotball-VM i Norge er økonomisk galskap
