Arbeidsliv

Vi må faktisk stimulere mennesker til å jobbe

Arbeidslinjedebatten burde hovedsakelig handle om prioriteringer og samfunnsøkonomi. Krav må stilles, men på en hensiktsmessig og human måte. Da er det lite konstruktivt å anklage noen for å ville «plage» dem som mottar ytelser.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 25. juni 2023

Leder i Samfunnsviterne, Espen Nordgård Jakobsen, har skrevet et svar til mitt debattinnlegg om arbeidslinjen.

I min tekst skrev jeg utfyllende om en rekke viktige utfordringer for arbeidslinjen. Jeg trakk også frem konkrete ytelser vi kunnet kuttet i, for å kunne gi bedre ytelser til dem som ikke kan jobbe.

Vi må nemlig ikke skrote arbeidslinjen for å gi et bedre liv til dem som ikke har mulighet til å jobbe. Vi kan prioritere annerledes.

Hopper bukk over dilemmaet

Dette, og det meste annet i teksten, forbigår Jakobsen i stillhet.

Jakobsen har heller valgt å ta noen få av mine formuleringer, og bygge sin historiefortelling rundt dette. Det gir ingen god debatt.

Arbeidslinjedebatten burde hovedsakelig handle om prioriteringer og samfunnsøkonomi. Innsatsen fra dem som arbeider muliggjør velferd.

Hvis det ikke skal lønne seg å jobbe, vil det åpenbart bli mindre igjen til velferd og andre offentlige utgifter. Da gir det mening å prate om å kutte i utgifter, eller å prioritere annerledes.

Både Samfunnsviterne, Fellesorganisasjonen og Arbeiderpartiets Rina Mariann Hansen hopper bukk over dette dilemmaet i sine innlegg i Altingets debattstafett.

Stimulering er nødvendig

For å gjenta mitt overordnede poeng: De som er mest avhengige av velferdsstaten, er avhengige av at noen finansierer velferden.

Vi er altså enige om at dette ikke handler om å være for eller mot arbeid. Det vi antagelig er uenige om, er hvor langt vi skal gå for å sikre diverse ytelser. Og hvordan vi skal sørge for å få flest mulig i arbeid.

For å få flere i arbeid er vi derfor nødt til å gjøre det jeg omtaler som å «stimulere folk til å arbeide». Jakobsen vrenger automatisk om ordet «stimulere» til ordet «pisk». Mest sannsynlig bruker Jakobsen dette ordet fordi jeg ikke er på venstresiden.

Vi må faktisk stimulere mennesker til å jobbe. Norge har dobbelt så mange uføretrygdede mennesker som Sverige. Over 10 prosent i Norge er uføretrygdet, og i alderen 18 til 30 år er det 100.000 personer som hverken er i arbeid eller utdanning. Det burde ikke være et mål at tallet øker. Diskusjonen burde derfor handle om hvordan vi stimulerer best. Å stille krav til mottakerne er en del av dette. Krav må stilles, men på en hensiktsmessig og human måte.

Da er det lite konstruktivt å anklage noen for å ville «plage» dem som mottar ytelser. Man møter seg selv i døren, for slikt språk avsporer debatten.

Gunstig med kutt i sykelønn

Et eksempel jeg brukte i mitt debattinnlegg, var kutt i en ytelse til de som er i arbeid: sykelønn. Dette er en sjenerøs ytelse til mennesker som er i arbeid, som kunne vært kuttet til fordel for enten syke mennesker eller de med lavest inntekt. Hvis vi hadde kuttet i sykelønnen, kunne vi gjort to ting med de pengene vi sparte:

Vi kunne latt det være et reelt kutt i offentlige utgifter, noe som for eksempel kan gi lavere skatter.
Eller vi kunne økt andre ytelser, for eksempel til dem som står utenfor arbeidslivet. Dette er en prioritering som kan sørge for at de som mottar trygd, får mer penger å rutte med, samtidig som det ville sørget for at arbeidslinjen fortsatt står klippefast.

Trolig ville gevinsten blitt betydelig større enn kuttet, fordi sykefraværet ville gått ned.

Substans – ikke karikering

Vi kan løfte dem som må gå på trygd ved å prioritere annerledes. Det finnes det ingen partier som ønsker å gjøre. Hvis målet er å få flere ut i arbeid, kan Norge se til andre land. Vi er ikke blant de flinkeste i klassen på dette området.

Debatten blir det man gjør den til. Vil man diskutere substans, så får man gjøre nettopp det. Ikke karikere meningsmotstanderne sine, slik lederen for Samfunnsviterne gjør.

Innlegget er publisert hos Altinget 23.6.2023.

Publisert: 25. juni 2023