Innvandring og integrering

Offensiv integrering for arbeid

Vi trenger en mer offensiv integreringspolitikk som anerkjenner flyktningers potensial og som bygger på prinsippet om arbeidslinjen. Kvalifiseringstiltakene bør starte tidligst mulig og være mer arbeidsrettede, skriver Mathilde Fasting og Haakon Riekeles i Aftenposten.

Haakon Riekeles

Mathilde Fasting

Publisert: 17. januar 2016

Arbeidsgivere bør bli flinkere til å ansette flyktninger, og staten bør tilrettelegge bedre gjennom blant annet lønnstilskudd.

Tilstrømmingen av asylsøkere er både større og raskere enn vi har opplevd tidligere. Men Norge har siden 2004 hatt en innvandring fra nye EU-land på over 100.000 personer. De har funnet arbeid og bolig uten hjelp fra det offentlige. Arbeidsinnvandrere og flyktninger er to forskjellige grupper, med forskjellig utgangspunkt for innvandring til Norge. Hva slags kompetanse flyktningene har med seg har selvsagt stor betydning for deres muligheter i det norske arbeidsmarkedet, men integreringen lykkes ikke hvis vi ser på dem som passive mottagere av hjelp. Gjør vi det, vil samfunnet stå overfor store langsiktige kostnader på mange plan. Ser vi dem heller som ressurser, kan det motsatte skje. Som det er blitt sagt: «I bunn og grunn er jo flyktninger også arbeidssøkere.»

Det er likevel betydelige utfordringer. Asylsøkerne som er kommet i løpet av 2015, er i all hovedsak fra noen få land. En tredjedel er fra Syria, en knapp fjerdedel fra Afghanistan og en tiendedel fra henholdsvis Irak og Eritrea. Vi kjenner ikke nøyaktig utdanningsbakgrunnen til dem som har kommet, men basert på utdanningsbakgrunnen til tidligere innvandrere fra disse landene og utdanningsnivået i hjemlandene, er det grunn til å tro at ca. halvparten ikke har noen utdanning utover grunnskole. Tidligere innvandrere fra disse landene har, delvis med unntak av de fra Eritrea, også relativt lav arbeidsdeltagelse. Dette gjelder særlig blant kvinner og vedvarer selv etter lang botid i Norge.

Dette viser at det blir krevende å få flyktningene i arbeid, og at dagens system ikke fungerer godt nok. Man er langt unna å nå målet om at 70 prosent av dem som har deltatt i introduksjonsprogrammet, skal komme i arbeid eller utdanning.

Et problem er at de tiltakene som benyttes mest, er de som har dårligst dokumentert effekt, mens de med best effekt, i liten grad benyttes. Forskning fra Statistisk sentralbyrå viser at tiltak som kurs i regi av stat eller kommune, yrkesprøving, språkpraksis og arbeidspraksis ikke har noen påvist effekt på arbeidsdeltagelsen. Størst effekt av alle tiltak er det å ha ordinært arbeid som del av introduksjonsprogrammet. Likevel er det bare syv prosent av alle deltagerne som benytter dette tiltaket.

For å få flere innvandrere inn i arbeid er det nødvendig å snu prioriteringen og gjøre vanlig arbeid til førstevalget, og tiltak som gir godkjent utdanning fra hjemlandet som andrevalg. For å få til det, må språkopplæringen tilpasses, slik at den kan foregå i kombinasjon med arbeid.

Reglene for introduksjonsstønaden som gis til deltagerne i introduksjonsprogrammet, er også et hinder for integrering til arbeid. For hver time en person i introduksjonsprogrammet jobber, blir han trukket 97 kroner i stønad, før skatt. Det tilsvarer en effektiv skattesats på rundt 70 prosent for mange lavtlønte yrker, og den effektive skattesatsen blir høyere, desto lavere inntekten er. Det er åpenbart at det gir dårlige incentiver til å arbeide. Flyktninger bør få beholde mer av stønaden når de arbeider som del av introduksjonsprogrammet.

Et forslag som bør vurderes, er innslusingslønn, en midlertidig lavere lønn enn det andre arbeidstagere får. For eksempel kan en innslusingslønn være på 80 prosent av minstelønnene pr. time som er fastsatt i de tariffavtalene som er allmenngjort. Det er sannsynlig at de bransjene som har allmenngjorte tariffavtaler er de som er mest utsatt for konkurranse fra arbeidsinnvandrere, og derfor også de som er mest aktuelle for flyktninger å arbeide i.

Det bør i tillegg fastsettes som krav at det lavere lønnsnivået er midlertidig, for eksempel at det maksimalt varer i tre år, og bare kan gis når det tilbys fast ansettelse. På den måten sikrer man at innslusingslønnen er et springbrett inn i arbeidslivet og ikke bidrar til å skape en gruppe arbeidstagere med varig lavere lønn.

Alternativet til lavere lønn i en kortere periode kan være at flyktningene varig blir værende utenfor arbeidslivet. Det vil, i tillegg til å være skadelig for flyktningene selv, være problematisk for det norske arbeidslivet, særlig for lavtlønte arbeidstagere. En stor arbeidskraftreserve uten jobb vil kunne legge konstant press på lønnsvilkårene til lavtlønte, og kunne være en kilde til svart arbeid.

Et annet mulig tiltak er midlertidig lønnstilskudd. Dette har vist seg effektivt for å få andre grupper inn i arbeidslivet. Fordi det kan være vanskelig å avgrense dette til dem som har behov for det for å komme i arbeid, bør det først innføres som et forsøk.

Utdanning er viktig for å lykkes i arbeidsmarkedet. Det er i dag vanskelig for flyktninger å ta høyere utdanning i Norge, fordi det for personer fra Syria, Afghanistan, Eritrea, Somalia, Irak eller Iran kreves ett års universitetsutdanning fra hjemlandet i tillegg til fullført skolegang for å få generell studiekompetanse. Dette kravet bør endres. Det kan eksempelvis gjøres ved å innføre tester som flyktninger kan ta for å bevise at de har tilstrekkelige ferdigheter til å få generell studiekompetanse. Det bør også etableres korte utdanningsløp ved norske utdanningsinstitusjoner for personer med fagutdanninger som av praktiske grunner, som f.eks. manglende dokumentasjon, ikke kan godkjennes i Norge. For eksempel kan sykepleiere eller ingeniører gå ett år på høyskole i Norge i et eget løp for å få norsk autorisasjon, eller praksisstillinger kan brukes til å dokumentere kompetansen.

Grete Brochmann har nylig uttalt at en god integrering av flyktningene avhenger av at de får utdanning. Basert på det vi hittil vet om introduksjonsprogrammet og arbeidsdeltagelse, er det vel så viktig at flyktningene kommer raskest mulig i arbeid.

Kronikken er på trykk i Aftenposten 15.1.16. Se også notatet kronikken bygger på:

Civita-notat nr. 2 2016: Flyktninger og arbeid

Det store antallet asylsøkere som ankom Norge i 2015 og muligheten for at tilsvarende antall ankommer i 2016, gjør det viktigere enn noensinne at integreringen fungerer godt. Arbeidsdeltakelse er sentralt for å oppnå god integrering. Det er krevende å få flyktninger i arbeid, og resultatene frem til nå har ikke vært gode nok.

Dette notatet drøfter årsaker til den lave arbeidsdeltakelsen blant flyktninger og mulige tiltak for å øke sysselsettingen. Notatet ser blant annet på utformingen av introduksjonsprogrammet, hvordan utdanningsmulighetene til flyktninger kan forbedres, og målrettede tiltak som kan gi en vei inn i arbeidsmarkedet for flyktninger med dårligere forutsetninger for å lykkes.

Last ned og les notatet her: Civita-notat_02_2016

Publisert: 21. november 2023