Lønnssamarbeidet har sine begrensninger
Vi kan alle tjene på at staten trekkes inn i lønnsoppgjør, men ikke om det binder politikken og svekker økonomien. Steinar Juel i Dagens Næringsliv.
Publisert: 6. desember 2018
Trepartssamarbeid har lenge hatt en sentral plass i den norske samfunnsmodellen og er noe både partene i arbeidslivet og de fleste politiske partier slutter opp om. I et notat som i dag publiseres av Civita, ser jeg nærmere på trepartssamarbeidet, og om det har vært en suksess uansett hva som har vært samarbeidets innhold.
Samarbeid i form av kombinerte inntektsoppgjør på 1970-tallet var ingen suksess.
Trepartssamarbeidet om å få ned sykefraværet gjennom de såkalte IA-avtalene (intensjonsavtalene om inkluderende arbeidsliv) har heller ikke gitt de mål som ble satt. Tidligere ledere i LO og NHO har sagt rett ut at noe av det viktigste med IA-avtalene er at de hindrer endringer i sykelønnsordningen, både økninger i den arbeidsgiverfinansierte perioden og/eller reduksjon i ytelsene.
En styrke ved trepartssamarbeidet har likevel vært en evne til å endre formen når noe ikke har fungert, selv om det ofte har tatt tid.
Partene i trepartssamarbeidet har ulike ståsteder. Organisasjonene på arbeidstager- og arbeidsgiversiden har ansvaret for lønnsdannelsen. Arbeidstagerne er normalt i en kravposisjon, mens arbeidsgiverne normalt holder igjen. I et trepartssamarbeid kommer imidlertid også arbeidsgiverne tidvis i en kravposisjon, men da overfor myndighetene.
Myndighetene har ansvaret for den økonomiske politikken generelt, og for lover og regler knyttet til arbeidslivet og sosiale ordninger. Myndighetene har sitt mandat fra alle velgere, mens arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonene har mandater fra sine medlemmer. Trepartssamarbeidet gir hver av partene påvirkningsmulighet eller medbestemmelse på områder der de ellers ikke ville hatt det.
I utgangspunktet fremstår det derfor som tiltrekkende for alle parter, men mest for arbeidsgivernes og arbeidstagernes organisasjoner. I trepartsintensjonsavtaler legges det ikke sjeldent bindinger på myndighetenes økonomiske politikk, bindinger som kan bli hengende ved selv om målene som var satt, ikke nås.
De kombinerte inntektsoppgjørene på 1970-tallet la bindinger på skattepolitikken, og IA-avtalene nå på 2000-tallet, på utformingen av sykelønnsordningen. I «Solidaritetsalternativet» i årene etter 1992 ble det etablert en «samfunnskontrakt» der partene i arbeidslivet skulle sørge for lave nominelle lønnstillegg, og ikke forverre konkurranseevnen, mot at myndighetene skulle føre aktiv motkonjunkturpolitikk ved behov, og holde valutakursen stabil.
Jubileumsboken «Norges Bank 1816-2016» beskriver hvordan forutsetningen om stabil valutakurs i solidaritetsalternativet utover på 1990-tallet vanskeliggjorde den økonomiske styringen og forsinket overgang til inflasjonsmål for pengepolitikken. Analyser gjort på slutten av 1990-tallet reiser også tvil om solidaritetsalternativet bidro til lavere nominell lønnsvekst.
Tidligere var det en arbeidsdeling i den økonomiske politikk hvor finanspolitikken skulle sørge for høy og stabil sysselsetting, pengepolitikken for stabil valutakurs og «inntektspolitikken» for lavt nominelt forløp, det vil si lav inflasjon og lav lønnsvekst utover reallønnsveksten. Inntektspolitikken skulle være et felles ansvar mellom partene i arbeidslivet og myndighetene.
Ulike former for inntektspolitikk gjennom trepartssamarbeid ble forsøkt, men det fungerte ikke. Det er ikke så overraskende. Organisasjonene i arbeidslivet har ikke full kontroll med lønnsveksten, den bestemmes i stor grad av tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet. Den generelle økonomiske politikken er derfor avgjørende for det nominelle forløpet.
Inntektspolitikk er derfor ikke lenger et politikkbegrep.
Hva står vi så igjen med når det gjelder trepartssamarbeid innen lønnsdannelsen?
Den viktigste institusjonen vi har, er Det tekniske beregningsutvalg (TBU). Sammen med fagekspertise fra Statistisk sentralbyrå (SSB) blir partene der enige om tallgrunnlaget for lønnsoppgjørene. Hva var lønnsveksten og inflasjonen det siste året, hva er lønnsoverhenget, hvordan er det gått med konkurranseevnen og hva er antatt inflasjon det kommende året? TBU har en svært viktig rolle.
Det synes også å fungere godt når en bruker offentlige utvalg (for eksempel Holden I-III) til å forankre forståelsen av og konsekvensene av politikk- og strukturendringer, av at konkurranseevne er viktig for sysselsettingen, og til å vedlikeholde kjøreregler i lønnsoppgjørene, som frontfagsmodellen.
Ut fra de erfaringene en har med trepartssamarbeid i lønnsoppgjørene, fungerer det dårlig når samarbeidet legger bindinger på den makroøkonomiske politikken, og tillegges ansvar det ikke er i stand til fylle.
Trepartssamarbeid har imidlertid en viktig rolle i å sikre felles forståelse av sentrale sammenhenger i økonomien, sikre enighet om det tallmessige utgangspunktet for lønnsoppgjørene og enighet om kjørereglene i lønnsoppgjørene. På denne måten kan samarbeidet bidra til ryddige og minst mulig konfliktfylte lønnsoppgjør.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv tirsdag 4. desember 2018.
Relatert
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
