Generasjon Z og det rastløse velferdsmennesket
Mye skal gå galt for at ikke livsløpsinntekten blir høyere for generasjon Z enn for foreldrene deres. Og det er langt på vei opp til dem selv.
Publisert: 16. mars 2025
Som babyboomer – altså i generasjonen født 1946 -1964 – var det for meg mer fascinerende enn ventet å se NRKs «Debatten» 6. mars, som handlet om generasjon Z. De er født 1997- 2012 og er første generasjon som hele livet har levd med digitale løsninger. Visstnok skal de som arbeidstagere være mer kravstore enn andre generasjoner. Ledere må snakke til dem på en annen måte.
Det hevdes at generasjon Z legger mer vekt på balanse mellom arbeid og fritid, de tåler korrigerende tilbakemeldinger dårligere, og er mindre villige enn tidligere generasjoner til å gjøre en ekstra innsats på jobben. Representantene fra Z-generasjonen hevdet med styrke at de vil være første generasjon som får det verre enn sine foreldre.
Den måten å inndele generasjoner på som vi lærte om i «Debatten», er hentet fra USA. Det er i hvert fall kun fra amerikanske økonomer at jeg tidligere har opplevd en så systematisk bruk av generasjonsbegrepene som presentert i tv-programmet. Kjernen i den amerikanske drømmen har vært at barna, gjennom hardt arbeid, vil få det bedre enn foreldregenerasjonen. For mange i USA har det ikke vært tilfellet de siste tiårene.
Det blir imidlertid feil ukritisk å importere konklusjonen fra USA til Norge.
Ingen vet hvordan fremtiden blir. Det visste heller ikke vi babyboomere på 1960- og 70-tallet. Velstandsveksten vi opplevde ble nok sterkere enn de fleste av oss hadde ventet, ikke minst fordi risikovillige, amerikanske oljeselskaper trosset norsk ekspertise ved å lete etter olje og gass i Nordsjøen.
Reallønnsveksten har vært sterk. Det er riktig at den stagnerte i tiåret etter oljeprisfallet i 2013, men den er nå igjen positiv. Lav eller ingen produktivitetsvekst og nedgang i prisene på det vi eksporterer, sammenholdt med prisene på det vi importerer, bidro til stagnasjonen. I regjeringens Perspektivmelding, som kom i august i fjor, ventes det lavere produktivitetsvekst enn før, men høy nok til at det trolig blir en viss reallønnsvekst i kommende tiår også.
Mye skal gå galt hvis ikke inntekten som generasjon Z får over sitt livsløp, blir høyere enn den deres foreldre får.
Det er riktig at boligprisene har økt mye i forhold til inntektene. Det bidrar til høy gjeldsgrad, og at en stor andel av husholdningenes inntekter går til rentebetalinger. Rentebelastningen er likevel, slik Norges Bank beskriver det i rapporten om finansiell stabilitet fra november 2024, fortsatt lavere enn på slutten av 1980-tallet. Den ventes også å falle fremover. I rapporten er det også en figur som viser hvordan det Norges Bank kaller husholdningenes frie inntekter, sank noe i 2023 sammenlignet med årene før.
Med frie inntekter menes det husholdningene sitter igjen med etter å ha betalt nødvendighetsforbruk som bolig, mat, strøm og annet. Nedgangen i de frie inntektene i 2023 skyldtes særlig høyere renter og matvarepriser.
Trolig økte husholdningenes frie inntekter noe igjen i 2024, som følge av god vekst i disponibel realinntekt.
Generasjon Z vil ganske sikkert, som andre generasjoner, oppleve perioder med nedgang i realinntekt, med renter som svinger opp og ned, og boligpriser som varierer. Ikke i noe annet land kommer unge så tidlig inn som eiere i boligmarkedet som i Norge.
Perioder med oppsigelser og arbeidsledighet vil Z-generasjonen ganske sikkert også oppleve. De vil måtte jobbe lenger enn oss babyboomere for å få pensjon på samme nivå, men de vil også leve tilsvarende lenger. En del arbeidstagere i privat sektor er imidlertid kloke, hvis de også sparer noe selv til pensjonisttiden.
Spørsmålet om balanse mellom fritid og arbeid er langt fra ny. NRK «Debatten» om generasjon Z minnet meg om boken «Den rastlösa välfärdsmänniskan: tidsbrist i överflöd» som jeg leste som student på 1970-tallet. Boken ble skrevet i 1969 av den svenske økonomiprofessoren og politikeren fra Moderaterna, Staffan Burenstam Linder. Linders hovedpoeng var at forbruk tar tid. Etter hvert som den materielle velstanden øker, har vi behov for mer fritid, slik at vi kan ha tid til det forbruket som vårt inntektsnivå gjør oss i stand til å ha.
Det er derfor ikke overraskende at spørsmålet om balanse mellom fritid og arbeid opptar generasjon Z, generasjonen med den høyeste materielle levestandarden i historien. Foretrekker de mer fritid, vil deres materielle levestandard bli lavere. Dette er avveininger den enkelte må gjøre ut fra hva de mener vil gi god balanse i livet.
Om generasjon Z får det materielt bedre eller verre enn sine foreldre, er i stor grad opp til dem selv. Det gjelder både gjennom de valg de som enkeltpersoner gjør, og gjennom de politiske valg de som gruppe foretar.
Forventer de at deres materielle levestandard vil være upåvirket av at de velger mer fritid, blir de nok skuffet.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 14.3.2025.
Relatert
Overtidsdebatten: EU-domstolens konklusjon virker mangelfull
Høringssvar fra Hege Moen og Mathilde Fasting
VelferdsstatenInnvandring og integreringArbeid og sysselsetting
Et forsvar for dem som jobber heltid
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
