Arbeidsliv

Frihet på søndag

Prinsipiell tenkning om frihet er viktig. Men et knippe absurde åpningstidsregler fortjener ikke å bli opphøyet til et prinsipp, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 9. februar 2018

Søndag 4. februar hadde jeg en artikkel i Aftenposten om søndagshandel. I en artikkel i Adresseavisen 6. februar kommenterer Snorre Valen (SV) min artikkel. Hans poeng er at ingen mennesker er helt frie, og at friheten er ulikt fordelt. Han er motstander av å endre reglene for søndagshandel, fordi det bare gir sånne som meg økt valgfrihet, mens de som jobber i butikk får mindre frihet.

Snorre Valen har selvsagt rett i at ingen mennesker er helt frie. Det er en illusjon. For å sitere min kollega og filosof Lars Fr. Svendsen: «All frihet i virkelighetens verden er begrenset, men grensene for frihet er av ulik art. Noen grenser er satt av naturlovene, og lar seg ikke endre. Noen grenser er menneskeskapte og foranderlige, og av disse er noen legitime, mens andre ikke er det. Noen grenser er høyst individuelle, mens andre er skapt i eller av samfunnet. En stor del av det å få et reflektert forhold til frihet, består nettopp i å tenke over disse grensene, hvilke grenser som bør forsvares og hvilke som bør bekjempes.»

Jeg er sikker på at både Valen og jeg gjør oss slike refleksjoner, selv om vi av og til kommer til ulike konklusjoner. Her er mine argumenter for at regjeringen og Stortinget bør vurdere de forslagene som er fremmet i NOU 2017:17 På en søndag? og lytte til den høringsprosessen som nå er i gang:

Alle våre naboland har gjennomført en full liberalisering av søndagshandelen, og det ser ut til å fungere godt.

I Norge er det ikke aktuelt med en full liberalisering. Men dagens regelverk er ikke godt, blant annet fordi det er konkurransevridende og fører til åpenbare lovbrudd. Et stort flertall i utvalget mener også at reglene må endres, «dersom skjermingen av søndagen skal stå ved lag». Endringene innebærer både en liberalisering og en innstramning.

Dagens regelverk er også fullt av merkelige unntak. I dag er ca. 600 dagligvarebutikker og et ukjent antall bensinstasjoner, netthandlere, store hagesentre og små kiosker åpne på søndag, mens absolutt alt kan være åpent i nesten 160 av landets kommuner og i praksis i mange strøk i de store byene. Hvorfor alt dette skal være tillatt, mens det skal være forbudt for en liten bokhandel å holde åpent søndag ettermiddag, er vanskelig å forstå. Det er også vanskelig å forstå at bokhandelen kan være åpen i én kommune, mens det er forbudt i nabokommunen.

Utvalget har kommet til at mer liberale åpningstidsregler på søndager i liten grad vil ha konsekvenser for sysselsetting, økonomisk vekst, priser, folkehelse og frivillig innsats. Men utvalget regner med at flere må være på jobb på søndager, og at flere må jobbe deltid i butikkene. Spørsmålet er dermed om dette er mennesker som må arbeide mot sitt ønske, eller om det er et urimelig inngrep i disse menneskenes frihet? Jeg tror ikke det. Ca. 600.000 mennesker arbeider allerede på søndag, regelmessig eller av og til, ifølge SSB. I en undersøkelse gjennomført av SIFO i 2015, svarte 35 prosent at de arbeider på søndag. I YS’ arbeidslivsbarometer for 2017, svarte vel 41 prosent at de arbeider noen ganger, ofte eller alltid på søndager i løpet av en måned. Dette er altså ikke en liten gruppe.

Den største «søndagsbransjen» er helse- og omsorgssektoren. Innen varehandel var det i 2016 17.000 personer som regelmessig arbeidet på søndager og 34.000 som av og til arbeidet på søndager. Denne gruppen er altså en forholdsvis liten gruppe (åtte prosent) i forhold til alle som arbeider søndag.

Hvor mange flere som vil måtte jobbe i varehandelen på søndag med det forslaget utvalget har fremmet, er vanskelig å si – men det finnes i hvert fall argumenter som taler for at dette kan skje frivillig: Noen ønsker å jobbe på søndag mot å ha fri andre dager. Studenter ønsker ofte deltidsarbeid, også på søndag. Noen vil arbeide på søndag, fordi det er bedre betalt. I tillegg vet vi at ansatte i varehandelen er en ung arbeidstakergruppe, og at unge arbeidstakere er mer fleksible enn eldre. De ønsker ikke sjelden å arbeide når andre har fri mot å ha fri når andre arbeider.

Prinsipiell tenkning om frihet er viktig. Men et knippe absurde åpningstidsregler fortjener ikke å bli opphøyet til et prinsipp.

Artikkelen er publisert i Adresseavisen 8.2.18.

Relatert

Lars Kolbeinstveit

Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn

Offentlig sektor bør lære av frontfaget og bli mer produktivt. Det kan gi grunnlag for Klaus Mohns prisverdige mål om økt lønn i velferdssektoren.  

Økonomisk politikkOffentlige utgifterArbeid og sysselsetting

Lars Fr. H. Svendsen

Fri oss fra fritiden

Vi nordmenn har mye fritid. Fryktelig mye fritid.

ArbeidslivPolitikk og samfunnArbeid og sysselsetting

Jan Erik Grindheim

Hvor ble det av nordmannen?

Uten arbeidsinnvandring hadde norsk økonomi antagelig kollapset. Hvor ble det av nordmannen, spør Jan Erik Grindheim.

Innvandring og integreringArbeid og sysselsetting

Skjalg Stokke Hougen

På tide å kutte i sykelønnen

Den norske sykelønnsordningen gjør mer skade enn den hjelper, slik den er nå. En ny, borgerlig regjering må gjøre noe med den.

VelferdsstatenVelferdsstatens bærekraftArbeid og sysselsetting

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Stadig færre ungdommer har sommerjobb. Hvorfor? Hva kan gjøres?

Det er behov for en mer aktiv politikk for å gi flere unge tidlig arbeidserfaring.

ArbeidslivArbeid og sysselsetting

Steinar Juel

Lønnsoppgjørene må bidra til å skaffe arbeidskraft

«Skjulte lønnstillegg» som ekstra ansiennitetstillegg, oppstartsbonus og ansettelse i vikarbyråer brukes for å skaffe folk til helse og omsorg.

Økonomi og velferdArbeid og sysselsetting