Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
Meld deg på nyhetsbrevet
velferd, gamlehjem, pleie
iStockphoto.com
Arbeidsliv

Streikeretten i det offentlige bør begrenses

I offentlig sektor er det lite å tape, både for dem som streiker og for virksomheten. Borgerne og skattebetalerne derimot, taper på alle fronter. Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 1. november 2016

I offentlig sektor er det lite å tape, både for dem som streiker og for virksomheten. Borgerne og skattebetalerne derimot, taper på alle fronter.

Norge er, paradoksalt nok, på pallplass både når det gjelder streik og sykefravær. Vi er blant de friskeste befolkningene i verden, men har et større helserelatert fravær enn noe annet sammenlignbart land. Og: Vi har verdens mest harmoniske arbeidsliv, men har likevel flere streikedager enn de fleste andre land.

Hva kommer det av?

Trepartssamarbeidet mellom arbeidstagere, arbeidsgivere og myndighetene er en viktig del av den norske varianten av den nordiske modellen.

Fred og samarbeid

Samarbeidet vokste frem som det institusjonaliserte uttrykket for den såkalte Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet. Noen kaller denne avtalen for «arbeidslivets grunnlov».

Den kom i 1935, etter flere år med ville tilstander i norsk arbeidsliv, og den var initiert av Venstre-mannen Paal Berg. Mens enkelte, både på høyre- og venstresiden, foretrakk fortsatt konfrontasjon og klassekamp, ønsket Paal Berg fred og samarbeid i arbeidslivet.

Hovedavtalen er blitt fornyet mange ganger og gjelder den dag i dag. Den hindrer ingen i å streike, men den oppstiller krav og kriterier for når og på hvilken måte en streik er lovlig og legitim.

Vanskeligere å forstå hva som er temaet for en konflikt

Streik og lockout er virkemidler som partene i arbeidslivet kan bruke når forhandlinger ikke fører frem.

Men mens forhandlingstemaene i tidligere tider var lett forståelige krav om lønn og arbeidsvilkår, er det blitt stadig vanskeligere å forstå hva som er temaet for en konflikt.

Jeg tror ikke det er mange som, helt presist, kan fortelle hvorfor sykehuslegene og lokomotivførerne har streiket så lenge i høst.

Norge er et av verdens rikeste, likeste, frieste og tryggeste land. Arbeidslivet er trygt, vi har kort arbeidstid, en sjenerøs sykelønnsordning, høy grad av medvirkning, medbestemmelse og samarbeid på arbeidsplassen, høyt lønnsnivå, små lønnsforskjeller og flate strukturer. Alt skulle tilsi at behovet for å streike ikke er så stort.

Men slik er det ikke.

Norge på streikepallen

Ifølge en oversikt Fafo har laget, inntar Norge tredjeplassen blant de vesteuropeiske landene når man måler antall tapte arbeidsdager som følge av arbeidskonflikter i perioden 2008–2013.

Hovedgrunnen er mange og omfattende streiker i offentlig sektor.

Arbeidstagerne streiker ikke nødvendigvis fordi de er misfornøyd med lønn. Når det nå streikes i offentlig sektor, eller i et offentlig regulert og finansiert monopol som NSB, dreier det seg vel så ofte om politiske markeringer og om maktkamper mellom de tre partene:

  • Hvem skal ha makten, for ikke å si vetomakten, når det for eksempel gjelder turnusordninger eller kompetansekrav i vedkommende yrke?
  • Hva skal stå i tariffavtalene?
  • Og hva skal myndighetene bestemme?

De eneste som rammes er tredjepart.

Problemet med streiker i offentlig sektor eller offentlig finansierte monopoler er at de virker helt annerledes enn man opprinnelig tenkte seg at streiker skulle virke.

Privat sektor:

Streik i privat sektor er et virkemiddel i kampen om fordelingen av verdiskapingen eller overskuddet i bedriften. En streik i offentlig sektor, derimot, er en kamp om fordeling av fellesskapets ressurser.

Og virkningen er også helt forskjellig: Når det streikes i privat sektor, i en vanlig bedrift, går streiken utover eierne og arbeidsgiverne, fordi bedriften taper penger for hver dag som går. Men den går også utover de streikende selv, fordi det blir stadig mindre å fordele jo mindre overskuddet blir. I verste fall vil en streik ramme alle hardt og brutalt, fordi bedriften går konkurs. Dette legger et press på begge parter om å komme tilbake til forhandlingsbordet, bli enige og avslutte streiken.

Offentlig sektor:

I offentlig sektor virker en streik helt annerledes. Den offentlige virksomheten taper kanskje anseelse, men den taper ikke penger, siden den ikke selger noen tjenester eller forventes å gå med overskudd.

En streik i offentlig sektor kan tvert om lede til at virksomheten tjener penger, fordi den slipper å betale lønn. At den ikke får utført de oppgavene den er satt til å utføre – som å behandle pasienter, undervise elever eller frakte passasjerer – er synd, men det er ingenting som truer virksomhetens eksistens eller leder til konkurs.

De eneste som rammes når det er streik i offentlig sektor, er tredjepart – altså pasienter, passasjerer, elever og studenter.

I offentlig sektor er det lite å tape, både for dem som streiker og for virksomheten. Borgerne og skattebetalerne, derimot, taper på alle fronter: De får ikke de tjenestene de har krav på, de kommer seg kanskje ikke på arbeid og de får ekstra utgifter.

Undersøkelser viser at fagforeninger i offentlig sektor som regel oppnår lite med streiker som langt på vei er politiske. Likevel kan man kanskje si at de oppnår noe, nemlig å monopolisere en del spørsmål som egentlig tilhører den politiske sfære og som alle borgere burde kunne ta stilling til.

Foreslår begrenset streikerett

Mange streiker i offentlig sektor varer, etter min oppfatning, altfor lenge og går i urimelig grad utover uskyldig tredjepart, nemlig borgerne, som bør ha krav på å få de tjenestene de er blitt lovet og som de har betalt for.

Streikene er nærmest risikofrie for partene som er i konflikt, mens de som taper ikke har noe med konflikten å gjøre og heller ikke blir hørt.

Mine kolleger i Civita, Morten Kinander og Bård Larsen, har foreslått at streikeretten i offentlige virksomheter, og i private virksomheter som ligner ved at de lever av offentlige pengestrømmer, begrenses.

Samsvar mellom formål og virkning

De foreslår at det innføres et krav om proporsjonalitet mellom formålet med streiken og den virkningen den har. Eller sagt med andre ord: Den ulempe og skade som streiken påfører uskyldig tredjepart må stå i et rimelig forhold til det som er formålet med streiken. Slike bestemmelser finnes i andre land, og det bør også vurderes i Norge.

Det er all grunn til å respektere både leger, lokomotivførere og andre arbeidstagere for at de kjemper for sine interesser. Men de kjemper for sine interesser og ikke alles interesser, og dermed bør de heller ikke kunne ramme så mange så lenge på en så urimelig måte som de ofte gjør.

Innlegget var publisert i Aftenposten mandag 31. oktober 2016.

Les også Civita-notatet fra 2014: Streikevåpenet i offentlig sektor

Publisert: 5. april 2022
Aftenposten Offentlig sektor Streik
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Theodor Barndon Helland

Arbeiderpartiets nære forhold til LO kan igjen bli et problem

Det er ikke utenkelig at interessentene som skal bidra til å utforme politikk, vil forsøke å trekke politikken i retning av egne interesser.
DemokratiInstitusjoner og forvaltningArbeidsliv
Mathilde FastingHege Moen

Aktivitetskrav eller tillit i NAV?

Vi trenger ikke enda flere byråkrater som skal sørge for at mottakerne oppfyller aktivitetsplikt på midlertidige ytelser.
VelferdsstatenTrygder og pensjonerArbeid og sysselsetting
unge i arbeid
Kristin Clemet

En gyllen mulighet til å få flere unge i arbeid

I en lederartikkel 16. februar skriver Bjørgulv Braanen at vi nå har en gyllen sjanse til å få flere inn i arbeidslivet, siden det mange steder er eller vil bli mangel på arbeidskraft. 
ØkonomiArbeid og sysselsetting
Lommebok med norske sedler/penger
Kristin Clemet

It’s the economy, stupid!

Nå kan vi stå ved et vendepunkt, som fører til at folk igjen blir mer opptatt av egen økonomi. Da blir de antagelig også mer opptatt av hva skattepengene brukes til og om de brukes fornuftig.
Økonomisk politikkPolitikk og samfunnOffentlige utgifter
Batteri til elektrisk bil
Steinar Juel

Skal vi satse på batterifabrikker eller helse og omsorg?

Statlig initierte og subsidierte industriprosjekter vil øke presset i både arbeidsmarkedet og kraftmarkedet.
ØkonomiArbeid og sysselsetting
Mathilde Fasting

Hva må gjøres i helsevesenet?

Vi har et godt helsevesen, men det er dyrt. Vi bruker mer penger på helse enn noe EU-land. Fremover må vi diskutere hvordan vi kan opprettholde kvaliteten med en bedre organisering av de menneskene som arbeider i helse- og omsorgssektoren.
ArbeidslivVelferdsstatenOffentlige utgifterØkonomi

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
civita@civita.no
Civita logo