Arbeidsliv

Streik i offentlig sektor er uforsvarlig

I motsetning til streik i privat sektor rammer streik i offentlig sektor stort sett tredjeparter. I tillegg har de nesten utelukkende i oppgave å markere organisasjonenes berettigelse og å lufte misnøye. Kort sagt, streik i offentlig sektor ser ut til å være noe man gjør for å vise seg, på bekostning av vanlige folk som ikke har noe med konflikten å gjøre. Er det greit? Morten Kinander skriver i Aftenposten.

Morten Kinander

Publisert: 23. mai 2014

Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita.

Vi er inne i det som til tider blir kalt Vårens vakreste eventyr, nemlig lønnsoppgjøret og tiden for streik.

I motsetning til streik i privat sektor rammer streik i offentlig sektor stort sett tredjeparter. I tillegg har de nesten utelukkende i oppgave å markere organisasjonenes berettigelse og å lufte misnøye. Kort sagt, streik i offentlig sektor ser ut til å være noe man gjør for å vise seg, på bekostning av vanlige folk som ikke har noe med konflikten å gjøre. Er det greit?

I privat sektor forhandler man om fordelingen av virksomhetens overskudd. Det er altså snakk om en interessekamp mellom to parter om å fordele utbyttet av den innsatsen som bedriftens medlemmer og eiere har nedlagt. Siden en langvarig streik i en privat bedrift medfører risiko både for avkastningen for eierne og for arbeidsplassene, tilsier dette at begge parter vil måtte disiplinere seg. En steil holdning kan i verste fall føre til konkurs og i hvert fall til at det overskuddet man krangler om, forsvinner. Og mens streik er et kampmiddel for arbeidstagerne, er lockout det samme for arbeidsgiverne. I sin rene form er altså streik i privat sektor en helt legitim og naturlig aktivitet mellom to parter.

Men de samme forutsetningene gjelder ikke for offentlig sektor. For det første er det ikke noe overskudd å krangle om. Når staten tilrettelegger for utdanning, helse, sikkerhet etc., er ikke det noe staten gjør for å tjene penger. Følgelig er det heller ingen inntjenings- og avkastningsvurdering som ligger til grunn for lønnsfastsettelsen. Parallellen til privat sektor svikter altså allerede her.

For det andre risikerer ikke de ansatte i offentlig sektor noen ting ved å streike. Deres arbeidsplasser vil nær sagt aldri være truet, nettopp fordi staten har en forpliktelse til å sørge for at tjenestene leveres. Skolene kan vanskelig flyttes utenlands. Ironisk nok tjener kommunen på at for eksempel barnehageansatte streiker, fordi de slipper å betale lønn til de ansatte, mens foreldre må være hjemme og passe barna.

For det tredje, og viktigst, går streiker i offentlig sektor direkte og nesten utelukkende ut over tredjeparter som ikke er en del av konflikten i det hele tatt. Staten har ikke noe ansvar når sykehjemsansatte streiker, og staten mister ikke sin evne til å drive helsetjenestene videre når streiken er over. Men pasientene blir skadelidende.

Det er heller ikke stat og kommune som går glipp av vitnemål eller undervisning når lærerne og universitetsansatte streiker. Det er elevene. Hverken pasienter eller elever er imidlertid en del av konflikten mellom ansatte i stat og kommune og deres arbeidsgivere. Selv om også tredjeparter berøres av streik i privat sektor, er det en alvorlig forskjell mellom det ikke å få kjøpt smør i butikken og det ikke å få tatt eksamen, motta helsehjelp eller undervisning.

Enda mer alvorlig blir dette når vi ser på hva slags suksess streik i det offentlige har for arbeidstagerne. Nesten ingen streiker i offentlig sektor ender med at de ansatte får særlig bedre lønn. Det er i høyden en liten promille som staten innvilger i lønnsøkning, mest for syns skyld, slik at partene kan gå fra forhandlingsbordet og si at de har gitt og fått noe.

Allikevel går altså offentlige fagorganisasjoner til streik i stor stil. Det kan synes som om poenget med å streike i det offentlige ikke er en kamp om høyere lønn, men en kamp om anerkjennelse, både for den innsatsen som gjøres og for selve eksistensen av fagforeningen. Det er jo det fagforeninger gjør; de fremmer krav, og de truer med å streike når de ikke får gjennomslag. Å la være å streike vil derfor muligens oppfattes som at man ikke trenger fagforeningene.

Kanskje handler streik i det offentlige vel så mye om organisasjonenes behov for å vise at de gjør noe for sine medlemmer. Dette gjør de også helt risikofritt.

Det risikofrie elementet ved streik i det offentlige forsterkes ved at streiker heller ikke har særlig betydning for streikekassen. Streik skjer som regel i mai/juni, hvor påfølgende utbetaling ikke er ordinær lønn, men feriepenger. Siden det er bestemt at feriepengeutbetalinger går uansett om det er streik eller ikke, får ikke en streik i denne perioden noen konsekvenser for økonomien til de streikende eller deres organisasjoners streikekasser. Slik sett blir en streik i offentlig sektor en ekstra betalt ferie, som går ut over noen andre. Det er på tide å spørre om dette er rettferdig.

I norsk rett – i motsetning til fransk, tysk, nederlandsk og dansk rett – er det ingen krav om at det må være et rimelig forhold mellom de kampmidlene som arbeidstagerorganisasjonene tar i bruk og det formålet de søker å oppnå eller, realistisk sett, kan oppnå. De streikende kan altså lamme et sykehjem i forholdsvis lang tid, utelukkende for å markere misnøye og uten realistiske forhåpninger om lønnsøkning. Spørsmålet er om ikke det bør innføres et krav om forholdsmessighet også i norsk rett for denne sektoren, slik at streiker raskere blir ulovlige når de rammer uskyldige tredjeparter. Det er urimelig å bruke tredjeparter som gisler og påføre disse en byrde for å oppnå ingenting.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 23.5.14. Se også Civita-notatet av Bård Larsen og Morten Kinander, som kronikken bygger på:

Relatert

Theodor Barndon Helland

Arbeiderpartiets nære forhold til LO kan igjen bli et problem

Det er ikke utenkelig at interessentene som skal bidra til å utforme politikk, vil forsøke å trekke politikken i retning av egne interesser.

DemokratiInstitusjoner og forvaltningArbeidsliv

Mathilde FastingHege Moen

Aktivitetskrav eller tillit i NAV?

Vi trenger ikke enda flere byråkrater som skal sørge for at mottakerne oppfyller aktivitetsplikt på midlertidige ytelser.

VelferdsstatenTrygder og pensjonerArbeid og sysselsetting

Kristin Clemet

En gyllen mulighet til å få flere unge i arbeid

I en lederartikkel 16. februar skriver Bjørgulv Braanen at vi nå har en gyllen sjanse til å få flere inn i arbeidslivet, siden det mange steder er eller vil bli mangel på arbeidskraft. 

ØkonomiArbeid og sysselsetting

Kristin Clemet

It’s the economy, stupid!

Nå kan vi stå ved et vendepunkt, som fører til at folk igjen blir mer opptatt av egen økonomi. Da blir de antagelig også mer opptatt av hva skattepengene brukes til og om de brukes fornuftig.

Økonomisk politikkPolitikk og samfunnOffentlige utgifter

Steinar Juel

Skal vi satse på batterifabrikker eller helse og omsorg?

Statlig initierte og subsidierte industriprosjekter vil øke presset i både arbeidsmarkedet og kraftmarkedet.

ØkonomiArbeid og sysselsetting

Mathilde Fasting

Hva må gjøres i helsevesenet?

Vi har et godt helsevesen, men det er dyrt. Vi bruker mer penger på helse enn noe EU-land. Fremover må vi diskutere hvordan vi kan opprettholde kvaliteten med en bedre organisering av de menneskene som arbeider i helse- og omsorgssektoren.

ArbeidslivVelferdsstatenOffentlige utgifterØkonomi