Nye diskusjoner og ”ryddige” løsninger i arbeidslivspolitikken
Forslaget om en moderat endring av reglene om midlertidige ansettelser er langt fra noe eksempel på brutal høyrepolitikk. Det er tvert imot en reform som er bra for omtrent alle parter. Men regjeringen kan likevel komme til å tape debatten hvis den fortsetter å la hensynet til en ”ryddig prosess” gå foran en troverdig og helhjertet argumentasjon for reform, skriver Torstein Ulserød i VG.
Publisert: 17. mars 2014
Av Torstein Ulserød, jurist i Civita
Sveinung Rotevatn, stortingsrepresentant for Venstre, kritiserte i VG 26.2 regjeringen for manglende gjennomføringskraft i arbeidslivspolitikken. Regjeringen har ikke gjort noe på 130 dager, i følge Rotevatn. Han har rett i at regjeringen så langt har gjort mindre enn man kunne forvente med arbeidslivspolitikken.
Ett av få områder der Sundvolden-erklæringen, Høyre-FrP-regjeringens plattform, lover helt konkrete reformer, er nettopp innen arbeidslivsfeltet. Et av de klareste punktene i plattformen handler om midlertidige ansettelser: ”Regjeringen vil (..) utvide adgangen til bruk av midlertidige ansettelser slik at reglene i privat sektor blir mer like reglene i staten”. Dette er et ”såpass konkret punkt i regjeringserklæringen, at jeg trenger ikke noe utvalg til å se på det”, har arbeidsminister Robert Eriksson uttalt. Men regjeringen har visst likevel god tid: “Dette skal vi gjøre på en ryddig måte, ved å ta både partene i arbeidslivet og samarbeidspartiene i Stortinget med på diskusjonen”, sa Eriksson til VG. Hva som nå skal diskuteres er ikke helt enkelt å forstå. Regjeringen har bestemt hva den vil gjøre, og har klart flertall for å gjøre det, siden både Venstre og KrF støtter forslaget om å endre arbeidsmiljøloven på dette punktet.
Mer alvorlig enn at gjennomføringstempoet er nedprioritert til fordel for ”ryddighet”, er det at regjeringen allerede ser ut til å ha havnet på defensiven i den offentlige debatten om arbeidslivspolitikken. Det kan se ut som det er i ferd med å gå slik det pleier å gå når høyresiden i Norge en gang i blant skal prøve seg på litt høyrepolitikk: Man har tilsynelatende så liten tro på egne argumenter at man knapt nevner dem offentlig. Arbeidsministerens argumentasjon for utvidet adgang til midlertidige ansettelser illustrerer problemet. Begrunnelsen for å gjøre det lettere å ansette midlertidig er nå redusert til noen kryptiske formuleringer om ”oppmyking” og ”inkludering”. Og når arbeidsministeren sier noe konkret om behovene for reform, er det knapt snakk om noe annet enn hensynet til innvandrere og funksjonshemmede.
Kan hende er det umulig å vinne en politisk debatt i Norge på noen annen måte enn å late som om politikk kun handler om å gjøre livet bedre for en eller annen vanskeligstilt gruppe. Men jeg tror ikke det er slik. Det som imidlertid er klart, er at når en borgerlig regjering argumenterer som om vi holder oss med et arbeidsliv nærmest utelukkende av hensyn til innvandrere i rullestol, skal det mye til for å fremstå som troverdig. Venstresiden kan da, og det med en viss rett, beskylde regjeringen for at den forsøker å skjule den egentlige begrunnelsen for reformen og i stedet ”skyver svake grupper foran seg”.
Det er et godt argument for å endre bestemmelsen om midlertidige ansettelser at det vil gjøre terskelen inn i arbeidslivet lavere. Det vil gjøre det lettere å få en fot innenfor arbeidslivet for alle som av en eller annen grunn ikke er blant de aller mest attraktive på arbeidsmarkedet. Det gjelder mennesker med for eksempel en funksjonshemning, dårlige norskkunnskaper, huller i CV’en, eller unge mennesker uten jobberfaring. Men det fins flere grunner til å gjøre noe med reglene for midlertidige ansettelser, og det er ingen grunn til å skamme seg over dem.
Et av de mest åpenbare argumentene for litt mer fleksibilitet, er at arbeidsgiverne har behov for dette. Og særlig gjelder det politikerfavorittene gründerbedrifter og små- og mellomstore bedrifter. Man skulle tro at dette var det første argumentet vi hørte fra en borgerlig regjering. Med det sterke stillingsvernet vi har, er det en stor økonomisk risiko forbundet med å ansette noen i en fast stilling, ikke minst for en bedrift i oppstartsfasen eller en liten bedrift med små marginer og usikker oppdragsmengde.
Arbeidsgiverne har med dagens regler en relativt snever adgang til midlertidige ansettelser. Med unntak for vikarer, er adgangen i hovedsak begrenset til arbeidsoppgaver av midlertidig karakter som ”adskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten” (arbeidsmiljøloven § 14-9). En generell adgang til å ansette noen i en midlertidig stilling en viss periode, finnes ikke. Det var en slik generell adgang til midlertidige ansettelser for en periode inntil 12 måneder Bondevik II-regjeringen vedtok helt på tampen av sin regjeringsperiode, men lovendringen trådte aldri kraft, da Stoltenberg II-regjeringen reverserte den umiddelbart etter å ha fått makten. Det er en tilsvarende adgang til midlertidige ansettelser det nå er snakk om å innføre.
Det finnes også et solidaritetsargument for en ”oppmyking” av loven: Når regelverket er såpass restriktivt som det er, blir ofte alternativet at bedrifter lar være å ansette noen i det hele tatt, og heller pålegger/åpner for at de ansatte man allerede har jobber overtid. Reglene fører altså til at de som allerede er innenfor arbeidslivet får mulighet til å tjene mer penger, mens mange av dem som står utenfor, forblir utenfor.
Reglene for midlertidig ansettelse i arbeidsmiljøloven er altså dårlige både fordi de gir for liten fleksibilitet for bedriftene, og fordi de trolig forsterker skillet mellom de som er innenfor og de som er utenfor arbeidslivet. I tillegg fins det gode lovtekniske grunner til å ”myke opp” reglene i arbeidsmiljøloven. ”Lovtekniske grunner” er jusspråk for det Jan Tore Sanner kaller forenkling. Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven om at midlertidige ansettelser er tillatt ”når arbeidets karakter tilsier det” er en type bestemmelse som skaper behov for advokatbistand for å finne ut hva som er lovlig, med all den ressursbruk det medfører for private parter.
Forslaget om en moderat endring av reglene om midlertidige ansettelser er langt fra noe eksempel på brutal høyrepolitikk (hvis noe slikt i det hele tatt finnes i Sundvolden-erklæringen). Det er tvert imot en reform som er bra for omtrent alle parter. Men regjeringen kan likevel komme til å tape debatten hvis den fortsetter å la hensynet til en ”ryddig prosess” gå foran en troverdig og helhjertet argumentasjon for reform.
Innlegget er på trykk i VG 17.3.14.
Relatert
Sykelønnsdebatt på høyresiden
Rødts kamp mot «Forskjells-Norge» mangler troverdighet
Vi er på vei inn i alderdommens tidsalder
Arbeiderpartiets nære forhold til LO kan igjen bli et problem
Aktivitetskrav eller tillit i NAV?
