Arbeidsliv

Hva med tjenestemannsloven?

Dersom regjeringens forslag blir vedtatt, vil dagens uforståelige forskjellsbehandling av ansatte i staten og ansatte i resten av arbeidslivet opprettholdes, og til dels forsterkes. Vi vil da få den paradoksale situasjonen at terskelen inn i arbeidslivet, særlig for ressurssvake grupper, trolig blir lavere i privat og kommunal sektor enn i staten, skriver Mathilde Fasting og Torstein Ulserød i Dagbladet.

Mathilde Fasting

Torstein Ulserød

Publisert: 2. juli 2014

Av Mathilde Fasting og Torstein Ulserød, Civita.

Regjeringen har nylig sendt forslag til endringer i arbeidsmiljøloven på høring.

De voldsomme reaksjonene fra venstresiden, og særlig LO, kan skape inntrykk av at vi står overfor en dramatisk omlegging av hele arbeidslivspolitikken. Det er langt fra tilfellet. Endringene er svært moderate, og det er mer relevant å kritisere regjeringen for at den ikke har gått inn for mer omfattende endringer.

De foreslåtte endringene i lovgivningen gjelder nemlig kun arbeidsmiljøloven.

Det hadde vært interessant om arbeidsministeren kunne gi en prinsipiell begrunnelse for valget om ikke å røre tjenestemannsloven, som gjelder for ansatte i staten. Det er ikke lett å se gode grunner til at det i dag skal gjelde egne regler for en relativt liten gruppe offentlig ansatte, først og fremst de som jobber i sentralforvaltningen, med blant annet et mye sterkere stillingsvern enn i arbeidslivet forøvrig. At «det som gjelder den statlige arbeidsgiverpolitikken ligger under andre og flere departementer», slik Høyres Arve Kambe uttalte til Aftenposten, er ingen begrunnelse for ikke å vurdere tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven samlet, det er snarere en illustrasjon på problemet med dagens regelverk.

Det mest omstridte forslaget regjeringen nå fremmer til endring av arbeidsmiljøloven, gjelder reglene for midlertidige ansettelser. Forslaget går ut på å innføre en generell adgang til midlertidige ansettelser en viss periode (9 eller 12 måneder), noe som ikke finnes i dag.

Samtidig som regjeringen nå vil gjøre adgangen til å ansette noen i en midlertidig stilling lettere, vurderes det å stramme inn i «andre enden». Regjeringen åpner blant annet for å korte ned på den maksimale perioden man kan være midlertidig ansatt. I dag får man etter arbeidsmiljøloven krav på fast stilling først etter fire års sammenhengende midlertidig ansettelse.

Samlet sett er dette et godt forslag som ivaretar de sentrale hensynene, både til arbeidsgiver og arbeidstaker, på en bedre måte enn i dag.

Det er selvsagt bra for arbeidsgivere, dersom det blir litt lettere å ansette noen midlertidig, og det er bra for alle de som står utenfor arbeidslivet, at terskelen inn gjøres litt lavere. Samtidig er det viktig å hindre at vi får et arbeidsliv der det normale er at folk går årevis på midlertidige kontrakter.

Men det sentrale virkemiddelet for å verne arbeidstakere mot at arbeidsgivere misbruker adgangen til å inngå midlertidige avtaler, er ikke å forhindre at folk blir midlertidig ansatt. Det sentrale er at det eksisterer en maksimal lengde for slike kontrakter.

Men nettopp i lys av de endringene som nå foreslås i arbeidsmiljøloven for midlertidig ansettelse, virker det merkelig at man beholder de særegne reglene i tjenestemannsloven.

I tjenestemannsloven er vilkåret for å kunne ansette midlertidig at det gjelder et «bestemt oppdrag». Dette gir en videre adgang til midlertidige ansettelser enn dagens bestemmelse i arbeidsmiljøloven om at midlertidig ansettelse er lov «når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten». Etter tjenestemannsloven eksisterer det i prinsippet heller ingen maksimal grense for hvor lenge man kan være midlertidig ansatt, selv om det i praksis gjerne er fire år som gjelder.

Og adgangen til midIertidige ansettelser i staten brukes. I 2012 var andelen midlertidig ansatte i Norge ni prosent. I statlig sektor var tallet dobbelt så høyt. På universiteter og høyskoler var andelen hele 40 prosent (2011).

Det er et paradoks at et så liberalt regime for midlertidige ansettelser i staten alltid har blitt akseptert av dem som nå hevder at et totalt sett mindre liberalt regime i resten av arbeidslivet er «et frontalangrep på fagbevegelsen», og at slike ansettelsesforhold i seg selv nærmest er i strid med «den norske modellen».

Dersom regjeringens forslag blir vedtatt, vil dagens uforståelige forskjellsbehandling av ansatte i staten og ansatte i resten av arbeidslivet opprettholdes, og til dels forsterkes. Vi vil da få den paradoksale situasjonen at terskelen inn i arbeidslivet, særlig for ressurssvake grupper, trolig blir lavere i privat og kommunal sektor enn i staten. Samtidig vil de som er midlertidig ansatt i staten få enda dårligere utsikter til en fast stilling, sammenlignet med midlertidig ansatte i arbeidslivet for øvrig.

Reglene for ansettelse i staten bør harmoniseres med reglene som gjelder for andre arbeidstakere. Og det er ingen grunn til ikke å gjøre det nå.

Innlegget er på trykk i Dagbladet 2.7.14. Se også:

Civita-notat nr. 10/2012: Midlertidig ansettelsesavtaler – en oversikt over reglene og forslag til ny ordning

Fungerer loven, og er den hensiktsmessig regulering av arbeidslivet? Bestemmelsen har vært omstridt, til dels sterkt, noe lovgivningshistorikken også bærer preg av. Men det ansettes heller ikke særlig mange på korte og midlertidige arbeidskontrakter i Norge.

Er den til dels opphetete debatten mer et resultat av prestisjekamp mellom partene i arbeidslivet over et ”oppgitt tema” enn av tvingende realiteter?

Dette notatet er en presentasjon og gjennomgang av reglene om midlertidig ansettelsesavtaler i medhold av arbeidsmiljøloven § 14-9, samt et forslag til endring av reglene.

Last ned og les notatet her: Civita-notat_10_2012