Arbeidsliv

Hva må gjøres i helsevesenet?

Vi har et godt helsevesen, men det er dyrt. Vi bruker mer penger på helse enn noe EU-land. Fremover må vi diskutere hvordan vi kan opprettholde kvaliteten med en bedre organisering av de menneskene som arbeider i helse- og omsorgssektoren.

Mathilde Fasting

Publisert: 13. januar 2022

Coronapandemien har satt søkelyset på helsevesenet i Norge. Det er bra, men kanskje ikke helt slik mange hadde tenkt seg. Problemene kan ikke løses med bare å øke bemanningen.

VGs Tone Sofie Aglen har en interessant kommentar i VG 7.1.22. Hun stikker hånden inn i et vepsebol når hun spør om det er noe strukturelt galt med hvordan vi organiserer helsevesenet vårt, og det samtidig hagler med informasjon om hvor nærme helsevesenet er en kollaps fordi koronasmitten øker.

Som Aglen påpeker, er det ikke noe nytt at det ropes etter mer mennesker og høyere lønn i helsevesenet. Det startet ikke med coronapandemien.

Spørsmålet Aglen stiller, har noen svar som det har vist seg at det er svært vanskelig å gjøre noe med. Allerede i 2013 skrev jeg i bladet Sykepleien at vi hadde dobbelt så mange ansatte i kommunal pleie og omsorg som årsverk, fordi så mange jobber i små stillinger. Samtidig viste en analyse fra FAFO at færre enn én av fire ansatte i sektoren har heltidsstillinger.

Debattene om heltid gikk også da, og alle de sentrale arbeidstagerorganisasjonene Fagforbundet (LO), Sykepleierforbundet (Unio) og Delta (YS) ville ha heltid. Nå, nesten ti år senere, er det status quo. I tillegg viser pandemien at bemanning og heltid ikke bare gjelder kommunal pleie og omsorg, men i aller høyeste grad også sykehusene.

Det mangler heller ikke på offentlige utredninger som har analysert organiserings- og strukturutfordringer. Helt tilbake i 2008 ledet Steinar Holden «Skift- og turnusutvalget», og i 2016 ledet Karen Helene Ulltveit-Moe «Arbeidstidsutvalget». Dette utvalget redegjorde for hvordan deltidsproblematikken bare er ett av flere uheldige utslag av et grunnleggende dysfunksjonelt system for organisering av skift- og turnusarbeid. Hvordan endte vi opp med det?

Turnusarbeid i helse- og omsorgssektoren var stort sett organisert i fulltidsstillinger før 1987. Deltid var standardisert til 50- eller 75-prosentstillinger. Annenhver helg var arbeidshelg. Gjennom en arbeidstidsreform i 1987 valgte de ansatte i sektoren å ta ut en arbeidstidsforkortelse fra 38 timer pr. uke til 35,5 timer pr. uke i form av en ekstra frihelg, det vil si at de gikk fra å arbeide hver annen til hver tredje helg, uten å legge om turnussystemene for øvrig.

Arbeidstidsreduksjonen i 1987 er dermed en medvirkende årsak til at omfanget av deltidsarbeid i sektoren eksploderte. LO-nestleder Gerd Kristiansen sa til Dagsrevyen 11.10.2011 at: «Vi valgte å bruke kompensasjonen til å opprette deltidsstillinger, slik at vi heltidsarbeidende kunne jobbe hver tredje helg.» I tillegg kan arbeidsmiljølovens bestemmelser fravikes gjennom avtaler med sentrale fagforeninger.

Dermed er det også lagt til rette for at arbeidstidsordningene er en forhandlingsarena, som har blitt brukt til blant annet å begrense helgearbeid for sykepleiere på en måte som gjør at turnusene matematisk bare ikke kan gå opp, dersom alle skal ha hele stillinger.

Min tidligere kollega Torstein Ulserød har sammenlignet norsk bemanning og ressursbruk i helsevesenet med tall fra OECD og med Sverige, siden våre helsesystemer er ganske like. Han skriver: «Norge ser ut til å ha blant de høyeste andelene helsepersonell i forhold til folketallet i Europa. Og vi er det landet i OECD med høyest andel av arbeidsstyrken ansatt i helsesektoren. Norge skiller seg altså markant ut ved både å ha en av de høyeste andelene leger i Europa, og samtidig ha en mye høyere andel sykepleiere enn alle de andre landene.» Norge har 18 sykepleiere per 1000 innbyggere, mens Sverige har 10,9, noe Minervas Aksel Fridstrøm nylig også har pekt på.

Ifølge tall fra SSB vil bemanningskrisen bli enda mer prekær i årene som kommer. Fremskrivninger viser at vi i 2035 vil mangle 28 000 sykepleiere, mot 6 000 i dag. Det betyr at svært mange som går ut av videregående skole må rekrutteres til helsevesenet. Endres noen få forutsetninger i denne fremskrivningen, vil helse- og omsorgssektoren spise nesten 100 prosent av samlet vekst i arbeidsstyrken.

Coronapandemien har satt søkelyset på helsevesenet i Norge. Det er bra, men kanskje ikke helt slik mange hadde tenkt seg. Problemene kan ikke løses med bare å øke bemanningen.

Svaret er heller ikke ønsker om «heltidskultur», slik den forrige regjeringen skrev i Nasjonal helse- og sykehusplan.

Ønsker om heltidskultur kan oppfylles ved å organisere helsevesenet i turnusordninger som fungerer, og hvor heltid er malen. I tillegg vil det være nødvendig å endre noen arbeidstidsbestemmelser i Arbeidsmiljøloven. Hvordan det kan gjøres er blant annet beskrevet i Arbeidstidsutvalgets NOU fra 2016. Dessuten bør ledere på sykehus og i helsetjenesten få en noe økt styringsrett, slik at det blir mulig å organisere arbeidet hensiktsmessig, både for ordinært arbeid, for vanlig sykefravær og for krisesituasjoner. Lege Henrik Vogt har påpekt at vi må diskutere hva som er god nok bemanning i intensivavdelingene.

Vogts forslag er mer fleksibilitet eller «bølgekapasitet». Det handler om å gå gjennom hvem som kan gjøre hvilke oppgaver, slik at sårbarheten reduseres, dersom bemanningen av ulike grunner er redusert, eller at det oppstår krisesituasjoner.

Situasjonen har vært fastlåst i flere tiår. Vi har et godt helsevesen, men det er dyrt. Vi bruker mer penger på helse enn noe EU-land. Fremover må vi diskutere hvordan vi kan opprettholde kvaliteten med en bedre organisering av de menneskene som arbeider i helse- og omsorgssektoren.

Vi har historisk hatt en relativt ubegrenset tilgang til økonomiske ressurser, men vi har ikke en ubegrenset tilgang på helsearbeidere.

Innlegget var publisert i VG 11. januar 2022.