Arbeidsliv

Arbeidslinjen sikrer ikke alt, men den sikrer verdighet for flest mulig

Hvis arbeidslinjen er uønsket, burde vi også redusere størrelsen på velferdsstaten. Vi må ikke ha en så stor velferdsstat som vi har.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 10. juni 2023

Arbeidslinjen er rammen rundt den norske velferdsstaten. Derfor er det paradoksalt at arbeidslinjen høster kritikk fra de som ønsker en stor og sjenerøs velferdsstat, snarere enn fra dem som kunne tenkt seg en mindre velferdsstat og lavere skatter.

Om du både er motstander av arbeidslinjen og tar til orde for økte offentlige ytelser, er du i opposisjon til deg selv.

Arbeidslinjen tilsier at velferdsytelser skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide fremfor å leve på trygd eller sosialhjelp. Alle som kan, skal jobbe, og de som ikke kan, skal få den hjelpen de trenger. Av alle tannhjulene som driver velferdsstaten rundt, er produktivt arbeid det største.

Mennesker og milliarder

Som både Hans Christian Holte og Andreas Halse har vært inne på i sine innlegg om arbeidslinjen, er ikke arbeid og trygd motsetninger. Snarere tvert imot: De som er avhengige av trygd, er avhengige av at noen finansierer velferden.

Det gjør det helt vesentlig å snakke om kostnader og inntekter. Og det er kanskje grunnen til at mange mener at det hviler noe kaldt og uverdig over selve begrepet «arbeidslinja». Men det er strengt nødvendig å tenke slik. Vi trenger en balanse mellom innsats og belønning, inntekter og utgifter, plikt og rett.

Dette er helt i sentrum når vi diskuterer ytelser som pensjon. Det er en ytelse som flere vestlige velferdsstater allerede har iverksatt omfattende justeringer i. Kutt i velferdsordninger er noe vi vil se mer til i årene som kommer, når vi for fullt vil merke eldrebølgen og (mest sannsynlig) lavere vekst i økonomien.

Vi har allerede hatt en pensjonsreform her til lands. Pensjonsutvalget fra i fjor anbefalte å stramme inn pensjonsordningene ytterligere. Bare i år har Frankrike og Spania vedtatt justeringer av sine pensjonssystemer. I Frankrike må arbeidstakere stå lenger i arbeid, i Spania må arbeidstakere og arbeidsgivere betale mer av egen inntekt i innskudd.

At disse reformene kommer nå, er ikke tilfeldig, og det er heller ikke endringer som gjøres for endringens skyld. Europeiske land vil i fremtiden ha færre personer som jobber i forhold til antall personer som ikke jobber. Kostnaden for dem i arbeid blir stor, dersom det ikke gjøres endringer i sosiale ytelser. Dette er enkel matte: Synkende inntekter og økende utgifter gir mindre å rutte med.

Vi kan prioritere annerledes

Et annet aspekt er knyttet til prioriteringer. Dette kan vi se i debatten omkring sykelønn. Hvis vi hadde kuttet i sykelønnen, kunne vi gjort to ting med de pengene vi sparte:

Vi kunne latt det være et reelt kutt i offentlige utgifter, noe som for eksempel kan gi lavere skatter.
Eller vi kunne økt andre ytelser, for eksempel til dem som står utenfor arbeidslivet. Dette er en prioritering som kan sørge for at de som mottar trygd, får mer penger å rutte med, samtidig som det ville sørget for at arbeidslinjen fortsatt står klippefast.

De som ikke kan jobbe, skal ikke leve i fattigdom, men det skal ikke være et mål at det lønner seg å ikke jobbe. De som taper på at samfunnet har færre i arbeid, er de som er mest avhengige av velferdsstaten.

Verdien av sysselsetting for samfunnet er uvurderlig. Likevel finnes det ordninger, slik som sykelønn, som er sjenerøs for dem som er i arbeid, men som kan gå på bekostning av de som ikke kan jobbe. Dette henger også sammen med det Nav-direktør Hans Christian Holte pekte på, nemlig at døren til arbeid skal være «vid og høy». Debatten om å gjøre arbeidslivet mer fleksibelt og tilgjengelig er derfor langt viktigere enn å ta til orde for å skrote arbeidslinjen.

Arbeid har også en større verdi enn bidraget til velferdsstaten. Det gir også mening til livet for svært mange. Det motvirker også utenforskap. For de aller fleste er arbeidslivet en viktig del av livet og en stabil ramme i hverdagen.

Et spørsmål om rettferdighet

Balansen mellom innsats og belønning er til syvende og sist et spørsmål om rettferdighet. De fleste vil si seg enige i at man skal «gjøre sin plikt og kreve sin rett». Dette burde være en selvfølge, og i den rekkefølgen.

Skal du gjennomføre skolegang, må du være til stede på skolen og gjøre det som kreves av deg. Dersom du ønsker å motta ytelser fra staten, bør du også ha bidratt til fellesskapet på best mulig måte, dersom det er mulig. Slik samfunnet er innrettet, innebærer dette å betale skatt, for de fleste gjennom arbeid.

Selvfølgelig skal også folk hjelpes til å yte det de kan, men problemer oppstår når personer kun krever sin rett, uten å gjøre et forsøk på å gjøre sin plikt. Et sjenerøst samfunn lider når det viser blind tillit. Vi er derfor nødt til å stille krav til de som mottar ytelser.

Dette er en av utfordringene ved å ha en universell velferdsstat som er tuftet på tillit. Problemet er at vi ikke får flere i arbeid, dersom det ikke lønner seg å jobbe. Arbeidslinjen sikrer ikke det samme for alle, men den sikrer mest mulig verdighet, for flest mulig.

Hvis arbeidslinjen er uønsket, burde kritikerne også se på alternativer til velferdsstaten. Vi må ikke ha en så stor velferdsstat som vi har. Men jeg har til gode å se partier på Stortinget som gjør reelle forsøk på å kutte i offentlige utgifter, eller som ønsker seg en mindre velferdsstat. Da blir politikken stående på stedet hvil.

Innlegget er publisert hos Altinget 8.6.2023.

Publisert: 10. juni 2023