Arbeidsliv

Tar de som eier maskinene stadig mer av «kaka»? Sannsynligvis ikke.

Med stadig flere eldre og færre i arbeidsfør alder vil vi sannsynligvis om få år være mer bekymret for at maskinene ikke gjør nok, enn for at de tar over jobbene våre, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 13. juni 2018

Det virker som det er en etablert enighet om at den teknologiske utviklingen vi står midt oppe i fører til økt ulikhet, og at en viktig forklaring er at en stadig større andel av inntektene tilfaller maskinene, etter hvert som menneskelige arbeidere blir fortrengt. Men stemmer det?

Dette er ett av spørsmålene jeg tar opp i en ny Civita-rapport. Svaret er langt fra entydig.

Maskiner kan erstatte menneskelig arbeidskraft for å løse stadig flere oppgaver. En mulig følge av dette kan være at det blir økt konkurranse om jobbene som blir igjen, slik at lønna presses ned. I så fall vil en stadig større del av inntekten gå til den som eier teknologien.

Statistikkbyråene har lange tradisjoner for å måle andelen av inntektene som tilfaller henholdsvis arbeidstakerne og kapitalen. Lenge var forholdet mellom kapital og arbeidskraft så stabilt at fenomenet fikk et eget navn: Bowleys lov. Arbeidskraften satt igjen med om lag 2/3 av den samlede inntekten.

Men denne loven må kanskje revideres: I både USA, Storbritannia og de øvrige G20-landene har trenden i mange år vært at en stadig lavere andel av inntektene har gått til arbeidskraften, ifølge en rapport fra OECD og ILO i 2015. Ved første øyekast kan det altså virke som om bekymringene kan ha noe for seg, og at maskinene tar stadig mer.

Men så enkelt er det ikke. Om man bryter ned tallene, ser man at det er enkelte sektorer som får uforholdsmessig stor innvirkning på det totale resultatet. I en artikkel fra 2017 har forskere undersøkt hva som skjer om man ser bort fra boligmarkedet, landbruket og offentlig sektor i ulike OECD-land, i perioden 1995-2014. Da blir reduksjonen i arbeidskraftens lønnsandel langt mindre – eller det blir sågar en positiv endring, altså at arbeidskraften får en større andel av inntektene.

Dette gjelder blant annet for Norge, hvor arbeidskraftens lønnsandel reduseres med 3,8 prosentpoeng totalt i denne perioden, men øker med 0,7 prosentpoeng om man ser bort fra de nevnte sektorene.

Kort sagt er det dermed langt fra sikkert at den økte andelen av inntekten som tilfaller kapitalen i OECD-landene har noe å gjøre med at maskinene tar over jobbene og presser menneskenes lønninger nedover.

At det blir større avkastning på for eksempel bolig og annen eiendom, kan vi jo i svært liten grad skylde maskinene for. Det handler heller om helt andre ting, som pengepolitikk og utviklingen i eiendomsmarkedene.

En annen måte å vurdere hvem som tjener på at maskinene øker vår produktivitet, er å sammenligne lønnsveksten med produktivitetsveksten. Reallønnsveksten har de siste tiårene sakket akterut for produktivitetsveksten i mange vestlige land, noe som i utgangspunktet kan tyde på at lønnstakerne ikke får sin del av «kaka». I USA fulgte for eksempel reallønnsveksten veksten i produktivitet hele etterkrigstiden, frem til tidlig på 1970-tallet. Produktiviteten fortsatte deretter å øke videre, mens reallønnsveksten mer eller mindre stanset opp.

I Storbritannia fulgte lønnsveksten produktivitetsveksten frem til om lag 1990, men deretter har lønnsveksten vært langt svakere enn produktivitetsveksten. Den «vanlige» arbeideren har dermed ikke fått økt sin velstand, selv om han eller hun har blitt langt mer produktiv.

Igjen er djevelen i detaljene. Små endringer i beregningsmetodene kan nemlig gi helt andre konklusjoner. En gjennomgang utført av LSE-økonomene João Paulo Pessoa og John Van Reenen viser at gapet mellom lønns- og produktivitetsvekst i flere land mer eller mindre forsvinner helt om man gjør enkelte justeringer, som å ta med annen kompensasjon enn lønn, bruke samme måte å beregne nåverdi for lønn som for produksjon, eller se på gjennomsnittslønn og ikke medianlønn. Med disse justeringene blir bildet et annet, særlig for USA og Storbritannia. Der har lønnsveksten faktisk holdt tritt med produktivitetsveksten.

Rett skal være rett: Dette er ikke tilfellet i alle land. I Frankrike, Italia og Australia ligger for eksempel reallønnsveksten fremdeles bak produktivitetsveksten, selv med disse justeringene.

Men poenget er at gapet mellom lønnsvekst og produktivitetsvekst ikke er noe generelt fenomen, men noe som gjelder i enkelte land.

Med andre ord har arbeiderne, i hvert fall mange steder, fått «sin» del av kaka. Betyr det at vi ikke ser økende ulikhet? Nei. Medianlønna vokser fremdeles saktere enn gjennomsnittslønna i mange OECD-land. Altså øker ulikhetene mellomarbeiderne. Det kan det imidlertid være mange årsaker til. Det kan ha med teknologisk utvikling å gjøre, men det kan også skyldes andre faktorer.

Vi kan selvsagt ikke utelukke at vi i fremtiden kan komme i en situasjon der maskinene og deres eiere tar det meste, mens arbeiderne sitter igjen uten noe særlig. Men vi kan ikke konkludere med at det har skjedd så langt, til tross for den utrolige teknologiske utviklingen vi har vært vitne til de siste tiårene.

Og vi skal være forsiktige med å innføre tiltak som gjør det vanskeligere eller dyrere å øke produktiviteten: Produktivitetsvekst er tross alt nøkkelen til velstandsvekst.

Med stadig flere eldre og færre i arbeidsfør alder vil vi sannsynligvis om få år være mer bekymret for at maskinene ikke gjør nok, enn for at de tar over jobbene våre.

Artikkelen er publisert hos Minerva 11.6.18. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/det-teknologiske-arbeidslivet

Publisert: 12. august 2022