Innledning

Hva er et liberalt parti, og hva står det for? Mange av de liberale partiene er blant de eldste i de europeiske partisystemene. I flere land har de spilt en viktig rolle i statsutviklingen og utvidelsen av demokratiet. I Norge forbinder vi dette med partiet Venstre, som sørget for et bredere folkestyre. I land som Belgia og Nederland har de liberale partiene bidratt til det samme, men da med preste-styret, og ikke embetsmannsregimet, som motvekt.

Over tid har de liberale partiene hatt varierende oppslutning. Venstre er i dag et parti som kjemper mot sperregrensen ved stortingsvalg. Andre partier gjør det godt. Nederlandske Volkspartij voor Vrijheid en Democratie har vært landets største parti i lang tid. I takt med endret relevans og oppslutning har de liberale partiene endret seg mye over tid. De har måttet fornye seg. Samtidig har det vokst frem nye partier, mange som også kaller seg liberale, men uten å tilhøre den liberale partifamilien. Dette gjør at liberale partier er vanskeligere å kjenne igjen i dagens parti-system. Hvilke partier er egentlig liberale?

Jeg vil i dette notatet se nærmere på denne liberale partifamilien, og på noen av de toneangivende partiene vi finner der. Analysen vil få frem partienes likheter og forskjeller. Hva er partienes historiske opphav? Hvordan står de politisk og ideologisk? Og hvilke partinavn og merkelapper benytter partiene seg av?

Hva er et liberalt parti?

Ifølge førsteamanuensis i statsvitenskap Dag Einar Thorsen (2020) er liberale partier: «politiske partier som går ut fra liberale ideer, det vil si med programmer som går ut på understreking av individets frihet og ansvar, toleranse, blant annet i trosspørsmål, og vilje til reformer på det økonomiske og sosiale område». Denne definisjonen er svært bred, og mange partier vil falle innenfor denne. Derfor bør denne definisjonen snevres inn ved å se på den liberale partifamilien og partiene som finnes der.

En partifamilie er en gruppe partier som ligner hverandre og har slektskap på tvers av landegrenser. Ofte omtales partier som tilhører samme familie, «søsterpartier». Disse partiene er som regel å finne i samme transnasjonale partiallianser og i Europaparlamentets partigrupper.

Medlemskap i partigrupper og allianser er noe som kan endre seg over tid, men å se på disse er et godt utgangspunkt for en analyse. Jeg vil derfor se på partier med medlemskap i ALDE (Alliance of Liberals and Democrats in Europe) og Renew Europe Group. ALDE er en transnasjonal partiallianse, for europeiske liberale partier, medlemmene som har medlemskap der, anser seg som liberale. ALDE var tidligere en egen partigruppe i Europaparlamentet, men denne heter nå Renew Europe Group. Partigruppen gikk i 2019 gjennom et navnebytte etter at Emmanuel Macron og hans La Republique en Marché! (LaRem) kom inn som medlem i partigruppen (De la Baume, 2019).

Partier som søker seg til samme gruppe/allianse og får medlemskap der, vil ofte ha sammenfallende interesser og ideologisk utsyn, men dette er ikke alltid tilfellet. Det tsjekkiske populistpartiet ANO 2011 er for eksempel medlem av både ALDE og Renew Europe Group, til tross for at det er stor avstand mellom dette partiet og de øvrige partiene, både politisk og ideologisk.

I ALDE er det 70 medlemmer. I tillegg er det ytterligere 16 liberale partier i Renew Europe Group som ikke er medlem i ALDE. Å skulle ta for seg alle partiene ville være for omfattende, derfor vil jeg begrense analysen til seks land der liberale partier enten tidligere har vært viktige, eller er viktige idag. Partiene i analysen vil være:

• Norge – Venstre
• Sverige – Centerpartiet og Liberalerna
• Tyskland – Freie Democratische Partei – FDP
• Frankrike – La Republique en Marché! – LaRem
• Belgia – Open Vlaamse Liberalen en Democraten – VLD og Movement Réformateur – MR
• Nederland – Volkspartij voor Vrijheid en Democratie – VVD og Democraten 66 – D66

Hvor finnes det andre liberale?

I Norge, men også i andre land, finnes det flere partier som kan kalles liberale. I Norge er det hovedsakelig Høyre og Venstre, som ansees som liberale partier. Fremskrittspartiet blir ikke alltid ansett som et liberalt parti, men kaller seg selv liberale. Fremskrittspartiet beskriver seg som et «liberalistisk folkeparti» (Jupskås & Garvik, 2022), og Høyre kalles «liberalkonservative» (Garvik, 2022), en merkelapp det også selv bruker. Dette begrepet vil bli gjort rede for senere i notatet. Fremskrittspartiet og Høyre er ikke inkludert i notatets analyse, ettersom de ikke er med i den liberale partifamilien. Fremskrittspartiet har ikke medlemskap i noen transnasjonal partiallianse. Høyre derimot, er medlem av partialliansen European People´s Party. Denne partialliansen har stort sett konservative og kristelig-demokratiske medlemspartier. Eksempelvis er Kristelig Folkeparti også medlem av denne partialliansen (EPP, 2022).

Hvordan står det til med de liberale?

De liberale partiene i Europa gjør det godt, og noen gjør det bedre enn andre. Renew Europe Group har 14,38 prosent oppslutning i Europa-parlamentet etter forrige valg i 2019 (European elections, 2019). Ved valget ble den liberale partigruppen den tredje største i Europa-parlamentet. I Frankrike innehar LaRem både president- og statsministerembetet, samtidig som de også er det største partiet i nasjonalforsamlingen med 268 av 577 seter. De to partiene i Belgia sitter sammen i dagens regjeringskoalisjon, som består av hele syv partier. VLD har også statsministerposten i denne regjeringen. I Nederland har de to liberale partiene størst oppslutning, og sitter i regjering sammen med to andre partier. Mark Rutte fra VVD sitter som statsminister, noe han har gjort siden 2010. Tyske FDP har siden 2021 sittet i en regjeringskoalisjon med sosialdemokratene – SPD og De Grønne. FDP er det tredje største partiet i regjeringen, og det fjerde største i Tyskland ved forrige valg. I Norge og Sverige sitter ingen av de liberale partiene i regjering etter 2021. Venstre gikk i opposisjon etter at Arbeiderpartiet og Senterpartiet tok over regjeringsmakten i 2021.

Tabell 1 viser liberale partier etter land, antall liberale partier, oppslutning, om de sitter i regjering, om de er det største partiet og om de har statsminister og/eller presidentembetet.

Analytisk rammeverk

Den klassiske måten å analysere partifamilier på kombinerer fire ulike tilnærminger for dette (Mair & Mudde, 1989). I kombinasjon bidrar tilnærmingene langt bedre til å analysere partiene enn hva de ville gjort enkeltvis:

1. Partiene har lignende partinavn eller merkelapp.
2. Partiene har lignende politikk (partiprogram) og ideologisk utsyn.
3. Partiene innehar medlemskap i samme transnasjonale partigruppe/partiføderasjon (EP eller føderasjon).
4. Partiene har samme opphav og er etablert langs samme skillelinje eller konflikt.

Disse tilnærmingene vil først og fremst få frem hva et liberalt parti er, både historisk og i dag. Tilnærmingene vil også forsøke å få frem om partiene har en delt identitet (Mair & Mudde, 1989, 225). Videre vil disse tilnærmingene bidra til å få frem likheter og forskjeller mellom partiene, og dermed få frem hva som er helheten i partifamilien, om det er noen. Disse tilnærmingene fungerer også som kriterier. Det er ikke nødvendig at alle kriteriene er oppfylt, men jo flere oppfylte kriterier, desto likere vil partiene fremstå. Siden analysen vil se på partiene som har medlemskap i samme partigruppe og/eller partiføderasjon, vil det være de andre tilnærmingene som styrer analysen – navn og merkelapp, ideologisk utsyn og opphav.

Med denne analytiske modellen til grunn kan vi si at et liberalt parti er et parti som innehar medlemskap i ALDE og/eller Renew Europe Group, og deler ett eller flere likhetstrekk med andre partier der, i form av opphav, ideologisk utsyn og partinavn.

Har partiene lignende navn og merkelapp?

Historisk sett har de liberale partiene hatt forskjellige partinavn og merkelapper. Dette er fortsatt tilfellet idag. Likevel har flere av partiene noen likhetstrekk som går igjen. Begrepet «liberal» er sjelden brukt, men brukes av svenske Liberalerna og belgiske VLD som står for «Flamske liberalere og demokrater».

Det har vært vanligere at de liberale partiene har brukt andre merkelapper som gjenspeiler liberale verdier. Begreper som «frihet» og «demokrati» går ofte igjen hos partiene. FDP – «Det frie demokrati-partiet», VVD – «folkepartiet for frihet og demokrati» og D66 – «demokrater 66», bruker disse begrepene for å beskrive seg selv. Også ALDE har både «liberal» og «demokrater» i navnet.

Norske Venstres navn er forbundet med plasseringen i partisystemet, og da med forankring i konflikten som partiet har opphav i. Venstre representerte den parlamentariske venstresiden da det ble stiftet. Høyre-venstre skillet har sitt opphav fra Frankrike. Kongens støttespillere satt plassert til høyre i nasjonalforsamlingen (Thorsen, 2021). De liberale og revolusjonære som ønsket å utvide demokratiet, satt til venstre.

Svenske Centerpartiet byttet navn fra «Bondeförbundet» i 1943 for å bredde ut appellen. De ønsket større oppslutning i distriktene og endret derfor navnet til «Landsbygdpartiet Bondeförbundet» frem til 1957. De byttet da navn til Centerpartiet. Dette ble igjen gjort for å skape en bredere appell, men da for å kunne vinne stemmer også i byene (Tvedt, 2018).

Det å ha lignende partinavn eller merkelapp er blitt mindre viktig over tid, siden særlig nystiftede partier ofte ikke benytter seg av de mer tradisjonelle navnene og merkelappene. Dette er et vanlig grep for å skille seg ut i partisystemet. Dette er tydelig hos Macrons LaRem, som på norsk betyr «Republikken på fremmarsj!». Det samme gjelder for belgiske MR – «Reformistbevegelsen». Disse partiene har heller navn som signaliserer fornyelse og fremskritt, fremfor å gi uttrykk for en liberal ideologi eller idétradisjon. Det samme ser vi i partigruppen Renew Europe Group. Som nevnt var det Emmanuel Macron som var pådriver for dette navnet. Både LaRem og Renew Europe Groups navn kan forklares med at merkelappen «liberal» har en dårlig klang i Frankrike (De la Baume, 2019). Historisk sett har ikke Frankrike hatt et liberalt parti av betydning, og begrepet «liberal» forbindes i stor grad med helt fri markedsliberalisme (laissez-faire).

Hvilke skillelinjer har de liberale sitt opphav i?

De liberale partiene kan deles inn i fire generasjoner. Den første generasjonen oppstod på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet i Vest-Europa (Close & Van Haute, 2019, 365). Andregenerasjons-
partiene oppstod i etterkant av andre verdenskrig og har som regel utspring fra førstegenerasjonspartiene. Tredjegenerasjonspartiene oppstod i overgangen til demokrati, de fleste i ekskommunistiske land. Partier som har oppstått i løpet av de siste årene kan betegnes som fjerdegenerasjonspartier.

De politiske partiene representerer grupper som konkurrerer mot andre grupper om fordelingen av ressurser. Dette gjør at det oppstår skille-linjer. Politiske skillelinjer vil i stor grad variere over tid og dermed bidra til at politiske saker får både styrket og svekket relevans.

Av skillelinjene er det fire strukturelle skillelinjer som er helt sentrale (Lipset & Rokkan, 1967, s. 13–15): (1) En territoriell konflikt mellom sentrum og periferi, som baserer seg på språklige, kulturelle og etniske motsetninger. (2) En religiøs konflikt mellom kirke og stat. (3) En handelskonflikt mellom tradisjonelle rurale næringsinteresser og de nye kommersielle og industrielle bykreftene. (4) Klassekonflikten mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. De to siste gir oss den økonomiske dimensjonen, som har vært dominerende.

De eldste liberale partiene har oppstått på bakgrunn av alle disse skillelinjene (Close & Van Hause, 2019, 4). Nederlandske VVD har sine røtter i den religiøse skillelinjen som et sekulært parti. Det samme gjelder for de to belgiske liberale partiene MR og VLD, som på starten av 1800-tallet var samme parti. Tyske FDP har sitt opphav i den økonomiske skillelinjen, der de har stått for liberal markedsøkonomi. Venstre har sitt opphav i sentrum-periferi-skillelinjen, helt konkret i bondebevegelsen, som hadde som mål å utvide demokratiet. Liberalerna i Sverige var også opprinnelig en bevegelse som jobbet for utvidet demokrati og rettigheter. Centerpartiet har derimot opphav som et rent bondeparti som skulle forsvare bøndenes økonomiske interesser, og har ikke før på 2000-tallet blitt et liberalt parti. Disse er første-generasjons liberale partier. Selv om disse skillelinjene er forskjellige, har de eldste liberale partiene stort sett spilt en viktig rolle i å modernisere staten og utvide demokratiet.

Nyere skillelinjer som har rot i globalisering og europeisk integrasjon, gjør at vi i større grad kan sammenligne partier på tvers av lande-grenser. Dette dreier seg i stor grad om spørsmål som klima, EU og atomvåpen. I mange av disse spørsmålene har prinsipper og holdninger ligget sterkere til grunn enn ressurser. Dermed har mange skillelinjer blitt mindre materialistiske (Grindheim, 2016).

D66 er et andregenerasjons liberalt parti og har oppstått som et utbryterparti fra VVD. Det er et postmaterialistisk parti som er kommet til på bakgrunn av verdikulturelle skillelinjer.

Av partiene er Macrons La Republique en Marché! det nyeste. Det ble dannet i 2016 og er et fjerdegenerasjonsparti. Skillelinjene LaRem kan sies å ha rot i særlig EU-integrasjon og globalisering. Macron var den eneste presidentkandidaten i 2017 som gikk inn for mer europeisk integrasjon, og han har også vært langt mer positiv til det multi-kulturelle Frankrike enn hva både partiene til høyre og venstre er. Dette er et stort stridsspørsmål i dagens politiske Frankrike.

Tabell 2 viser hvilken konflikt partiene har sitt opphav i og hvilken generasjon de tilhører:

Den liberale politikken

Tidligere gjennomganger av liberale partiers politikk og ideologiske utsyn beskriver partifamiliens samlede politiske profil som ambivalent, men med gjennomgående likhetstrekk (Close, 2019, 327). De liberale partiene har ofte en markedsliberal posisjon på den økonomiske aksen, som handler om økonomi og sosiale forhold. Samtidig har de en liberal profil i verdibaserte spørsmål. Dette innebærer å være positiv til globalisering, det flerkulturelle samfunn og å ville styrke individuelle rettigheter.

ALDE har ved hvert valg til Europaparlamentet et felles program for medlemspartiene (ALDE, 2018). Alle partiene slutter opp om dette programmet, som er det nærmeste vi kommer en felles liberal plattform. Programmet til ALDE fra 2018 oppsummerer godt hva det liberale prosjektet er, og gir partiene en felles identitet:

«The liberal vision is one built around a free, democratic, entrepreneurial, prosperous, sustainable and united Europe open to the world. A Europe anchored in the four freedoms of movement of people, goods, services and capital. A Europe where human rights, the rule of law, and democracy apply equally to all. We liberals believe in you, the individual. We trust in your own talents, entrepreneurial potential, moral conscience, and your right to make your own choices in life.»

Bilde 1 viser hvordan partiene i EU plasserer seg langs to dimensjoner. Den vertikale dimen-sjonen er økonomisk. Denne har en høyreside som representerer et ønske om fri markedsøkonomi, og en venstreside som representerer ønsket om sterk statlig styring i økonomien. Den horisontale dimensjonen er GAL-TAN-aksen (GAL – Green, alternative, libertarian. TAN – Traditional, authoritarian, nationalistic). Denne aksen plasserer partier etter deres syn på demokratiske friheter og rettigheter. Enden av skalaen, som heter «Libertarian», favoriserer utvidede personlige friheter som fri adgang til abort, aktiv dødshjelp, homofiles rettigheter og større demokratisk deltakelse. Den motsatte enden, «Authoritarian», avviser disse ideene og vektlegger heller lov og orden, tradisjonelle verdier og stabilitet (Bakker, 2012). Partier oppe og til venstre vil dermed favorisere en autoritær stat med planøkonomi. Et parti helt nederst og til høyre vil favorisere fullstendig frislipp både i form av individuelle rettigheter og i det økonomiske system. Partigruppene i EU er sortert etter farge, den liberale parti-gruppen Renew Europe Group er markert med gul.

Bildet illustrerer at den liberale partifamilien er en distinkt familie. De okkuperer sitt eget rom i figuren gjennom å være på høyresiden av den økonomiske aksen, og å være for utvidede personlige rettigheter. De heller i stor grad mot «Libertarian». Bildet illustrerer også forholdet til andre partifamilier. Den sosialdemokratiske partifamilien, markert med lyserødt, nærmer seg den liberale i spørsmål om individuelle rettigheter. Den konservative partifamilien i lyseblått nærmer seg den liberale på den økonomiske aksen. Bildet illustrerer også at de liberale flere steder overlapper med disse to andre partifamiliene. Vi kan dermed se at det er stor variasjon innad i familien, til tross for at de okkuperer sitt eget rom.
Det store skillet blant de liberale partiene finner vi i synet på økonomisk politikk. Her er det to ytterpunkter i partifamilien: Partier som er sosialliberale og partier som er markedsliberale (Wolfs & Van Hecke, 2019, 268). De sosialliberale partiene strekker seg mot venstresiden i økonomiske spørsmål og ønsker økonomisk frihet blandet med en aktiv stat. De mer markedsliberale partiene strekker seg i stor grad mot høyre, og er for en økonomisk politikk med friere økonomi uten like store statlige inngrep. Disse ligger nærmere de konservative partiene i økonomiske spørsmål.

Nederlandske VVD og tyske FDP er i en særstilling i partifamilien. De er de tydeligste markeds-liberale partiene både innad i sitt hjemlige partisystem, og i ALDE og REG. Til forskjell er Venstre og D66 uttalte sosialliberale partier og befinner seg nærmere sentrum i partisystemet. LaRem er også et uttalt markedsliberalt parti, men i Frankrike befinner Les Republicains seg til høyre for dem økonomisk.

Begge de belgiske partiene MR og VLD er også opprinnelig markeds-liberale partier, men i de senere årene har de tatt til orde for mer regulering av markedet og noe høyere skatter (Sierens, 2019, 104). De belgiske har dermed beveget seg bort fra ren markedsliberalisme og er nå mer sosialliberale partier. Det samme er tilfellet for svenske Centerpartiet og Liberalerna, de siste årene har begge beveget seg i en sosialliberal retning og står hverandre veldig nær (Bolin, 2019, 67).

De fleste liberale partiene har dermed en økonomisk profil som kombinerer fri markedsøkonomi med tanker fra den økonomiske venstresiden.

Historisk sett har liberale partier vært pådrivere for EU og mer europeisk integrasjon. I forholdet til EU er det det nederlandske VVD som skiller seg ut. Dette partiet har blitt mer euroskeptisk med tiden, og omtales som EU-pragmatiker (Otjes, 2021). Partiet er likevel for EU, men stiller seg kritisk til utvidet europeisk integrasjon. Samarbeids-partner D66 er langt mer positiv til europeisk integrasjon. LaRem har vært en stor pådriver for tettere samarbeid, også om forsvars- og utenrikspolitikk, i EU. Partiet har stor innflytelse i partifamilien. De øvrige partiene er positive til EU, også norske Venstre, som nylig har gått inn for norsk EU-medlemskap.

I likhet med den økonomiske politikken, er det også to ytterpunkter som baserer seg på holdninger og verdier. Dette dreier seg særlig om spørsmål knyttet til innvandring og det flerkulturelle samfunn. Partier som har mer konservative holdninger, er det i dag svært få av i den liberale partifamilien. De som innehar konservative holdninger, kan kalles liberalkonservative. VVD er det eneste partiet som kan sies å være liberalkonservativt. Fremgangen til det nederlandske høyrepopulist-partiet Partij voor de vrijheid har bidratt til å trekke VVD i en mer konservativ retning for å ikke tape velgere (Voerman, 2019, 86). Det er i spørsmålet om innvandring at VVD er mer konservativt enn hva de andre liberale partiene er. Det er blant annet tilhenger av aktiv dødshjelp (VVD, 2022), noe som er lovlig i Nederland. Til forskjell er ingen skandinaviske partier for aktiv dødshjelp. Venstre og Centerpartiet er mot, mens Liberalerna ønsker en utredning.

Flere av de liberale partiene har også markert seg som klimavennlige partier, vi kan se at klima og miljø har blitt en viktig del av den liberale politikken. Den liberale partigruppen Renew Europe Groups slutter opp om Parisavtalen (Renew Europe, 2022). Det samme står i ALDEs valgprogram, noe som illustrerer at klima og miljø er viktig for hele partifamilien. De tre skandinaviske partiene, Venstre, Centerpartiet og Liberalerna, har klimapolitikk blant sine viktigste saker.

De liberale partiene er varierte i sin politikk, men det vil ikke si at de er splittet. Det liberale grunnsynet går igjen hos de forskjellige partiene. Fellesnevneren for partiene, rent ideologisk, er at de liberale partiene er forankret i to av liberalismens grunnleggende prinsipper: økonomisk og individuell frihet.

Konklusjon

Å plassere partier i en bestemt partifamilie er teoretisk utfordrende. Som vist i notatet, er det store variasjoner i den liberale partifamilien. Dette er riktignok ikke unikt for de liberale partiene, men denne partifamilien regnes for å være den mest heterogene, både i form av politikk og ideologi, partinavn og opphav.

De liberale partiene har svært ulike navn. Partiene som bruker begreper som «liberal» og «demokrati/demokrat» kan være enklere å kjenne igjen.

Historisk sett har partiene svært ulike utgangspunkt, de har oppstått på bakgrunn av forskjellige konflikter og skillelinjer. Dette gjelder også partiene som tilhører samme generasjon. De eldste partiene deler likhetstrekk ved at de har bidratt til å utvide demokratiet og dermed vært viktige for å bygge ut liberale demokratier. Men få partier kan spores til en enkelt konflikt eller politisk skillelinje.

Partiene har over tid nærmet seg hverandre ideologisk, og mange av partiene har i dag sammen-fallende politikk på flere områder. Kombinasjonen av liberal økonomisk politikk og liberale verdier gir mange av de liberale partiene en unik plassering i de forskjellige partisystemene. Det varierer hvor liberale partiene ønsker at økonomien skal være, og mange av de liberale partiene har utviklet seg til å bli sosialliberale partier. Gjennom tilhørigheten i ALDE og Renew Europe Group, slutter de liberale partiene opp om en felles liberal plattform. Dermed kan vi si at de liberale partiene har et felles ideologisk utsyn, men at politikken de fører i hjemlandet, varierer i noen grad.

Notatet kan lastes ned i PDF-versjon her:

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatteren på [email protected] eller [email protected]

Kilder

• ALDE. (2018, 10. november). Freedom, opportunity, prosperity: the Liberal vision for the future of Europe. Aldeparty.eu. https://assets.nationbuilder.com/aldeparty/pages/1589/attachments/original/1594138326/2019_freedom_opportunity_prosperity_the_liberal_vision_for_the_future_of_europe_0.pdf?1594138326
• Bakker, Ryan et al. (2012). Measuring party positions in Europe: The chapel hill expert survey trend file, 1999–2010. Sage. Hentet fra: https://static1.squarespace.com/static/5975c9bfdb29d6a05c65209b/t/599dbe85ebbd1aff902dd903/1503510152704/PP_2015.pdf
• Bolin, Niklas. (2019). The Centre party and the Liberals – The Swedish members of the liberal family? (s. 60–74). I Close, Caroline & Van Hause, Emilie. (2019). Liberal parties in Europe. Routledge.
• Close, Caroline & Van Hause, Emilie. (2019). Liberal parties in Europe. Routledge.
• De la Baume, Maia. (2019, 12. Juni). Macron-Liberal alliance to be named Renew Europe. POLITICO. Hentet fra: https://www.politico.eu/article/emmanuel-macron-liberal-alliance-to-be-named-renew-europe/
• European elections. (2019). Election results. European elections. Hentet fra: https://www.european-elections.eu/election-results
• Evjen, Kjetil. (2021, 28. januar). Partifamilier. Store Norske Leksikon. Hentet fra: https://snl.no/partifamilier
• EPP. (2022, 19. April). Parties & Partners. European People´s Party. Hentet fra: https://www.epp.eu/parties-and-partners
• Garvik, Olav et al. (2022, 17. April) Høyre. Store Norske Leksikon. Hentet fra: https://snl.no/H%C3%B8yre
• Grindheim, Jan-Erik (2016) Nisjepartier: En styrke eller en svakhet for demokratiet? Civita. Hentet fra: https://civita.no/content/uploads/2016/03/Civita-notat_06_2016.pdf
• Jupskås, Anders Ravik & Garvik, Olav. (2022, 12. april). Fremskrittspartiet. Store Norske Leksikon. Hentet fra: https://snl.no/Fremskrittspartiet
• Renew Europe. (2022) Investing in a sustainable future – To build a sustainable future we first need to have healthy Europeans. Besøkt 4. april 2022. Hentet fra: https://www.reneweuropegroup.eu/what-we-stand-for/investing-in-a-sustainable-future
• Lipset, Seymour M. & Stein Rokkan (1967): Party Systems and Voter Alignments, New York: The Free Press.
• Mair, Peter & Mudde, Cas. (1998) The party family and its study. Annual Review Political Science 1998. 1:211–29. Hentet fra: https://www.annualreviews.org/doi/pdf/10.1146/annurev.polisci.1.1.211
• Scholz, Kay-Alexander. (2021, 2. oktober) German youth voted for change – but what does that really mean?. DW. Hentet fra: https://www.dw.com/en/german-youth-voted-for-change-but-what-does-that-really-mean/a-59379884
• Thorsen, Dag Einar. (2020, 14. februar). Liberale partier. Store norske leksikon. Hentet fra: https://snl.no/liberale_partier
• Thorsen, Dag Einar. (2021, 15. mars). Høyre (politikk). Store norske leksikon. Hentet fra: https://snl.no/h%C3%B8yre_-_politikk
• Tvedt, Knut Arne. (2018, 28. november). Centerpartiet. Store Norske Leksikon. Hentet fra: https://snl.no/Centerpartiet
• Otjes, Simon. (2021). The EU elephant: Europe in the Dutch 2021 general elections. Interecenomics. Hentet fra: https://www.intereconomics.eu/contents/year/2021/number/2/article/the-eu-elephant-europe-in-the-2021-dutch-general-elections.html
• Voerman, Gerrit. (2019). Liberalism in the Netherlands – The VVD and the D66. (s. 78–92). I Close, Caroline & Van Hause, Emilie. (2019). Liberal parties in Europe. Routledge.
• VVD. (2021). Euthanasie – Being able to make that choice yourself. VVD. Hentet fra: https://www.vvd.nl/standpunten/euthanasie/
• Wolf & Van Hecke. (2019). The liberals in Europe – The alliance of liberals and democrats. (s. 259–279) I Close, Caroline & Van Hause, Emilie (red). (2019). Liberal parties in Europe. Routledge.