Ytringsfrihet, koranbrenning og svensk medlemskap i NATO
Hvor langt bør vestlige demokratier strekke seg for å forsvare liberale prinsipper?
Publisert: 11. februar 2023
Spørsmålet er aktualisert av danske Rasmus Paludans brenning av Koranen foran den tyrkiske ambassaden i Stockholm, hvoretter president Erdogan nekter å ratifisere svensk medlemskap i NATO. I Finland anses koranbrenning som «brudd på religiøs fred» og er således forbudt, mens SIAN i Norge har blitt nektet å brenne en koran foran den tyrkiske ambassaden i Oslo, ettersom politiet mener at det er en «sikkerhetsrisiko». Å ofre ytringsfriheten på realpolitikkens alter er ikke spesielt aktverdig, ei heller nødvendig. Jeg skal begrunne dette nærmere senere i teksten. Men først en historie fra andre verdenskrig, hvor Sverige sto overfor et lignende dilemma.
I 1944 tegnet Ragnvald Blix en satiretegning der Quisling blir portrettert idet han søker audiens hos Hitler. I møte med dørvakten uttaler han: «Jag är Quisling», hvorpå dørvakten spør: «Och namnet»? Ansvarlig for publiseringen var den mangeårige redaktøren for Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, Torgny Segerstedt, som i en tid da antinazistisk satire medførte risiko – likefullt sto på ytringsfrihetens skanse. Annonsører, politikere og sågar Kong Gustav («Jeg advarer deg enda en gang om følgene. Husk at hvis det blir krig, er det din skyld!») prøvde å overbevise Segerstedt om å ta realpolitiske hensyn. Det gjorde den svenske liberaleren ikke. Han sto fjellstøtt imot presset, og har således fått en posisjon som en av Europas mest betydningsfulle redaktører – med god grunn.
Selv om den realpolitiske situasjonen i dag har klare paralleller med 1944, er Rasmus Paludan ingen Segerstedt. Om noe, er Paludan en provokatør og klovn. Men også politiske klovner har krav på ytringsfrihet. For å bruke en klisje; det er nettopp politiske klovner med outrerte synspunkter ytringsfriheten er ment for å beskytte. Også om det har realpolitiske konsekvenser. Ja, kanskje særlig når det har realpolitiske konsekvenser. For ytringsfrihet i sin klareste essens innebærer – for å bruke George Orwells ord – retten til å fortelle folk det de ikke vil høre.
Presidenten i Ankara er selvsagt ikke et unntak, hvor enn krenket han måtte hevde seg selv å være.
Det sentrale i vår forståelse av ytringsfrihet er et krystallklart skille mellom ytringer og handlinger. En mye brukt innvending mot denne binære tenkningen, er eksempelet hvor noen roper «brann!» i en full teatersal. Imidlertid er begrunnelsen for forbud mot sistnevnte eksempel at det må forstås mer som en handling – enn en politisk ytring all den tid man utløser umiddelbar panikk i forsamlingen ved å rope brann. Dette skiller seg vesentlig fra å brenne bøker, hvilket må forstås som en politisk ytring, ikke handling. I så måte handler denne debatten i mindre grad om Paludan eller de som brenner Koranen, så mye som det handler om reaksjonene. All den tid trusler om vold og sensur dominerer debatten, er det ikke til å komme forbi at provokasjoner har en selvstendig verdi. Dette argumentet har fått fornyet kraft i Vesten, ettersom urovekkende mange uttrykker forståelse for sensur og forbud. Faktum er at dersom vi undergraver ytringsfriheten, undergraver vi også våre liberale samfunn.
Det er rent faktisk også grunn til å betvile de realpolitiske argumentene for å begrense koranbrenning. Eksempelvis har svenskene sikkerhetspolitiske garantier som ligger tett opp til et NATO-medlemskap, uavhengig av Erdogans spill. Videre vil det være potensielt skadelig å gi innrømmelser til Erdogan, for hva blir det neste han krever? Det er riktig at slike «slippery slope»-argumenter er hypotetiske, men det gjør dem ikke mindre reelle eller gyldige.
Tvert imot.
Dersom Erdogan kan true seg til innflytelse over vestlig politikk, vil det sende et krystallklart signal til resten av verdens diktatorer: Det dekadente Vesten lar seg styre. Vi kan være helt trygge på at Putin observerer reaksjonene med stor interesse. Mest sannsynlig er han også involvert i å fasilitere handlingene, noe det vil bli mer av, dersom Vesten gir etter. Et annet poeng er at det er realpolitisk vanskelig å overskue alle mulige og umulige konsekvenser av en ytring. Dersom norsk lovverk skulle ta innover seg potensielle reaksjoner fra verdens krenkede, vil man havne i en umulig situasjon. Konsekvensetikken har sine begrensninger.
Et avsluttende poeng er at en slik tilnærming også kan bidra til å undergrave vestlige liberale demokratier innenfra. Ved å lempe på liberale rettigheter som ytringsfrihet av hensyn til mangfold og ulike kulturer, risikerer vi å få en kraftig motreaksjon. Det var denne utviklingen Flemming Rose beskrev som «Taushetens tyranni», hvor ulike grupper i samfunnet må akseptere hverandres tabuer. Det er en oppskrift på mer konflikt, ikke mindre. Dette vet selvsagt Paludan og SIAN. I så måte er den beste løsningen simpelthen å overse klovneriene. Hvor mye oppmerksomhet hadde Paludan og SIAN fått da?
Når man ikke er villig til å forsvare Paludans ytringer, tenker man ikke prinsipielt om ytringsfriheten, man navigerer etter personlig smak. Og smak har absolutt sin plass i det offentlige ordskiftet, men ikke som begrunnelse for forbud. Det er ikke bare dårlig tenkt, det er i lengden også farlig for demokratiet.
Teksten er publisert i Minerva 9.2.2022.
Relatert
Den europeiske påtalemyndighet
EUs påtalemyndighet har ansvar for å etterforske og påtale svik mot EUs budsjettmidler etter EU-retten og nasjonale regler, som må være i samsvar med EU-retten. Virksomheten er et ‘forsterket samarbeid’ etablert i 2020, som nå begynner å gi resultater.
Folkeretten forsvares best av demokratier
Kritikken mot norsk utenrikspolitikk vokser – fordi den er feilslått
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
