Vold som svar på ytringer kan aldri godtas

Forsvaret av ytringsfriheten er for viktig til at det kan overlates til ytterliggående eller høyreekstreme. Det er uheldig om de kan spille på at myndighetene ikke forsvarer ytringsfriheten godt nok mot dem som svarer på ytringer med vold.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 23. november 2019

Politidirektør Benedicte Bjørnland står i fare for å skyve straffelovens § 185, paragrafen om hatefulle ytringer, foran seg når hun forsvarer politiets inngripen mot koranbrenningen i Kristiansand, lørdag 16. november.

Det ville vært bedre å si at dette i hovedsak handler om sikkerhet. Det trengs mer ressurser og en sterkere vilje til å stå opp for liberale verdier, hvis vi skal forsvare ytringsfriheten i møte med trusler om voldelige hevnaksjoner.

Anine Kierulf sier at koranbrenning ikke er straffbart til Filter Nyheter i dag. Kierulf har et godt poeng når hun sier at politidirektoratet nå har «malt politiet inn i et hjørne».

Saken som har oppstått hadde vært annerledes hvis det kunne sannsynliggjøres at koranbrenning direkte fremskynder handlinger, som innebefatter vold mot muslimer. I et slikt tilfelle kunne det kanskje være rimelig at koranbrenning slås ned på av politimyndighetene. Men det er ikke dette som ligger til grunn for Politiets sikkerhetstjeneste da de ønsket å forhindre koranbrenningen i Kristiansand. Det er brudd på § 185 og frykt for hevnaksjoner som ligger til grunn for vurderingen.

Fra et kortsiktig sikkerhetsperspektiv kan ønsket om å forhindre hevnaksjoner forstås, men det er også problematisk om myndighetene forsøker å forhindre ytringer for å unngå voldelige hevnaksjoner. Sikkerhetsargumentet er ikke godt nok som begrunnelse, fordi det betyr at voldelige hevnaksjonisters premisser godtas: Frykten for voldelige aksjoner vektlegges over ytringsfriheten.

Slikt kan ikke et åpent og liberalt samfunn være kjent med. Det kan også true vår sikkerhet fordi befolkningen opplever at trusler eller vold mot ytringer nytter.

En del vil kanskje tenke at Politidirektørens hensikt er å beskytte minoriteter mot krenkelser, slik henvisningen til straffelovens § 185 impliserer. Hvor høy terskelen for anvendelse av § 185 skal være er en kontinuerlig pågående debatt og det finnes ulike hensyn. Uansett misbrukes paragrafens formål hvis den anvendes til å hindre ytringer for å unngå hevnaksjoner. Paragrafens formål er ikke å beskytte marginale minoriteters trang til å utøve vold på grunn av ytringer de ikke liker. Noen mener § 185 i seg selv er problematisk og vi hadde nylig et opprop mot paragrafen. Dette er en på mange måter interessant debatt, med ulike legitime perspektiver og avveininger, men at § 185 skal være relevant jus for å unngå hevnaksjoner er ikke legitimt.

Et eksempel på at det norske rettssamfunn ikke beskytter ytringsfriheten i tilstrekkelig grad skrev Morten Kinander om i Aftenposten 4. april 2012. Oslo Tingrett felte en moralsk dom over noen kurdere som hadde «brent de versene fra Koranen som Saddam Hussein på 1980-tallet brukte til å legitimere sennepsgassangrepene på kurderne, noe som førte til at store deler av den ene kurderens familie ble drept.» Mullah Krekar sendte ut en fatwa og likvidasjonsoppfordring på grunn av dette. Likevel klarte retten å omtale brenningen som «totalt uakseptabelt».

Det er selvsagt lov å kritisere nedsettende ytringer om religion. SIAN forfekter holdninger som bør imøtegås og kritisert sterkt, men voldelig imøtegåelse kan ikke aksepteres. Så fort noen truer med vold står andre verdier i spill og da må ytringsfriheten ha forrang. Noe annet vil være å si at vold nytter – altså at vi aksepterer at trusler om voldelige reaksjoner på visse ytringer er legitime. Antipatier bør ikke få oss til å overse hvor viktige demokratiske og rettsstatlige verdier som settes i spill om hevnaksjoner «forstås».

Liberale stemmer i offentligheten, i ulike varianter – både til høyre og venstre – har flere ganger tatt et oppgjør med det upresise og polariserende begrepet «snikislamifisering». Skal vi unngå at slike begreper fester seg må vi være tydelige i vårt forsvar av ytringsfriheten, og at det er en rettighet som gjelder for alle. Det er viktig av prinsipielle grunner, men også hvis vi ønsker at ytterliggående stemmer – som enten vil forby islam eller har svært nedsettende holdninger om muslimer – ikke skal få fotfeste. Forsvaret av ytringsfriheten er for viktig til at det kan overlates til ytterliggående eller høyreekstreme. Det er uheldig om de kan spille på at myndighetene ikke forsvarer ytringsfriheten godt nok mot dem som svarer på ytringer med vold.

Artikkelen er publisert hos Minerva 21.11.19. Se også: