Terrorisme

Vi må ikke fire én tomme

Publisert: 11. januar 2015

Av Lars Fr. H. Svendsen, professor ved UiB og filosof i Civita

Terrortrusselen er et faktum, og de liberale demokratiene må velge hvordan de skal forholde seg til den, og hvordan de bør beskytte borgernes frihet og sikkerhet i den tilstanden av usikkerhet som er oppstått.

Hvordan skal vi så møte terrortrusselen?

Definitivt ikke ved å fire én tomme på de liberale prinsippene den er et angrep på.

Det liberale demokratiet er basert på kritikk, på at alle borgere har rett til å uttrykke sitt syn på hvordan samfunnet utvikler seg – også på hva som er uholdbart. Liberale demokratier oppnår aldri likevekt. Det vil alltid være uenighet og individer med ulike interesser. Da må det finnes arenaer der uenighet kan komme frem på en ikkevoldelig måte. Det kan bare skje når vi har frihet til å ytre oss.

Derfor er det så alvorlig når ytringsfriheten settes under press.

Heldigvis synes et samlet politisk miljø å ha fattet alvoret denne gangen, i motsetning til under karikaturstriden for ni år siden. Særlig daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, men også statsminister Jens Stoltenberg,var mer opptatt av å beklage at noen følte seg krenket enn av å forsvare ytringsfriheten. Støre gikk så langt som til å hevde at dette handler om ekstremisme på begge sider. Men det handler ikke om ekstremisme på begge sider når den ene siden holder seg innenfor demokratiske spilleregler og den andre vil sprenge dem med vold.

Også ledende politikere i de tre rødgrønne regjeringspartiene den gang har nå oppfordret norske medier til å trykke tegningene fra Charlie Hebdo. I 2008 ville de innskrenke ytringsfriheten ved å utvide straffelovens forbud mot hatefulle ytringer og innskrenke adgangen til angrep på religion eller livssyn. Forslaget møtte heldigvis så mye motstand at det ble trukket tilbake.

Vår nåværende statsminister var onsdag forbilledlig klar. Det er så enkelt at vi må insistere på å forsvare friheten og det liberale demokratiet.

Krav om frihet – som ytringsfrihet og personvern – vil alltid møtes med argumenter om sikkerhet. Norske myndigheters håndtering av forrige karikaturstrid var uttrykk for at prinsipielle argumenter for liberale rettigheter kom til kort overfor en serie pragmatiske tiltak – tiltak som tilsynelatende skulle løse akutte problemer. Det kanskje klareste eksempelet var Tony Blairs uttalelse om at den globale terrorismen innebærer at tradisjonelle, liberale frihetsargumenter ikke først og fremst er feil, men simpelthen laget for en annen tidsalder.

Lever vi virkelig i en tid hvor liberale rettigheter ikke lenger er gyldige? Jeg kan ikke se at terrortrusselen tilsier det. Men hvis vi skulle gi opp disse rettighetene, er det klart at vi får en verden som er helt annerledes enn den vi har levd i til nå. Forandringen vil ikke være til det bedre. Det vil også være en verden der vi har latt terrorismen få definere hvem vi er.

Det finnes ikke noen øvre grense for hvor mye sikkerhet vi kan kreve. Vi kan alltid finne flere sikkerhetstiltak, men de vil ofte redusere vår frihet og vårt handlingsrom med de konsekvensene det har for livskvaliteten. Derfor er det viktig at responsen på terrortrusselen ikke bare blir et massivt krav om mer sikkerhet og flere sikkerhetstiltak. Kampen mot terror må respektere de verdiene og institusjonene som den hevder at den beskytter.

Myndighetene må selvsagt ta terrortrusselen alvorlig. Terrorfrykten undergraver statens legitimitet, som hviler på dens evne til å beskytte borgerne. Derfor var det alvorlig at terrorangrepene 22. juli 2011 avdekket store mangler ved samfunnssikkerheten i Norge. Hvis staten ikke ser ut til å kunne beskytte folk, kan det føre til en destabilisering av staten. Staten må derfor være tydelig på at den bekjemper det som skaper frykten.

Problemet er at det kan forsterke frykten. Staten må jo legitimere sine handlinger ved å vise til faren som skaper frykten. Dermed kan kampen mot årsakene til frykten bli noe som selv produserer frykt. Da oppstår en symbiose mellom terrorister og myndigheter, som i striden med hverandre gir samme resultat: En befolkning som lever i frykt.

Derfor må myndighetene gi folk en nøktern analyse av hvilken risiko terrorismen utgjør for den enkelte borger, og sannheten er at denne er veldig liten. Det viktigste den vanlige borger kan gjøre i kampen mot terror, er å ta det hele med ro. Folk bør ikke gjøre annet enn å leve livet som vanlig. Selv om terrortrusselen er økt, og det kanskje er sannsynlig at vi vil oppleve ett eller flere terrorangrep på norsk jord i løpet de kommende årene, er risikoen for den enkelte borger så liten at den går mot null.

Formålet med terrorhandlinger er, som ordet tilsier, å spre frykt. Formålet med å spre frykt, er å påvirke den politiske situasjonen slik at samfunnet endrer seg i en retning som er i samsvar med terroristens interesser – for eksempel ved at demokratiet og grunnleggende frihetsrettigheter svekkes. Vi bør legge press på våre politikere hvis de igjen svekker grunnleggende rettigheter på grunn av en prinsippløs pragmatisme. Og vi bør kritisere massemediene hvis de begynner å sensurere seg selv enda mer enn noen gjør i dag.

Terrorismens mål er å forandre samfunnet. Det beste svaret er å forandre samfunnet minst mulig ved å insistere på det liberale demokratiets grunnpremisser. I et liberalt samfunn vil visse friheter ha status som absolutte rettigheter, som ikke kan veies mot ulike hensyn og interesser, og kanskje finnes for lette når konflikter oppstår. Risiko er noe av prisen for frihet. Men prisen for å prøve å fjerne risikoen fullt og helt, er mye høyere.

Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 11.1.15.