Samtalebremsen

Det inviteres til debatt, men ikke en reell debatt, for samtalen det legges opp til har veldig smale rammer. Det er små avvik som skal til før man sitter igjen med antydninger som i bunn og grunn forteller at man er et dårlig menneske. Det er ikke særlig fruktbart. Da kan man like gjerne trekke seg tilbake og dyrke sin egen hage.

Bård Larsen

Publisert: 26. juni 2021

Munch-kuratorene Abdi og Toft-Eriksens svar til meg illustrerer at det som blir promotert som tvil og nysgjerrighet fra arrangørenes side ikke er så åpent og nysgjerrig som det blir forsøkt å gi inntrykk av.

Kuratorene for utstillingen «Gi meg et navn», Mohamad Abdi og Lars Toft-Eriksen, har svart på min egen kronikk Munch og de skuffede.

Min kronikk handler primært om historiske kilder og hvordan vi skal bevare dem, ikke om hvordan vi må forstå dem. Det er mange veier til Rom, og Munch-museet har valgt én måte å gjøre det på. Abdi og Tofte hopper glatt bukk over at jeg gir dem honnør for kontekstualisering og tvil, men nevner altså ikke med et ord det teksten egentlig handler om, nemlig det problematiske i å redigere historiske kilder. I dette tilfellet å endre på kunstverkenes titler.

I tillegg advarer jeg mot å bruke historien og historiske kilder som ammunisjon i kulturkrig. Årsaken til den advarselen er at det etter hvert har blitt et merkbart problem at de mest hissige kulturkrigerne har et jakobinsk innslagspunkt for hvordan historien skal turneres: Den som kan kontrollere og redigere fortiden vil få kontroll over nåtiden. Denne formen for ødeleggelse er å finne både blant progressive og reaksjonære.

I noen, særlig nasjonalistiske, land brukes statsmakten aktivt for å retusjere historien. Så galt kan det gå altså. For ordens skyld betyr ikke dette, slik en del velger å tro, at et fenomen som det såkalte «woke» kan sidestilles med ny-fascisme i alvorsgrad (rasisme er alltid verre enn antirasisme), men «logikken» er den samme: Enten er du for oss eller så er du mot oss.

Det kan godt være at Abdi og Toft føler på at min overordnede advarsel mot overivrig ikonoklasme er særlig rettet mot dem, noe det i utgangspunktet ikke var ment som. Derfor snur de kanonene.

For det er altså jeg som moraliserer over historien, ikke Abdi og Toft. Det er ikke veldig overbevisende, all den tid de viser til det jeg selv skriver: Munch og tiden han levde i var en annen tid, for eksempel i spørsmål som raseideologi og forestillinger om primitive folkeraser. Abdi og Toft skriver at «de rasistiske holdningene som preget Munchs tid fortsatt bidrar til diskriminering og utenforskap i dagens Norge», men hevder samtidig at undertegnede historiker moraliserer over historien. Her snubler argumentene i egne bein.

Jeg etterlyser jeg det som på fagspråket omtales som historisk empati (sagt på enklest måte å forstå fortiden ut fra dens egne premisser). Abdi og Toft skal ha honnør for å løfte frem dette i svaret sitt, men det står til stryk å kritisere undertegnede for mangel på det.

Abdi og Toft skriver at Munchs kunst har «relevans for et av vår tids mest aktuelle samfunnsproblemer», nemlig rasisme. Her konstrueres igjen et oppsett som skal gi inntrykk av en motsetning. Mitt anliggende var jo at nettopp ved å endre titlene på kunstverkene gjør man det vanskeligere å oppdage denne relevansen. Redigering av historiske kilder, slik at de samsvarer mer med vår egen tids moral, kan dessuten føre til at vi mister øye for at verden faktisk beveger seg fremover. Om enn ikke i direkte linje og i et rasende tempo, men snarere i rykk og napp.

Abdi og Tofts svar illustrerer vel egentlig at det som blir promotert som tvil og nysgjerrighet fra arrangørenes side ikke er så åpent og nysgjerrig som det blir forsøkt å gi inntrykk av. Abdi og Toft levner liten tvil i sitt tilsvar: Undertegnede blir avfeid som en «moraliserende, uetterrettelig og polariserende» kulturkriger. Og da er ikke veien kort til å trekke trumfkortet: Abdi og Toft skriver at utstillingen er viktig fordi rasisme og utenforskap fremdeles er et stort problem i Norge, som om jeg ikke vil erkjenne det. Selv nøktern kritikk blir møtt med antydninger om i beste fall likegyldighet, i verste fall rasisme.

Og da er vi kanskje i kjernen av det mer problematiske ved dagens tidsånd: Samtalebremsen. Det inviteres til debatt, men ikke en reell debatt, for samtalen det legges opp til har veldig smale rammer. Det er små avvik som skal til før man sitter igjen med antydninger som i bunn og grunn forteller at man er et dårlig menneske.

Det er ikke særlig fruktbart. Da kan man like gjerne trekke seg tilbake og dyrke sin egen hage.

Innlegget var publisert i VG 23. juni 2021.